onsdag 25. februar 2009

Beslutningstaking og kilder til innsikt

Jeg snakket med en direktør for et større selskap her om dagen. Han innrømmet at han ofte kunne gå og lure på om han hadde tatt riktig avgjørelse.

Det var en lettelse, egentlig, for sånn har jeg det også. Og det sa meg noe viktig om det å bestemme seg for noe: Man kan aldri bli helt sikker. Sånn er det for alle - beslutninger krever mot.

Dersom jeg forsøker å få andre til å bestemme for meg, går ting overraskende mye greiere. For da slipper jeg ubehagelige emosjoner som kommer når jeg bekymrer meg for hvordan det kommer til å gå, eller hva jeg tror andre mener om det jeg gjør.

Problemet med å gi ansvaret til andre er at *du* vet best hva som er riktig for *deg*. Andres motivasjon kan være alt fra å ville fremstå som smart, til å virkelig ville hjelpe deg, til å rett ut ville manipulere deg. Jeg har sett alle varianter, og det er like unyttig. Du må ta ansvaret selv!

Tidsaspektet er også viktig. Investor Idar Vollvik, kanskje mest kjent fra mobilselskapet Chess, sa noe sånt som at "jo lenger man venter, jo mer sikkerhet får man. Men da kan det også være for sent."

I tilværelsen gjelder et sett regler. F.eks. at vi alle skal dø en gang, og for å ha det bra i mellomtiden må vi spise mat og ha sex. Det er bortkastet energi å diskutere med reglene. Spiser du ikke, dør du. Nekter du deg selv sex, blir du frustrert og begynner å drikke. Har jeg hørt.

Beslutningstaking har disse reglene: 1) Fremtiden er usikker. 2) Beslutninger som betyr noe for deg, krever mot. 3) Det er umulig å oppnå full sikkerhet i en sak. 4) Jo lengre man venter med en avgjørelse, jo mindre relevant kan den bli. 5) Tar du ikke en beslutning, blir det opp til andre hva som skjer med deg.

Kilder til innsikt er helt sentrale i beslutningstaking, og de kan grovt sett deles inn i to grupper: Rasjonelle og intuitive. Jeg er nybegynner i bevisst bruk av de intuitive metodene, men det er allerede nå klinkende klart for meg at man går glipp av mye hvis man ignorerer dem.

Her er mine måter å ta beslutninger på:

Logisk resonnement

En del elementære logiske emner av Arne Næss var pensum da jeg tok ex.phil. på universitetet. Jeg har stor sans for Næss, men akkurat den boken er vanskelig skrevet. I boken beskrives en metode - pro aut contra - som går ut på å sette opp argumenter for og imot, og deretter vurdere holdbarhet og relevans for hvert punkt. Jeg bruker en variant av dette.

Først gjør jeg research - samler fakta: Leser, snakker med andre, søker på nettet. Ofte skriver jeg sammendrag av det jeg finner. Deretter kladder jeg noen løsningsforslag, og lager gjerne noen enkle lister med fordeler og ulemper. Til slutt nærmest gir løsningen seg selv.

Logisk resonnement brukes i rettsaler, på jobben, og overalt ellers hvor man trenger å føle en høy grad av sikkerhet.

Det er også den metoden som egner seg best hvis du vil ha et kjedelig liv.

Bare-ta-en-avgjørelse-for-å-komme-i-gang-metoden
Det finnes en grunnsetning innenfor NLP som går slik: Choice is better than no choice. Noen ganger - når jeg ikke vet hva jeg skal gjøre - så velger jeg ett eller annet. Bare det å ta en avgjørelse har verdi! Så får man heller korrigere kursen etter hvert, og det hender det at jeg gjør. Spiller ingen rolle - for da er jeg ihvertfall i gang!

Spørre underbevisstheten: "Å sove på det"
Ved å la en problemstilling ligge en stund kan det hende at løsningen plutselig kommer til deg. I dette tilfellet er det underbevisstheten som gir deg svaret. Informasjonen kommer fra deg selv - fra dine tidligere erfaringer og kunnskaper.

