Det er fredag 12. oktober 2007 og vi sitter i bilen på vei mot sørlandet. Vinnerne av Nobels Fredspris 2007 er nettopp blitt kjent: Al Gore og FNs klimapanel deler prisen for sitt arbeid med å spre kunnskap om klimaendringer og foreslå tiltak.
På radioen er det et intervju med Ole Danbolt Mjøs, lederen av Den Norske Nobelkomité. Jeg sitter og håper Mjøs vil forklare sammenhengen mellom fredsarbeid og det Gore driver med. Det gjør han ikke. Isteden presterer han gjentatte ganger å omtale Gores arbeid som miljøgreier.
Hallo!? Lederen av Nobelkomitéen sitter og sier MILJØGREIER?
Det er mulig jeg er naiv. Men jeg hadde faktisk forventet at lederen for komitéen som deler ut verdens mest prestisjefylte pris ville ha en litt mindre lemfeldig omgang med ord.
Men dette var ikke egentlig hovedpoenget mitt.
Jeg har lest talen til verdens nye miljøbauta. Den er full av velfortjent skryt til Gore og klimapanelet. Samtidig mangler overbevisende argumentasjon for at miljø = fred.
Jeg trodde jeg var alene på jorden om å mene dette til jeg leste denne kommentaren i Dagsavisen. Forskere ved Institutt for fredsforskning (PRIO) i Oslo har nylig konkludert at klimaendringer kan være en av flere faktorer som bidrar til konflikt, men at sammenhengen er moderat. Politiske, sosiale og økonomiske forhold betyr mer.
Fint å ha en rapport i ryggen, men seriøst: Var dette så veldig overraskende?
Og det er her jeg blir så skuffet. For i mitt hode er det helt opplagt at vi ikke kan gi en fredspris til noe annet enn fredsarbeid. Nobelkomitéen skulle tydeligvis ønske at det het Nobels Initiativpris, men det gjør det faktisk ikke.
Jeg er skuffet over Nobelkomitéen, og jeg er flau over å være norsk. Jeg er også skuffet over Al Gore som ikke satte Nobelkomitéen kraftig på plass: "I am sorry, but I cannot accept this honorable recognition. I am not campaigning for world peace, I am working to save the planet from bad weather! In fact, you should be ashamed of yourself for failing to see what I am trying to do. Don't ever call me again!"
Blir jo artig å se hva slags greier som vinner FREDsprisen til neste år...
søndag 16. desember 2007
mandag 3. desember 2007
Ja, vi sier Yes!
Dessverre var jeg en tur innom YouTube i helgen og skulle sjekke NRK sine videoklipp der. For der har de plassert en video på forsiden sin som jeg har fått fullstendig på hjernen...
...så nå tenkte jeg at du skulle få det også :-)
Mens vi er inne på YouTube... Sjekk ut
Og så har vi det jeg egentlig lette etter, nemlig Erlend og Steinjo:
...så nå tenkte jeg at du skulle få det også :-)
Mens vi er inne på YouTube... Sjekk ut
Og så har vi det jeg egentlig lette etter, nemlig Erlend og Steinjo:
søndag 2. desember 2007
Flow
Flow er en mental tilstand hvor man går fullstendig opp i den aktiviteten man driver med. Konsentrasjonen er så intens at det ikke er oppmerksomhet til overs til å tenke på andre ting. Selvbevissthet opphører – man bryr seg ikke lenger om hvordan man tar seg ut. Tidsaspektet forsvinner. Vi føler at vi har kontroll og opplever en dyp velvære og oppstemthet. Det finnes ikke noe annet enn øyeblikket og alt oppleves totalt meningfylt.
Både mentale og fysiske aktiviteter kan gi flow. Utgangspunktet er som oftest en viljeshandling, men flow kan også oppstå spontant. Aktiviteten må være vanskelig nok til at det er en utfordring, samtidig som man har følelsen av å mestre det. Man har et klart mål, og får klare tilbakemeldinger på innsatsen.
All slags aktivitet kan gi flow: Fjellklatring, pianospilling, hagearbeid, familieliv, jobb… Det er samspillet mellom en selv og aktiviteten som er avgjørende. Å ta oppvasken kan gi flow hvis man legger inn utfordringer for seg selv. Uansett hvor vanskelig eller farlig det er, og uansett hvor mye (eller lite) nyttig som kommer ut av det, kan flow gjøre at man er villig til å gjøre aktiviteten for sin egen del, igjen og igjen.
