Jeg snakket med en direktør for et større selskap her om dagen. Han innrømmet at han ofte kunne gå og lure på om han hadde tatt riktig avgjørelse.
Det var en lettelse, egentlig, for sånn har jeg det også. Og det sa meg noe viktig om det å bestemme seg for noe: Man kan aldri bli helt sikker. Sånn er det for alle - beslutninger krever mot.
Dersom jeg forsøker å få andre til å bestemme for meg, går ting overraskende mye greiere. For da slipper jeg ubehagelige emosjoner som kommer når jeg bekymrer meg for hvordan det kommer til å gå, eller hva jeg tror andre mener om det jeg gjør.
Problemet med å gi ansvaret til andre er at *du* vet best hva som er riktig for *deg*. Andres motivasjon kan være alt fra å ville fremstå som smart, til å virkelig ville hjelpe deg, til å rett ut ville manipulere deg. Jeg har sett alle varianter, og det er like unyttig. Du må ta ansvaret selv!
Tidsaspektet er også viktig. Investor Idar Vollvik, kanskje mest kjent fra mobilselskapet Chess, sa noe sånt som at "jo lenger man venter, jo mer sikkerhet får man. Men da kan det også være for sent."
I tilværelsen gjelder et sett regler. F.eks. at vi alle skal dø en gang, og for å ha det bra i mellomtiden må vi spise mat og ha sex. Det er bortkastet energi å diskutere med reglene. Spiser du ikke, dør du. Nekter du deg selv sex, blir du frustrert og begynner å drikke. Har jeg hørt.
Beslutningstaking har disse reglene: 1) Fremtiden er usikker. 2) Beslutninger som betyr noe for deg, krever mot. 3) Det er umulig å oppnå full sikkerhet i en sak. 4) Jo lengre man venter med en avgjørelse, jo mindre relevant kan den bli. 5) Tar du ikke en beslutning, blir det opp til andre hva som skjer med deg.
Kilder til innsikt er helt sentrale i beslutningstaking, og de kan grovt sett deles inn i to grupper: Rasjonelle og intuitive. Jeg er nybegynner i bevisst bruk av de intuitive metodene, men det er allerede nå klinkende klart for meg at man går glipp av mye hvis man ignorerer dem.
Her er mine måter å ta beslutninger på:
Det var en lettelse, egentlig, for sånn har jeg det også. Og det sa meg noe viktig om det å bestemme seg for noe: Man kan aldri bli helt sikker. Sånn er det for alle - beslutninger krever mot.
Dersom jeg forsøker å få andre til å bestemme for meg, går ting overraskende mye greiere. For da slipper jeg ubehagelige emosjoner som kommer når jeg bekymrer meg for hvordan det kommer til å gå, eller hva jeg tror andre mener om det jeg gjør.
Problemet med å gi ansvaret til andre er at *du* vet best hva som er riktig for *deg*. Andres motivasjon kan være alt fra å ville fremstå som smart, til å virkelig ville hjelpe deg, til å rett ut ville manipulere deg. Jeg har sett alle varianter, og det er like unyttig. Du må ta ansvaret selv!
Tidsaspektet er også viktig. Investor Idar Vollvik, kanskje mest kjent fra mobilselskapet Chess, sa noe sånt som at "jo lenger man venter, jo mer sikkerhet får man. Men da kan det også være for sent."
I tilværelsen gjelder et sett regler. F.eks. at vi alle skal dø en gang, og for å ha det bra i mellomtiden må vi spise mat og ha sex. Det er bortkastet energi å diskutere med reglene. Spiser du ikke, dør du. Nekter du deg selv sex, blir du frustrert og begynner å drikke. Har jeg hørt.
Beslutningstaking har disse reglene: 1) Fremtiden er usikker. 2) Beslutninger som betyr noe for deg, krever mot. 3) Det er umulig å oppnå full sikkerhet i en sak. 4) Jo lengre man venter med en avgjørelse, jo mindre relevant kan den bli. 5) Tar du ikke en beslutning, blir det opp til andre hva som skjer med deg.