Jo mer intenst du ønsker å finne svaret, desto sterkere blir forespørselen til underbevisstheten. Emosjoner vil gjøre den enda sterkere, og dette kan du styre med viljen.

Jeg får ofte innsikter "ut av det blå" like før jeg sovner, når jeg går på tur, på vei hjem fra ferie, eller når jeg løper i skogen.

Det går faktisk også an å spørre underbevisstheten direkte. Dette kan du gjøre gjennom hypnose / selvhypnose, eller andre metoder for å gå inn i transe, som f.eks. Silva Ultramind: "Kjære underbevissthet, hvordan kan jeg få et bedre forhold til NN?"

De psykologiske mekanismene hos mennesket slutter aldri å imponere meg, og det skal litt til før jeg begynner å lete etter forklaringer som ligger utenfor hjernens anatomi og fysiologi. For eksempel er vi veldig flinke til å instinktivt lese andres kroppspråk, og siden hjernen alltid kverner på informasjonen vi gir den, kan dette forklare hvorfor vi plutselig skjønner et eller annet om en annen person.

Noen mener at underbevisstheten også kan gi deg tilgang til andres tanker og underbevissthet, og såkalt Infinite Intelligence. Jeg er åpen for dette - for jeg har hatt flere opplevelser der jeg virkelig har begynt å lure på hvor informasjonen kommer fra.

Lytte til seg selv
Å lytte til seg selv vil si å ta hensyn til sine verdier og behov. Skal du lytte til deg selv, må du ta deg tid til å stoppe opp og kjenne etter: "Vil jeg egentlig dette her?"

Her er noen eksempler på hva som kan skje når du begynner å lytte til deg selv. Eksemplene er ekte, forresten.
  • (Preferanser) At du takker nei når noen ber deg med på konsert med Madonna - når du ikke egentlig har lyst til det.
  • (Selvhevdelse) At du sier ifra når du får beskjed om å bytte kontorplass for n'te gang, fordi du finner det ydmykende.
  • (Rett og galt) At du betaler for musikk og programvare fordi du lytter til samvittigheten din - selv om vennene dine laster ned gratis og sier det er OK.
  • (Lytte til kroppen) At du slutter å spise når du er mett, selv om det er mer på tallerkenen.
Når du går på tvers av verdier og behov, får du øyeblikkelig beskjed om dette i form av emosjoner. Hvis du ignorerer dette, kan du bli lei deg og få en ubehagelig følelse inni deg.

Å lytte til seg selv kan kreve at du takler sosialt press, for det hender folk vil være uenig i det du velger. Se på det som en trening i å bli mer selvsikker; da er det lettere å stå i mot.

Kort om emosjoner
Alle emosjoner du får, inneholder en melding til deg. Den sier noe om hva du synes om det som skjer.

Uansett om du forstår emosjonen eller ikke, er det viktig å akseptere den. Stopp opp og kjenn på den, akseptér at den er der, og spør deg selv hva den forsøker å fortelle deg. Selv emosjoner du helst ikke vil ha, vil etter en stund avta og forsvinne hvis du gjør dette. Det kan kreve litt innsats i noen minutter, men alt emosjonen vil, er å bli hørt.

Dersom emosjonen til stadighet dukker opp igjen i samme sak kan det hende du må foreta deg noe.

Bruke intuisjonen
Å følge sin intuisjon vil si å gjøre det man aner er rett, uten at man helt kan forklare hvorfor. Et synonym til intuisjon er magefølelsen.

Intuisjonen har sitt opphav i dine tidligere erfaringer og kunnskaper, koblet med situasjonen du nå er i. Den kommer altså fra deg selv. Men jeg opplever koblingen som upresis, og det er derfor intuisjonen ikke alltid har rett.