En autotelisk personlighet er en som aldri kjeder seg, sjelden bekymrer seg, er tilstede i det som skjer og er i flow det meste av tiden. Direkte oversatt betyr autotelisk personlighet "et selv som har mål som kommer innenfra," til forskjell fra mål med opprinnelse i biologiske behov eller sosiale konvensjoner. At man har valgt målet selv, gjør at man lettere motstår endringer i ytre omstendigheter. Og det betyr at målene kan justeres dersom de ikke lenger gir mening. Man styrer ting selv, og blir derfor både mer konsistent og mer fleksibel.
Det er flere ting som er fascinerende med flow. Du får ikke flow av sette deg som mål å ligge på sofaen en kveld, for det klarer du. En flowtilstand er en belønning for å strekke seg etter noe som er vanskelig men oppnåelig. Skal man gidde noe slikt, må aktiviteten gi mening. Og siden det som gir mening er forskjellig fra person til person, sørger flow for å motivere menneskene til å utrette stadig nye ting på ulike områder. Flow gir belønning mens aktiviteten pågår. (Penger, ære og berømmelse, etc. kan selvsagt også være sterke motivasjonsfaktorer. Men disse kommer etter at aktiviteten er over.)
Ens egne ferdigheter utvikles over tid, og dette krever nivåheving for at aktiviteten skal fortsatte å gi flow. Det fører til at man strekker seg stadig lengre, og utvikler nye ferdigheter. Man oppdager nye sider av livet og blir en stadig mer kompleks person.
Mihaly Csikszentmihalyi har forsket på flow i 25 år. Boken Flow – The Classic Work on How to Achieve Happiness, kom ut for første gang i 1992, og er et populærvitenskapelig sammendrag av flere tiår med akademiske arbeider.
Boken starter med å beskrive at tanker og sansestimuli gir opphavet til tanker som hele tiden dukker opp i bevisstheten. Vi velger selv hvilke av disse tankene vi vil fokusere på, og det krever mental innsats. Han beskriver deretter flow og betingelser for flow. Det er mulig å oppleve flow i alle aspekter av livet: Sport, arbeid, kunst, familieliv osv., og resten av boken tar for seg dette.
Mot slutten kommer han med et veldig spennende forslag til meningen med livet: Mening. Dette er også begrunnelsen for at han ikke kan gi deg oppskriften på flow. Det som gir mening er unikt for deg, og derfor må du selv finne dine aktiviteter!
Både mentale og fysiske aktiviteter kan gi flow. Utgangspunktet er som oftest en viljeshandling, men flow kan også oppstå spontant. Aktiviteten må være vanskelig nok til at det er en utfordring, samtidig som man har følelsen av å mestre det. Man har et klart mål, og får klare tilbakemeldinger på innsatsen.
All slags aktivitet kan gi flow: Fjellklatring, pianospilling, hagearbeid, familieliv, jobb… Det er samspillet mellom en selv og aktiviteten som er avgjørende. Å ta oppvasken kan gi flow hvis man legger inn utfordringer for seg selv. Uansett hvor vanskelig eller farlig det er, og uansett hvor mye (eller lite) nyttig som kommer ut av det, kan flow gjøre at man er villig til å gjøre aktiviteten for sin egen del, igjen og igjen.
En autotelisk personlighet er en som aldri kjeder seg, sjelden bekymrer seg, er tilstede i det som skjer og er i flow det meste av tiden. Direkte oversatt betyr autotelisk personlighet "et selv som har mål som kommer innenfra," til forskjell fra mål med opprinnelse i biologiske behov eller sosiale konvensjoner. At man har valgt målet selv, gjør at man lettere motstår endringer i ytre omstendigheter. Og det betyr at målene kan justeres dersom de ikke lenger gir mening. Man styrer ting selv, og blir derfor både mer konsistent og mer fleksibel.
Det er flere ting som er fascinerende med flow. Du får ikke flow av sette deg som mål å ligge på sofaen en kveld, for det klarer du. En flowtilstand er en belønning for å strekke seg etter noe som er vanskelig men oppnåelig. Skal man gidde noe slikt, må aktiviteten gi mening. Og siden det som gir mening er forskjellig fra person til person, sørger flow for å motivere menneskene til å utrette stadig nye ting på ulike områder. Flow gir belønning mens aktiviteten pågår. (Penger, ære og berømmelse, etc. kan selvsagt også være sterke motivasjonsfaktorer. Men disse kommer etter at aktiviteten er over.)