Kilder til innsikt er helt sentrale i beslutningstaking, og de kan grovt sett deles inn i to grupper: Rasjonelle og intuitive. Jeg er nybegynner i bevisst bruk av de intuitive metodene, men det er allerede nå klinkende klart for meg at man går glipp av mye hvis man ignorerer dem.
Her er mine måter å ta beslutninger på:
Logisk resonnement
En del elementære logiske emner av Arne Næss var pensum da jeg tok ex.phil. på universitetet. Jeg har stor sans for Næss, men akkurat den boken er vanskelig skrevet. I boken beskrives en metode - pro aut contra - som går ut på å sette opp argumenter for og imot, og deretter vurdere holdbarhet og relevans for hvert punkt. Jeg bruker en variant av dette.
Først gjør jeg research - samler fakta: Leser, snakker med andre, søker på nettet. Ofte skriver jeg sammendrag av det jeg finner. Deretter kladder jeg noen løsningsforslag, og lager gjerne noen enkle lister med fordeler og ulemper. Til slutt nærmest gir løsningen seg selv.
Logisk resonnement brukes i rettsaler, på jobben, og overalt ellers hvor man trenger å føle en høy grad av sikkerhet.
Det er også den metoden som egner seg best hvis du vil ha et kjedelig liv.
Bare-ta-en-avgjørelse-for-å-komme-i-gang-metoden
Det finnes en grunnsetning innenfor NLP som går slik: Choice is better than no choice. Noen ganger - når jeg ikke vet hva jeg skal gjøre - så velger jeg ett eller annet. Bare det å ta en avgjørelse har verdi! Så får man heller korrigere kursen etter hvert, og det hender det at jeg gjør. Spiller ingen rolle - for da er jeg ihvertfall i gang!
Spørre underbevisstheten: "Å sove på det"
Ved å la en problemstilling ligge en stund kan det hende at løsningen plutselig kommer til deg. I dette tilfellet er det underbevisstheten som gir deg svaret. Informasjonen kommer fra deg selv - fra dine tidligere erfaringer og kunnskaper.Det finnes en grunnsetning innenfor NLP som går slik: Choice is better than no choice. Noen ganger - når jeg ikke vet hva jeg skal gjøre - så velger jeg ett eller annet. Bare det å ta en avgjørelse har verdi! Så får man heller korrigere kursen etter hvert, og det hender det at jeg gjør. Spiller ingen rolle - for da er jeg ihvertfall i gang!
Spørre underbevisstheten: "Å sove på det"
Jo mer intenst du ønsker å finne svaret, desto sterkere blir forespørselen til underbevisstheten. Emosjoner vil gjøre den enda sterkere, og dette kan du styre med viljen.
Jeg får ofte innsikter "ut av det blå" like før jeg sovner, når jeg går på tur, på vei hjem fra ferie, eller når jeg løper i skogen.
Det går faktisk også an å spørre underbevisstheten direkte. Dette kan du gjøre gjennom hypnose / selvhypnose, eller andre metoder for å gå inn i transe, som f.eks. Silva Ultramind: "Kjære underbevissthet, hvordan kan jeg få et bedre forhold til NN?"
De psykologiske mekanismene hos mennesket slutter aldri å imponere meg, og det skal litt til før jeg begynner å lete etter forklaringer som ligger utenfor hjernens anatomi og fysiologi. For eksempel er vi veldig flinke til å instinktivt lese andres kroppspråk, og siden hjernen alltid kverner på informasjonen vi gir den, kan dette forklare hvorfor vi plutselig skjønner et eller annet om en annen person.
Noen mener at underbevisstheten også kan gi deg tilgang til andres tanker og underbevissthet, og såkalt Infinite Intelligence. Jeg er åpen for dette - for jeg har hatt flere opplevelser der jeg virkelig har begynt å lure på hvor informasjonen kommer fra.
Lytte til seg selv
Å lytte til seg selv vil si å ta hensyn til sine verdier og behov. Skal du lytte til deg selv, må du ta deg tid til å stoppe opp og kjenne etter: "Vil jeg egentlig dette her?"