Ingmar Bergman, verdenskjent filmskaper, brukte intuisjonen mye:
Ett av mina starkaste kort - kanskje det starkaste - är att jag inte diskuterar med min intuition, utan jag låter den vara utslagsgivande. Ibland kan jag säga till mig själv att detta är åt helvete och fullständigt förnuftsmässigt bragt inn i aftonsången, men jag följer benhårt min intuition...

Sedan när man intuitivt har beslutat någonting är det nödvändigt att intellektuellt följa upp det. Intuitionen griper långt inn i mörkret, sedan måste man förnuftsmässigt försöka att ta sig fram hela den långa vägen till fots, fram til platsen där intuitionens spjut har hamnat...

Jag kan inte komma med känslobludder till en skådespelare, då spotter han mig ut ögonblickligen. Jag måste komma med fullkomligt distinkta, klara, tekniska anvisningar... Antigen känner han sig förlöst eller också känner han sig hämmad...

(Ingmar Bergman i Björkman et al. (1970:110/111) Bergman om Bergman.)
Lenge var jeg ikke bevisst min egen intuisjon. Da jeg ble det, stolte jeg ikke på den. Men så begynte jeg å legge merke til hva den sa, og veldig ofte viste det seg i ettertid at den hadde rett.

Å handle ut fra sin intuisjon krever at man er villig til å ta feil. Min erfaring er at man har lite å være redd for. Jeg vil anslå at min intuisjon har rett i kanskje 80-90% av tilfellene. Derfor:

Stol på deg selv, du har nemlig god grunn til det!

Lytte til hjertet
Det øyeblikket hjertet taler til deg, er en sterk emosjonell opplevelse. Det er akkurat som om man har kontakt med den absolutte Sannheten, med noe utenfor seg selv. Tiden stopper opp - plutselig vet man hva man vil - det er ingen tvil! Men hvis man begynner å tenke over det, kan det oppleves som galskap å skulle gjennomføre. For jeg vet jo ikke hva som venter meg eller hva jeg skal gjøre! Hvordan kan dette være riktig? Samtidig bare vet du at det er rett!
  • Plutselig bare vet du at du må ringe en person.
    Men... det er jo sent... hva skal jeg si?...
  • Plutselig bare vet du at du må ut av kinosalen.
    Men...
    hvorfor? hva vil folk si? hva skal jeg gjøre der?...
  • Plutselig bare vet du hvor du må være akkurat nå.
    Men... jeg har jo planlagt dagen allerede! leid maskiner og alt...

  • Plutselig bare vet du hva du vil bruke livet ditt på.
    Men... hva med inntekt?... hvordan skal jeg få det til?...
Det finnes ingen snarveier - man må være villig til å kaste seg ut på dypt vann. Og ta sjansen på at det vil gå bra. At man har det i seg å takle den situasjonen som oppstår.

Jeg har opplevd dette gjentatte ganger i to saker de siste par årene - den ene gjelder kjærlighet, og den andre gjelder yrkesvalg. I begge sakene har jeg nølt - jeg har ikke klart å utvise det nødvendige mot for å fullt ut følge hjertet. Det angrer jeg på.

Mitt råd til meg selv er derfor:

Følg hjertet. Våg å finne ut hva det forsøker å fortelle deg.

***

Når du tar en beslutning er det etter min mening ikke så viktig hva du baserer den på. Det viktigste er at du vet hvorfor, og at du kan stå inne for den. Og, som sagt, det har stor verdi at du i det hele tatt tar en beslutning!

En ting jeg lurer på, er om en episode med "innsikt fra hjertet" også faktisk føles i hjertet. Jeg har definitivt kjent på at både kjærlighet og kjærlighetssorg har sitt emosjonelle tilhold i hjertet, men selve opplevelsen av å få innsikt fra hjertet - hva med den? Kjennes den i hjertet? Legg gjerne igjen en kommentar hvis du har noen erfaringer med dette.

Takk til:
  • Lars som sendte meg Bergman-sitatet en gang for lenge siden.
  • Vegard som hjalp meg å forstå den fulle dybden i hva det vil si å lytte til hjertet!

søndag 15. februar 2009

Ultramarathon Man

Ultramarathon Man - Confessions of an All-Night Runner

For å feire 30-årsdagen, drar Dean Karnazes ut på byen sammen med kona og noen venner. Kona liker ikke uteliv, og drar tidlig hjem. Han blir etterhvert seriøst påseilet. En ung dame forsøker å sjekke ham opp, og selv om de begge er gift, vurderer han det. Men først må han på toalettet, og på vei dit begynner hjertet å snakke til ham.

Han går forbi toalettet og ut av baren. Til tross for høy utdannelse innen økonomi og en bra jobb, har han kjent på en tomhet den siste tiden. Han trenger mål og fokus, og kanskje eventyr. Det er hans liv, men han lever det ikke slik han selv vil. Denne kvelden endrer på det.

Når han kommer hjem tar han av seg buksen og genseren, og stikker en 20-dollarseddel i den ene av to gamle joggesko. Kun iført T-skjorte og boksershorts legger han i vei. Det blir første løpetur på 15 år.

Etter tre timer begynner han å bli utslitt og sulten, og får en forfjamset bileier til å hjelpe seg å bestille mat fra en Taco Bell drive in. Han fortsetter å løpe sørover mens han spiser.

I ytterligere fire timer sliter han seg fremover, og han nærmer seg nå Half Moon Bay, 4 mil sør for San Fransisco:
For the first time this evening - hell, for the first time in years - I felt like this spot was precisely where I belonged... never mind that I was half naked, in the middle of nowhere, and nearly incapable of taking another step forward. That was inconsequential. I was happy - entirely content just standing there. I had listened to my heart, and this is where it had led me.
Kona får sjokk når han ringer på noteringsoverføring og ber henne hente ham i en by som er fem mil unna!

De neste ukene kunne han knapt gå pga. muskelspasmer og betennelser. Men det var underordnet - for han hadde funnet tilbake til en lidenskap han hadde ignorert i 15 år.

Første gang jeg hørte om dette utenomjordiske vesenet var i forbindelse med en artikkel i Runners World. Der stod det om en kar som skulle løpe 50 maraton i 50 byer 50 dager på rad. Dette var i 2006. Han oppfordret hvem som helst til å bli med. Alt ble dokumentert i bloggen og på film, og etterhvert skrev han også en bok om erfaringene. Etter å ha avsluttet i New York på imponerende 3:00:30, vendte han nesen hjemover. De etterfølgende 40 dagene løp han mesteparten av distansen fra østkysten av USA og tilbake med et snitt på ca. 6 mil per dag.

Vi er alle unike, men Dean er kanskje litt mer unik enn gjennomsnittet: Han har løpt maraton til sydpolen i vanlige løpesko i minus 50 grader celcius, fullført 100-miles terrengløpet Western States Endurance Run 11 ganger på under 24 timer, fullført Badwater gjennom Death Valley (135 miles, pluss 50 grader) minst 4 ganger, og løpt 200-miles stafetten The Relay - alene.

Mot slutten av The Relay reflekterer Dean over livet på denne måten:
Running has taught me that the pursuit of a passion matters more than the passion itself. Immerse yourself in something deeply and with heartfelt intensity - continually improve, never give up - this is fulfillment, this is success.

Running into Santa Cruz, I was wholly fulfilled. Most people never get there. They're afraid or unwilling to demand enough of themselves and take the easy road, the path of least resistance. But struggling and suffering, as I now saw it, were the essence of a life worth living. If you're not pushing yourself beyond the comfort zone, if you're not constantly demanding more from yourself - expanding and learning as you go - you're choosing a numb existence. You're denying yourself an extraordinary trip.
Dean fullførte på 46 timer og 17 minutter - uten å sove.

I 2005 løp han sin hittil lengste distanse: I løpet av 80 timer tilbakela han hele 350 miles (560 km) - uten å ta pause.

Hva får en mann til å løpe slike umenneskelige distanser?

Deans egen forklaring er todelt: Løping er hans lidenskap - det han helst vil drive med. Men i tillegg handler det om å utfordre seg selv, se hvor grensen går - i dette tilfellet for menneskelig utholdenhet.

Selvbiografien Ultramarathon Man ble først utgitt i 2005. Som den fanatikeren han er, ble store deler av boken skrevet på lange løpeturer om natten - ved hjelp av diktafon! (Hvordan skulle han ellers fått tid til det?) Tror det er første gang jeg har måttet snu meg vekk fra en bok, det var et par ting der som var ganske drøye. Boken er veldig lettlest, og setter løping i et større perspektiv enn bare idrett.

Noen punkter om filosofier, treningstips og kosthold
  • Dean trente terrengløping på ungdomsskolen.
  • Treneren i syvendeklasse sa ikke mye. Da han en sjelden gang åpnet munnen, var det som oftest for å si: "Gå ut hardere." Hvis man protesterte, ble det til: "Gå ut hardere, og avslutt enda hardere!" En annen kommentar som Dean tok med seg videre, var: "Hvis det føles bra, så pusher du ikke hardt nok. Det skal gjøre skikkelig, skikkelig vondt!"
  • Neste trener hadde en litt annen doktrine: "Løping handler om å finne din indre ro, og det samme gjelder for livet. Løp med hjertet."
  • Kosthold: Han spiser villaks 4-5 ganger i uken, masse økologiske salater, og får mesteparten av karbohydratene gjennom helkorn, grønnsaker og frukt. Fokuset er på komplekse karbohydrater fordi det gir fra seg energien over tid, i motsetning til hvitt sukker. Kilde til fett er olivenolje og mandler, utenom fisk. Hvis du ikke spiser fisk, anbefaler han et Omega-3 kosttilskudd.
  • Drikker kaffe hver dag fordi det gjør tilværelsen "mer levende". Drikker sjeldent alkohol.
  • Forsøker å innta noe protein på økter som varer mer enn en time fordi det ser ut til å redusere restitusjonstiden.
  • Væskeinntak er veldig viktig under trening fordi tap av væske reduserer yteevnen vesentlig. Når man begynner å bli tørst, har man ventet for lenge.
  • Har løpeskoene med seg overalt, og skulle gjerne løpt 7 dager i uken. I praksis blir det 4-5. Vanligvis er dette en 3-timers løpetur klokken 04:00 før han kjører ungene til skolen. Hvis mulig, blir det også en kort 45-60 minutters tur etter jobb. I helgen prøver han å logge en 30-40 miles lang tur, igjen kl. 04:00 så det ikke går ut over familielivet.
  • Trener omtrent halvparten på asfalt, og halvparten i terrenget.
  • Driver også jevnlig med vindsurfing, terrengsykling, og bølgesurfing.
Hva jeg lærte av boken
Jeg har deltatt i kanskje 7-8 løp til nå, fra 10km til maraton. Noen av løpene har vært grusomt harde uten at jeg har klart å skjønne hvorfor. Men Oslo Halvmaraton, Holmenkollstafetten alene, og tildels New York Marathon er eksempler på dager hvor jeg følte jeg var i perfekt harmoni med kroppen, og fikk løpt det jeg var god for.

Ingeniøren og filosofen i meg har alltid stusset på hvorfor! Var det været? Traff jeg bra med trening og hvile forut? Var det fordi det var første gang?

Etter å ha lest denne boken skjønner jeg at det antakelig handler om noe helt annet. I innlegget mitt fra Holmenkollstafetten skrev jeg: "[jeg merket] at kroppen løp fortere enn hodet syntes var fornuftig. Men jeg valgte å 'ikke blande meg' og lot det heller skje :-)". Jeg hadde en helt tilsvarende opplevelse i Oslo Halvmaraton: Jeg hadde bestemt meg for å løpe veldig rolig, men etter vending på 5km tok kroppen over og jeg valgte å bare henge med. Jeg var overrasket over hvor fort jeg løp, men samtidig føltes det riktig! De siste 7km var knallharde - på en god måte. Og i New York valgte jeg til slutt å følge rådet vi fikk i boken: Løp uten et tidsmål siden det er første gang - da får du en bedre dag.