Ens egne ferdigheter utvikles over tid, og dette krever nivåheving for at aktiviteten skal fortsatte å gi flow. Det fører til at man strekker seg stadig lengre, og utvikler nye ferdigheter. Man oppdager nye sider av livet og blir en stadig mer kompleks person.
Mihaly Csikszentmihalyi har forsket på flow i 25 år. Boken Flow – The Classic Work on How to Achieve Happiness, kom ut for første gang i 1992, og er et populærvitenskapelig sammendrag av flere tiår med akademiske arbeider.Boken starter med å beskrive at tanker og sansestimuli gir opphavet til tanker som hele tiden dukker opp i bevisstheten. Vi velger selv hvilke av disse tankene vi vil fokusere på, og det krever mental innsats. Han beskriver deretter flow og betingelser for flow. Det er mulig å oppleve flow i alle aspekter av livet: Sport, arbeid, kunst, familieliv osv., og resten av boken tar for seg dette.
Mot slutten kommer han med et veldig spennende forslag til meningen med livet: Mening. Dette er også begrunnelsen for at han ikke kan gi deg oppskriften på flow. Det som gir mening er unikt for deg, og derfor må du selv finne dine aktiviteter!
tirsdag 27. november 2007
Første langtur!
Det vil si; langtur og langtur, Fru Blom... 14,5km er ikke egentlig langt, men å bruke 1t 50m på det er ihvertfall lang tid.Dette var nå sist søndag og dagsformen var ikke bra. Beina var særdeles lite pigge, og hver eneste lille motbakke fikk meg til å lure på hvordan i all verden jeg kunne tenke "jeg føler meg så utrolig sterk i dag" da jeg løp ut av døren. I min uendelige visdom måtte jeg absolutt drikke noen kopper kaffe kl. 18 kvelden før. Det forstyrret vannbalansen, pluss at jeg ikke fikk sove. Genialt!
Jeg har jobbet meg sakte opp til 3-4 mil i uken, og løper max én 10km på asfalt, resten på sti. Det er nå snø i Lillomarka der jeg løper, og på søndag var det +2 og slaps og vann (se bildet).
Det er bare i helgene jeg løper mens det er lyst. Ellers i ukedagene bruker jeg hodelykt om kvelden etter jobb. Dette er egentlig ganske risikabelt (både pga. is og mørke). I starten var det endel overtråkk, men det har blitt bedre. To ganger har jeg falt på isete steiner. Planen er nå å la Løplabbet sette pigger i noen gamle løpesko - det tar de p.t. 200 kroner for.
Apropos langtur - jeg er nettopp ferdig med biografien til Paula Radcliffe. Hun har gjeldende verdensrekord på maraton for kvinner: 2:15:25. Noen av langturene hennes er på 38.5km og går unna på 2t 15m. Det er mer enn dobbelt så fort som jeg løp nå sist søndag. Jeg trøster meg med at hun nok IKKE drikker kaffe kvelden før sine langturer!!!
mandag 5. november 2007
Trening etter maraton
Maraton er en stor påkjenning på kroppen, og det er viktig å ta det med ro etterpå for å unngå skader og sykdom.
De første par dagene er ikke dette noe problem - det er bare å lytte til kroppen. Etter årets løp hadde jeg seriøs gangsperre i lår- og hamstringsmuskulatur i to dager. Det å gå opp og ned trapper ble en helt ny opplevelse, og det å sette seg ned i en stol var ikke akkurat grasiøst. Til sammen fire dager tok det før jeg ikke lenger stivnet i beina av å sitte stille. Men disse plagene er eksklusive, og skal nytes!
Så hvordan legger man egentlig opp treningen etter et maraton?
Pål sendte meg en link til denne artikkelen som tar for seg trening etter Boston Marathon. Her er en kort oppsummering av avsnittet "Putting It All Together: A Postrace Plan".
De første 24 timene etter løpet
De første par dagene er ikke dette noe problem - det er bare å lytte til kroppen. Etter årets løp hadde jeg seriøs gangsperre i lår- og hamstringsmuskulatur i to dager. Det å gå opp og ned trapper ble en helt ny opplevelse, og det å sette seg ned i en stol var ikke akkurat grasiøst. Til sammen fire dager tok det før jeg ikke lenger stivnet i beina av å sitte stille. Men disse plagene er eksklusive, og skal nytes!
Så hvordan legger man egentlig opp treningen etter et maraton?
Pål sendte meg en link til denne artikkelen som tar for seg trening etter Boston Marathon. Her er en kort oppsummering av avsnittet "Putting It All Together: A Postrace Plan".
De første 24 timene etter løpet
- Gå litt rett etter målgang, selv om du er sliten. Få i deg drikke med karbohydrater og elektrolytter (sportsdrikke som XL-1, Gatorade eller Powerade) så snart som mulig.
- Bruk de første par timene til å drikke mer sportsdrikke, spise litt fast føde, spasere litt mer, gjøre lette tøyeøvelser, unngå vanndrivende som kaffe og alkohol, og unngå varme bad.
- Spis, spasér, massér, urinér og hvil!
- Varer i to dager, to uker eller lenger, avhengig av situasjonen.
- Spis mer proteiner enn vanlig, og sov lenger hvis du har behov for det.
- Evaluér løpet og treningen, sett nye mål.
- Forsiktig tøying, lett massasje, spaserturer.
- Unngå løping, jogging og krysstrening.
- Sørg for behandling av evt. skader og plager.
- Du kan gå videre til neste fase når du er helt fri for gangsperre, skader og plager.
- Dersom hvilepuls er mer enn 10 slag høyere enn før løpet, trenger du fortsatt restitusjon.
- Varer ca. 3-4 uker
- Målet er å jobbe seg gradvis tilbake til den frekvens og distanse man hadde på treningene før man startet den maratonspesifikke opptreningen.
- Start med å løpe f.eks. annen- eller tredjehver dag, og hvil eller driv krysstrening de andre dagene.
- Ingen langturer. Løp under terskelen.
- Følg med på evt. skader og plager, og hold et øye med hvilepulsen. Kutt ned på treningen hvis det er nødvendig. I noen tilfeller kan det være nødvendig å gå tilbake til total hvile og starte om igjen.
- Varer minst to uker
- Start med terskeltrening, langturer og andre kvalitetsøkter igjen.
- Som vanlig øker man distanse og intensitet gradvis (En vanlig tommelfingerregel er: Øk distanse max 10% per uke, og ikke øk distanse og intensitet samme uke)
- Følg med på skader og hvilepuls som vanlig.
lørdag 6. oktober 2007
Berlin Marathon 2007
Berlin Marathon er et av de fem løpene som inngår i World Marathon Majors. Dette er store maratonløp med ca. 40.000 deltakere hver. I fjor løp jeg i New York, og i år ble det Berlin. Dersom jeg skal løpe alle sammen må jeg klare en maraton på under 3:16. Det er nemlig kravet i min aldersklasse for å få lov til å stille i Boston Marathon...De som dro denne gangen var Lars (min bror), Pål (en kamerat) og jeg. For min del ble oppkjøringingen noe spesiell pga. skader. De siste 5 månedene før løpet slet jeg med plantarbetennelse / vondt i hælene, samt øm akilles. Dette begrenset mengden løpetrening jeg turte å legge ned. Derfor er jeg både takknemlig og stolt over at jeg kunne fullføre.
Løypen i Berlin er fantastisk bra. Det var masse publikummere hele veien (anslagsvis 1 million), og 70 band spilte alt fra jazz til rock og trommer. Traséen er nesten helt flat, og i enkelte strekk mot mål går det nedover! Neppe tilfeldig at Haile Gebrselassie satte ny verdensrekord i år med tiden 2:04:26. Han slo Paul Tergats rekord fra 2003 med 29 sekunder, også satt i Berlin.
.jpg)
Berlin Marathon 2007 startet kl. 09:00 på søndag 30. september, og været var perfekt: Overskyet og oppunder 20 grader.Lars og jeg startet begge i bakre del av F-feltet. Det var en veldig bra posisjon, for feltet løp like fort som jeg ønsket å gjøre det i starten. Jeg rykket fra Lars etter 7-8 minutter, men han tok meg igjen etter ca.
Rundt halvmaraton skjønte jeg at målet måtte revurderes fra 3:45 til å fullføre. Jeg vurderte et øyeblikk å bryte, men tanken på å gå glipp av maratongangsperre tiltalte meg ikke! På ca.
På ca. 35 km fikk jeg så sterke smerter i høyre lyske (antakelig quadricepsfestet) og nedover mot kneet at jeg måtte stoppe tvert! Jeg gikk noen minutter mens jeg sa til meg selv "kom igjen, kom igjen" og bet tennene sammen! Omsider klarte jeg å starte igjen. MEN: På ca. 39,5 var det stopp igjen! Samme problem... Denne gangen måtte jeg gå lenger, og det var veldig deprimerende. Her var jeg faktisk litt på gråten over situasjonen. Jeg ville løpe, men kunne ikke. Jeg var utrolig sliten, men hadde mer å gi. Etter ca. I periodene hvor jeg hadde det tøffest ble strategien å lukke ute alt det eksterne levenet og konsentrere meg "internt" fordi det er det jeg foretrekker. Det hjalp veldig.
En gang brukte jeg en visualiseringsteknikk hvor jeg ser for meg en scene fra filmen Perfect Moment - The Contact (trailer, website). Samtidig hører jeg musikken inni hodet mitt. Dette fungerer helt utrolig bra og hjelper meg gjennom tunge perioder. Noe av grunnen kan være at når jeg ser filmen hjemme går jeg lynkjapt rett inn i flow. Det er helt ufattelig!
Overall hadde jeg litt for høy puls. Snittet er på 149 for hele løpet, men det inkluderer en tur ut i hekken, en dopause, to tøyesesjoner underveis, og tre perioder med gange. Hver gang jeg sjekket pulsen lå den og vaket oppunder 160. Det er for høyt for det lave tempoet jeg holdt, og jeg tror forklaringen ligger i at jeg ikke løp noe den siste uken.
.jpg)
Tiden i år ble 4:16. Her kan du se hvordan jeg så ut ved målpassering: Video fra actionphoto.net. Ikke så verst til å ha løpt over 4 mil, hva!?? :-)Psykisk var dette paradoksalt nok en lettere maraton enn den første. Men ikke fysisk...
Dette lærte jeg i år:
.jpg)
- Dette er det viktigste punktet for meg: De siste 12-16 ukene før maraton blir det fullt fokus med 4 løpeøkter i uken. Ikke noe sykling eller annet. Ikke 3 økter, men 4. Kun løping. Kanskje supplerende styrketrening, men that's it. Tar utgangspunkt i Non-runners og hiver inn elementer fra Advanced. Langturer er et must. Peak på 5-6-7 mil i uken eller noe.- Fokuset frem til fokusperioden blir halvmaraton, men først og fremst å ha det gøy. Så mye som mulig skal foregå på sti. Jeg tror jeg kommer til å ta treningen i denne perioden litt etter innfallsmetoden. Hvis jeg vil løpe tempo gjør jeg det, og vil jeg løpe langtur denne uken gjør jeg det. Og vil jeg dra på fjelltur, sykle eller hoppe i fallskjerm, så gjør jeg det.
- Dette funker ikke: Ca 8 uker med 2 løpeturer i uken, deretter 4 uker med bare sykling, deretter 4 uker med totalt 7 løpeturer og noen færre sykkelturer.
- Neste gang skal jeg løpe 2 økter maraton-uken. Kanskje en lett tempoøkt ca. tirsdag, og en lett økt ca. torsdag. Det er utrolig viktig å løpe litt for å holde seg "myk". Pga. føttene turte jeg ikke annet enn å hvile denne gangen for å være sikker på å kunne starte.- Jeg tror faktisk jeg skal drikke noe mindre før løpet. Jeg lakk som bare pokker og måtte totalt 3 turer ut i bushen i og like etter starten. Tror ikke det var ideellt.
- Etterhvert begynner jeg å tvile på om det er noe vits i å spise glukosegel før rundt 30km. I år som i fjor spiste jeg glukose hele veien. Men effekt merket jeg først av det jeg spiste etter 30 km.
- Og, som jeg lærte i Kongsvinger: Det er ekstremt viktig å passe på kostholdet. For min del betyr det å spise rødt kjøtt for å få jern.
Å løpe i Berlin har gjort meg til en ydmyk mann. Ydmyk er som kjent forskjellig fra ambisiøs (og påståelig), for målet mitt neste gang er 3:40. Ikke noe problem! ;-)
Kongsvinger halvmaraton
Kongsvinger Maraton ble avviklet Lørdag 4. august 2007. Dette er et av to skogsmaraton i Norge; det andre er Nordmarka Skogsmaraton. Begge to har en kupert løypeprofil, så her får man en ekstra utfordring i tillegg til distansen. (Sistnevnte har jeg forresten veldig lyst til å løpe en gang.)
Denne gangen løp jeg halvmaraton. Jeg tok buss fra Oslo til Kongsvinger, og deretter taxi videre fra rutebilstasjonen til Sæter skiarena.
Målet mitt denne gangen var å øve på å løpe rolig i starten. Det er vanskeligere enn man skulle tro, og jeg klarte det verken på Sentrumsløpet eller på Holmenkollstafetten i år. Mye av grunnen ligger i at jeg gjerne vil imponere når andre ser på. Problemet er at det ødelegger hele resten av løpet. Dette var altså først og fremst en mental øvelse for meg.
Denne gangen fungerte det: Jeg løp sakte, sakte, sakte i startområdet og var endelig komfortabel med å være sist ut. Jeg skulle løpe 10,5 km/t de første 20 minuttene, og deretter 12 km/t resten. Da jeg økte farten holdt det i kanskje 10 minutter.
Etter 7-8 kilometer begynte noen seriøse bakker (se høydeprofilen), og for første gang på lang lang tid måtte jeg gå. Dette har aldri skjedd før (og jeg trener mye i kupert terreng). Energinivået var helt på bånn - jeg hadde ingenting å gi. Egentlig var jeg nå så lei at jeg tenkte å bare gi meg. Men jeg var så inni granskauen langt inni skauen at det ville jo ta evigheter å gå tilbake! Det var like like greit å fortsette...
Resten av løpet gikk greit, men jeg syntes jeg slet for mye. Jeg kunne da umulig være så dårlig trent? Var det "dagsformen" som var dårlig? Teoriene ble mange. Årsaken viste seg i ettertid å være at jeg hadde sluttet å spise rødt kjøtt, og dermed hadde pådratt meg en lett jernmangel.
Tiden ble 1:57, noe jeg tross alt er fornøyd med. Dessuten nådde jeg et av målene mine: Å starte sakte. Jeg tror den viktigste faktoren er at jeg visualiserte hendelsesforløpet flere ganger i tiden før løpet: Jeg så for meg at jeg løp slik *jeg* ville, samtidig som jeg følte følelsen av å være komfortabel med det. Visualisering fungerer.
Traséen i Kongsvinger er veldig fin, og jeg er sannsynligvis å finne der til neste år også!
Denne gangen løp jeg halvmaraton. Jeg tok buss fra Oslo til Kongsvinger, og deretter taxi videre fra rutebilstasjonen til Sæter skiarena.
Målet mitt denne gangen var å øve på å løpe rolig i starten. Det er vanskeligere enn man skulle tro, og jeg klarte det verken på Sentrumsløpet eller på Holmenkollstafetten i år. Mye av grunnen ligger i at jeg gjerne vil imponere når andre ser på. Problemet er at det ødelegger hele resten av løpet. Dette var altså først og fremst en mental øvelse for meg.
Denne gangen fungerte det: Jeg løp sakte, sakte, sakte i startområdet og var endelig komfortabel med å være sist ut. Jeg skulle løpe 10,5 km/t de første 20 minuttene, og deretter 12 km/t resten. Da jeg økte farten holdt det i kanskje 10 minutter.
Etter 7-8 kilometer begynte noen seriøse bakker (se høydeprofilen), og for første gang på lang lang tid måtte jeg gå. Dette har aldri skjedd før (og jeg trener mye i kupert terreng). Energinivået var helt på bånn - jeg hadde ingenting å gi. Egentlig var jeg nå så lei at jeg tenkte å bare gi meg. Men jeg var så inni granskauen langt inni skauen at det ville jo ta evigheter å gå tilbake! Det var like like greit å fortsette...Resten av løpet gikk greit, men jeg syntes jeg slet for mye. Jeg kunne da umulig være så dårlig trent? Var det "dagsformen" som var dårlig? Teoriene ble mange. Årsaken viste seg i ettertid å være at jeg hadde sluttet å spise rødt kjøtt, og dermed hadde pådratt meg en lett jernmangel.
Tiden ble 1:57, noe jeg tross alt er fornøyd med. Dessuten nådde jeg et av målene mine: Å starte sakte. Jeg tror den viktigste faktoren er at jeg visualiserte hendelsesforløpet flere ganger i tiden før løpet: Jeg så for meg at jeg løp slik *jeg* ville, samtidig som jeg følte følelsen av å være komfortabel med det. Visualisering fungerer.
Traséen i Kongsvinger er veldig fin, og jeg er sannsynligvis å finne der til neste år også!
Holmenkollstafetten helt alene!
Holmenkollstafetten gikk på lørdag 12. mai 2007, og er et av Norges største friidrettsarrangement. I år var det ca. 16.000 deltakere som stilte til start.
Da jeg hørte det var mulig å løpe hele stafetten (18,3km) alene visste jeg at jeg måtte være med! Høydeforskjellen mellom start og Besserud (høyeste punkt, og også midtveis) er ca 240m.
Løpere sendes ut fra morgen til kveld både fra Bislett og St.Hanshaugen. Starten for meg og ca. 20 andre gikk 15:35 fra Bislett, og det var perfekt løpevær: Sol og ca. 16 grader.
Egentlig skulle dette bli en rolig treningstur (jeg løper normalt langturer i helgene likevel). Men jeg lot meg rive med, og selv om jeg løp sist ut fra stadion merket jeg at kroppen løp fortere enn hodet syntes var fornuftig. Men jeg valgte å "ikke blande meg" og lot det heller skje :-)
Det gikk overraskende greit. Første halvdel av løpet er bare oppover, og til tross for dette holdt jeg 11 km/t i snitt. Det er bra til å være meg. I oppoverbakke. Nedover ble snitttet 13 km/t, slik at totalen for hele løpet er på 12 km/t.
Siden dette er en stafett er det mange vekslinger der det står ivrige løpere og venter på sin lagvennine eller -kamerat. Ved nest siste veksling hørte jeg speaker si følgende: "Og her har vi nummer 816, som har løpt hele stafetten alene. Gi en ham en god applaus!" Og folk jublet og klappet!! Det var et fint øyeblikk...
De to siste kilometrene var tunge, men det slik det skal være når man har gjort et bra løp. Like utenfor stadion gjorde jeg også en passering. Var egentlig ikke så imponert over meg selv, siden det var en overvektig ung dame som ikke var alt for godt trent, hehe.
Alle i klasse 25 fikk premie; en plakett der det står "Holmenkollstafetten klasse 25 2007 HELT ALENE!" Veldig kul premie, så det spørs om jeg ikke må få meg en til neste år også!
Da jeg hørte det var mulig å løpe hele stafetten (18,3km) alene visste jeg at jeg måtte være med! Høydeforskjellen mellom start og Besserud (høyeste punkt, og også midtveis) er ca 240m.
Løpere sendes ut fra morgen til kveld både fra Bislett og St.Hanshaugen. Starten for meg og ca. 20 andre gikk 15:35 fra Bislett, og det var perfekt løpevær: Sol og ca. 16 grader.
Egentlig skulle dette bli en rolig treningstur (jeg løper normalt langturer i helgene likevel). Men jeg lot meg rive med, og selv om jeg løp sist ut fra stadion merket jeg at kroppen løp fortere enn hodet syntes var fornuftig. Men jeg valgte å "ikke blande meg" og lot det heller skje :-)
Det gikk overraskende greit. Første halvdel av løpet er bare oppover, og til tross for dette holdt jeg 11 km/t i snitt. Det er bra til å være meg. I oppoverbakke. Nedover ble snitttet 13 km/t, slik at totalen for hele løpet er på 12 km/t.
Siden dette er en stafett er det mange vekslinger der det står ivrige løpere og venter på sin lagvennine eller -kamerat. Ved nest siste veksling hørte jeg speaker si følgende: "Og her har vi nummer 816, som har løpt hele stafetten alene. Gi en ham en god applaus!" Og folk jublet og klappet!! Det var et fint øyeblikk...
De to siste kilometrene var tunge, men det slik det skal være når man har gjort et bra løp. Like utenfor stadion gjorde jeg også en passering. Var egentlig ikke så imponert over meg selv, siden det var en overvektig ung dame som ikke var alt for godt trent, hehe.
Alle i klasse 25 fikk premie; en plakett der det står "Holmenkollstafetten klasse 25 2007 HELT ALENE!" Veldig kul premie, så det spørs om jeg ikke må få meg en til neste år også!
Sentrumsløpet i Oslo
(Skrevet 29 april 2007 21:17)Dette var første gang jeg løp Sentrumsløpet og jeg kjente ikke traseen eller høydeprofilen. Målet var å løpe på 48 minutter eller bedre. På trening har jeg løpt et tempoløp i oppoverbakke som burde tilsi at jeg skulle klare dette. Og hvis jeg skal klare Berlin på 3:30 til høsten bør en 10km gå unna på omtrent den tiden.
Jeg løp sammen med en kamerat og vi varmet opp med 5 minutter lett jogg, deretter tøying, deretter 5 minutter litt raskere jogg, deretter tøying. Testet dette rundt Sognsvann på torsdagen, og det fungerte glimrende. Men pga. litt tid mellom oppvarming og start, og fordi jeg åpnet for hardt i bakken forbi slottet, var det på nippet at jeg stivnet i leggene etter 10 minutter. Det klarte jeg heldigvis å løpe gradvis av meg.