Her er noen eksempler på hva som kan skje når du begynner å lytte til deg selv. Eksemplene er ekte, forresten.
- (Preferanser) At du takker nei når noen ber deg med på konsert med Madonna - når du ikke egentlig har lyst til det.
- (Selvhevdelse) At du sier ifra når du får beskjed om å bytte kontorplass for n'te gang, fordi du finner det ydmykende.
- (Rett og galt) At du betaler for musikk og programvare fordi du lytter til samvittigheten din - selv om vennene dine laster ned gratis og sier det er OK.
- (Lytte til kroppen) At du slutter å spise når du er mett, selv om det er mer på tallerkenen.
Å lytte til seg selv kan kreve at du takler sosialt press, for det hender folk vil være uenig i det du velger. Se på det som en trening i å bli mer selvsikker; da er det lettere å stå i mot.
Kort om emosjoner
Alle emosjoner du får, inneholder en melding til deg. Den sier noe om hva du synes om det som skjer.
Uansett om du forstår emosjonen eller ikke, er det viktig å akseptere den. Stopp opp og kjenn på den, akseptér at den er der, og spør deg selv hva den forsøker å fortelle deg. Selv emosjoner du helst ikke vil ha, vil etter en stund avta og forsvinne hvis du gjør dette. Det kan kreve litt innsats i noen minutter, men alt emosjonen vil, er å bli hørt.
Dersom emosjonen til stadighet dukker opp igjen i samme sak kan det hende du må foreta deg noe.
Bruke intuisjonen
Å følge sin intuisjon vil si å gjøre det man aner er rett, uten at man helt kan forklare hvorfor. Et synonym til intuisjon er magefølelsen.
Intuisjonen har sitt opphav i dine tidligere erfaringer og kunnskaper, koblet med situasjonen du nå er i. Den kommer altså fra deg selv. Men jeg opplever koblingen som upresis, og det er derfor intuisjonen ikke alltid har rett.
Ingmar Bergman, verdenskjent filmskaper, brukte intuisjonen mye:
Å handle ut fra sin intuisjon krever at man er villig til å ta feil. Min erfaring er at man har lite å være redd for. Jeg vil anslå at min intuisjon har rett i kanskje 80-90% av tilfellene. Derfor:
Lytte til hjertet
Det øyeblikket hjertet taler til deg, er en sterk emosjonell opplevelse. Det er akkurat som om man har kontakt med den absolutte Sannheten, med noe utenfor seg selv. Tiden stopper opp - plutselig vet man hva man vil - det er ingen tvil! Men hvis man begynner å tenke over det, kan det oppleves som galskap å skulle gjennomføre. For jeg vet jo ikke hva som venter meg eller hva jeg skal gjøre! Hvordan kan dette være riktig? Samtidig bare vet du at det er rett!
Jeg har opplevd dette gjentatte ganger i to saker de siste par årene - den ene gjelder kjærlighet, og den andre gjelder yrkesvalg. I begge sakene har jeg nølt - jeg har ikke klart å utvise det nødvendige mot for å fullt ut følge hjertet. Det angrer jeg på.
Mitt råd til meg selv er derfor:
Når du tar en beslutning er det etter min mening ikke så viktig hva du baserer den på. Det viktigste er at du vet hvorfor, og at du kan stå inne for den. Og, som sagt, det har stor verdi at du i det hele tatt tar en beslutning!
En ting jeg lurer på, er om en episode med "innsikt fra hjertet" også faktisk føles i hjertet. Jeg har definitivt kjent på at både kjærlighet og kjærlighetssorg har sitt emosjonelle tilhold i hjertet, men selve opplevelsen av å få innsikt fra hjertet - hva med den? Kjennes den i hjertet? Legg gjerne igjen en kommentar hvis du har noen erfaringer med dette.
Takk til:
Intuisjonen har sitt opphav i dine tidligere erfaringer og kunnskaper, koblet med situasjonen du nå er i. Den kommer altså fra deg selv. Men jeg opplever koblingen som upresis, og det er derfor intuisjonen ikke alltid har rett.