Det ble perfekte løp. Og nå skjønner jeg hvorfor: Istedenfor å løpe etter klokken, hengav jeg meg til løpet, til dagen, til øyeblikket, og ikke minst til kroppen og tingenes tilstand.

Jeg løp med hjertet.

Linker

lørdag 14. februar 2009

Meningen med livet


Meningen med livet er å uttrykke den du er.

torsdag 12. februar 2009

Om å lykkes

Dette innlegget handler om det å takle å mislykkes med noe. Jeg kunne valgt å kalle det 'om å mislykkes,' for jeg har tenkt å analysere hva det egentlig vil si å mislykkes. Så hvorfor kalle innlegget for det motsatte?

Fordi å fokusere på hvor du vil er noe av det viktigste du kan gjøre for å lykkes. Og det jeg vil, er å overbevise deg om at det å mislykkes er et håndfast bevis på at du er i ferd med å lykkes!

Med meg så langt? Altså:

Punkt 1: Fokusér på hvor du vil, ikke på det du ikke får til.
Hvis du fokuserer utelukkende på det du ikke kan, vil hjernen hjelpe deg til å mislykkes fordi alle tanker i hodet ditt handler om ting som er helt unyttige dersom du skal lykkes.

Vær heller tilstede i det du gjør, og forsøk å få det til. Spør deg selv: "Hva kan jeg fra før som kan hjelpe meg å få dette til?" Det er utrolig hvor mye det hjelper å tørre å tenke at "dette kan gå!". Det krever litt mot, spesielt hvis du prøver noe du aldri har gjort før. Men er det ikke dét livet går ut på? Gjøre ting man ikke har gjort før? :-)

Om du likevel ikke lykkes, er det én ting som er viktig:

Punkt 2: Akseptér utgangspunktet ditt.
Det er nemlig en grunn til at du ikke lykkes ennå. Og det er at du ikke er i stand til å lykkes. Ennå. Så når du prøver, men ikke får det til, så er det fordi du mangler noen ferdigheter eller kunnskaper. Og det er alt!

Du skjønner, det er nettopp *det at du prøver* som avdekker det du ikke kan! Og det at du ikke kan - det er bare sånn det er - det endrer seg ikke.

Punkt 3: Prøv, og prøv igjen.
Det endrer seg ikke med mindre du prøver. Kommer du så langt, så vil du klare det! Forutsetningen er at du ikke gir deg. Du turte å hive deg ut i det, du gjorde faktisk *noe*, og det gikk galt.

Det beste du kan gjøre nå, er

Punkt 4: Trekk lærdom av det som skjedde, og prøv igjen!
Dealen er: Alle personer i hele verden som har ditt utgangspunkt, ville fått samme resultat som deg. De som lykkes, har gått gjennom prosessen jeg beskriver i dette innlegget.

Kanskje du prøvde å få til for mye? Kanskje du fant ut noe du ikke visste du måtte vite? Kanskje du kan spørre noen? Søke på nettet eller i en bok?

Gled deg over de spørsmålene du måtte ha - de dukker opp fordi du prøvde. Fordi *du* har gjort et forsøk. Så forsøk igjen, og lær mer!

Nå skal jeg fortelle deg en hemmelighet: Målet er ikke å nå målet. Du kommer til å tilbringe mye mer tid på vei *til* målet enn ved selve målet. En målsetting er egentlig bare et redskap du bruker for å fylle livet ditt med de opplevelsene du ønsker å få. Livet handler ikke egentlig om å lykkes eller mislykkes - det handler om å prøve, lære, gjøre, og - når du har gjort det lenge nok - mestre.

Jeg kjenner deg ikke, men jeg vet nok om deg til å ha troen på deg. Derfor avslutter jeg med

Punkt 5: Du kommer til å lykkes!