Kroppen var ikke optimalt hydrert før løpet. Da drikkestasjonen kom i bunnen av Bygdøy Allé var det på høy tid. Jeg stoppet i ca 30 sekunder og gulpet nedpå tre (halvfulle) kopper og løp videre. Det hjalp betydelig.
De to siste kilometrene løp jeg bare på viljen. Da jeg løp opp bakken ved Youngstorvet skjønte jeg at jeg ville klare målet mitt og fikk lagt inn en spurt derfra og inn. Det var tilfredsstillende å se at jeg hadde nok krefter til å gjøre mange passeringer på slutten!
Tiden ble 47:42 og det er det raskeste jeg har løpt en 10km noensinne!! (Streng tatt er vel dette også min første 10km, men who cares?)
Den var litt tyngre enn jeg likte, og derfor får lærdommen til neste år bli:
- Ta det rolig i starten
- Ta det rolig i starten
- Løp saktere i bakkene og heller fortere nedover (jeg gjorde det motsatt i år!)
- Start hydrering 2 timer før løpet
Jeg vurderer faktisk drikkebelte, for jeg mener at drikkestasjonen kommer alt for sent i løpet. 3-4 kilometer hadde vært bedre for min del.
New York City Marathon 2006
(Skrevet mandag 6. november 2006. Sjekk også innlegget mitt fra dagen før maraton)
"Hey Christian from Norway, welcome to Brooklyn!" var det første jeg hørte fra en publikummer som stod langs løypen. Pål hadde laget et navneskilt til meg som jeg hadde montert på brystet ovenfor startnummeret. Hele resten av løpet hørte jeg entusiastiske tilrop: "Go Christian!", "Go Norway!", "Go Christian from Norway!" osv. Noen steder, spesielt på Manhattan, gikk ropene i bølger fremover. Mektig opplevelse!Det føltes helt sprøtt da startskuddet gikk klokken 10.10 og vi begynte å bevege oss frem til startlinjen. Vi brukte 10 minutter på å passere start. Folk begynte nå å kaste overtrekksklærene de hadde på seg. Frivillige plukker dem opp etterpå og gir dem til trengende. Deretter gikk det i behagelig lavt joggetempo 1,5km oppover mot toppen av Verrazano broen.
Jeg hadde med meg en pakke glukosegel i hver hånd. Planen var å spise en tredels pakke på hver av de første drikkestasjonene (ca. hvert 15-20 minutt) sammen med Gatorade. Men de første drikkestasjonene kom litt bardus på, så opplegget måtte justeres litt, og det ble mer vann enn Gatorade.Fra start til mål var min trivselshastighet høyere enn dem rundt meg, så jeg brukte hele løpet til å løpe forbi folk. Det var ikke lett, fordi det rett og slett er tjoka fullt av folk hele tiden. Så det ble mye rykk og napp og spenstige sidesteps. Neste gang skal jeg plassere meg selv i riktig startseksjon.
Rundt mile 19 begynte jeg å bli sliten. Etterhvert begynte venstrebeinet å bli stivt så løpesettet mitt ble unaturlig, og jeg måtte ut på fortauet og tøye litt. Jeg syntes mile-skiltene rundt 20-23 var veldig langt fra hverandre, og her begynte jeg også å få smerter i venstre lår og i fotsålene. Jeg bestemte meg for at jeg ikke kom til å bli skadet av å fortsette, så jeg forsøkte å kjøre visualiseringer for å holde ut videre. Jeg var så sliten at det å styre tankene var en anstrengelse i seg selv. Men det hjalp; smertene i beina "forsvant", og jeg kunne fortsette i samme hastighet.
De siste to miles kom for første gang tankene om å gå, men da var jeg så nærme mål at det var helt uaktuelt. Å gå over målstreken etter 4 timer og 4,2 mil var en emosjonell opplevelse - at jeg hadde tilbakelagt denne vanvittige distansen var ikke til å tro. Samtidig var det hele nå plutselig over. Uvirkelig.Etter målgang var det såvidt jeg kunne gå; men likevel måtte man tilbakelegge ca. en mil til fots for å plukke opp bagen vi hadde sendt med UPS fra startområdet, og komme seg hjem til hotellet (Tips: Legg penger eller et T-banekort i bagen neste gang!).
Å løpe maraton har lært meg en viktig ting: Du vet aldri hva du er istand til før du prøver.
Tiden ble 4:05.
(Innlegget er tidligere publisert i Canh's "teamblog" på http://marsvinbarbering.blogspot.com/)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