Ingmar Bergman, verdenskjent filmskaper, brukte intuisjonen mye:
Ett av mina starkaste kort - kanskje det starkaste - är att jag inte diskuterar med min intuition, utan jag låter den vara utslagsgivande. Ibland kan jag säga till mig själv att detta är åt helvete och fullständigt förnuftsmässigt bragt inn i aftonsången, men jag följer benhårt min intuition...Lenge var jeg ikke bevisst min egen intuisjon. Da jeg ble det, stolte jeg ikke på den. Men så begynte jeg å legge merke til hva den sa, og veldig ofte viste det seg i ettertid at den hadde rett.
Sedan när man intuitivt har beslutat någonting är det nödvändigt att intellektuellt följa upp det. Intuitionen griper långt inn i mörkret, sedan måste man förnuftsmässigt försöka att ta sig fram hela den långa vägen till fots, fram til platsen där intuitionens spjut har hamnat...
Jag kan inte komma med känslobludder till en skådespelare, då spotter han mig ut ögonblickligen. Jag måste komma med fullkomligt distinkta, klara, tekniska anvisningar... Antigen känner han sig förlöst eller också känner han sig hämmad...
(Ingmar Bergman i Björkman et al. (1970:110/111) Bergman om Bergman.)
Å handle ut fra sin intuisjon krever at man er villig til å ta feil. Min erfaring er at man har lite å være redd for. Jeg vil anslå at min intuisjon har rett i kanskje 80-90% av tilfellene. Derfor:
Stol på deg selv, du har nemlig god grunn til det!
Lytte til hjertet
Det øyeblikket hjertet taler til deg, er en sterk emosjonell opplevelse. Det er akkurat som om man har kontakt med den absolutte Sannheten, med noe utenfor seg selv. Tiden stopper opp - plutselig vet man hva man vil - det er ingen tvil! Men hvis man begynner å tenke over det, kan det oppleves som galskap å skulle gjennomføre. For jeg vet jo ikke hva som venter meg eller hva jeg skal gjøre! Hvordan kan dette være riktig? Samtidig bare vet du at det er rett!
- Plutselig bare vet du at du må ringe en person.
Men... det er jo sent... hva skal jeg si?... - Plutselig bare vet du at du må ut av kinosalen.
Men... hvorfor? hva vil folk si? hva skal jeg gjøre der?... - Plutselig bare vet du hvor du må være akkurat nå.
Men... jeg har jo planlagt dagen allerede! leid maskiner og alt... - Plutselig bare vet du hva du vil bruke livet ditt på.
Men... hva med inntekt?... hvordan skal jeg få det til?...
Jeg har opplevd dette gjentatte ganger i to saker de siste par årene - den ene gjelder kjærlighet, og den andre gjelder yrkesvalg. I begge sakene har jeg nølt - jeg har ikke klart å utvise det nødvendige mot for å fullt ut følge hjertet. Det angrer jeg på.
Mitt råd til meg selv er derfor:
Følg hjertet. Våg å finne ut hva det forsøker å fortelle deg.
***
Når du tar en beslutning er det etter min mening ikke så viktig hva du baserer den på. Det viktigste er at du vet hvorfor, og at du kan stå inne for den. Og, som sagt, det har stor verdi at du i det hele tatt tar en beslutning!
En ting jeg lurer på, er om en episode med "innsikt fra hjertet" også faktisk føles i hjertet. Jeg har definitivt kjent på at både kjærlighet og kjærlighetssorg har sitt emosjonelle tilhold i hjertet, men selve opplevelsen av å få innsikt fra hjertet - hva med den? Kjennes den i hjertet? Legg gjerne igjen en kommentar hvis du har noen erfaringer med dette.
Takk til:
- Lars som sendte meg Bergman-sitatet en gang for lenge siden.
- Vegard som hjalp meg å forstå den fulle dybden i hva det vil si å lytte til hjertet!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar