Berlin Marathon 2007

Berlin Marathon er et av de fem løpene som inngår i World Marathon Majors. Dette er store maratonløp med ca. 40.000 deltakere hver. I fjor løp jeg i New York, og i år ble det Berlin. Dersom jeg skal løpe alle sammen må jeg klare en maraton på under 3:16. Det er nemlig kravet i min aldersklasse for å få lov til å stille i Boston Marathon...

De som dro denne gangen var Lars (min bror), Pål (en kamerat) og jeg. For min del ble oppkjøringingen noe spesiell pga. skader. De siste 5 månedene før løpet slet jeg med plantarbetennelse / vondt i hælene, samt øm akilles. Dette begrenset mengden løpetrening jeg turte å legge ned. Derfor er jeg både takknemlig og stolt over at jeg kunne fullføre.

Løypen i Berlin er fantastisk bra. Det var masse publikummere hele veien (anslagsvis 1 million), og 70 band spilte alt fra jazz til rock og trommer. Traséen er nesten helt flat, og i enkelte strekk mot mål går det nedover! Neppe tilfeldig at Haile Gebrselassie satte ny verdensrekord i år med tiden 2:04:26. Han slo Paul Tergats rekord fra 2003 med 29 sekunder, også satt i Berlin.

Berlin Marathon 2007 startet kl. 09:00 på søndag 30. september, og været var perfekt: Overskyet og oppunder 20 grader.

Lars og jeg startet begge i bakre del av F-feltet. Det var en veldig bra posisjon, for feltet løp like fort som jeg ønsket å gjøre det i starten. Jeg rykket fra Lars etter 7-8 minutter, men han tok meg igjen etter ca. 15 km og han fullførte på 3:46. Det er hans første maraton, og det er tydelig hvem som har fått idrettsgenene i familien!! Hans oppladning har vært 12 uker med 3 økter/uke og 2 ukers sykdom...

Rundt halvmaraton skjønte jeg at målet måtte revurderes fra 3:45 til å fullføre. Jeg vurderte et øyeblikk å bryte, men tanken på å gå glipp av maratongangsperre tiltalte meg ikke! På ca. 32 km måtte jeg gå ca. 100 meter fordi jeg ble "lightheaded" (svimmel). Heldigvis var det en drikkestasjon der, og jeg kom meg igang igjen.

På ca. 35 km fikk jeg så sterke smerter i høyre lyske (antakelig quadricepsfestet) og nedover mot kneet at jeg måtte stoppe tvert! Jeg gikk noen minutter mens jeg sa til meg selv "kom igjen, kom igjen" og bet tennene sammen! Omsider klarte jeg å starte igjen. MEN: På ca. 39,5 var det stopp igjen! Samme problem... Denne gangen måtte jeg gå lenger, og det var veldig deprimerende. Her var jeg faktisk litt på gråten over situasjonen. Jeg ville løpe, men kunne ikke. Jeg var utrolig sliten, men hadde mer å gi. Etter ca. 500 meter klarte jeg å mobilisere igjen, og løp resten av veien inn. Syntes faktisk jeg hørte tilskuere noen rope "kom igjen Christian!," og det trengte jeg virkelig da.

I periodene hvor jeg hadde det tøffest ble strategien å lukke ute alt det eksterne levenet og konsentrere meg "internt" fordi det er det jeg foretrekker. Det hjalp veldig.

En gang brukte jeg en visualiseringsteknikk hvor jeg ser for meg en scene fra filmen Perfect Moment - The Contact (trailer, website). Samtidig hører jeg musikken inni hodet mitt. Dette fungerer helt utrolig bra og hjelper meg gjennom tunge perioder. Noe av grunnen kan være at når jeg ser filmen hjemme går jeg lynkjapt rett inn i flow. Det er helt ufattelig!

Overall hadde jeg litt for høy puls. Snittet er på 149 for hele løpet, men det inkluderer en tur ut i hekken, en dopause, to tøyesesjoner underveis, og tre perioder med gange. Hver gang jeg sjekket pulsen lå den og vaket oppunder 160. Det er for høyt for det lave tempoet jeg holdt, og jeg tror forklaringen ligger i at jeg ikke løp noe den siste uken.

Tiden i år ble 4:16. Her kan du se hvordan jeg så ut ved målpassering: Video fra actionphoto.net. Ikke så verst til å ha løpt over 4 mil, hva!?? :-)

Psykisk var dette paradoksalt nok en lettere maraton enn den første. Men ikke fysisk...

Dette lærte jeg i år:

- Dette er det viktigste punktet for meg: De siste 12-16 ukene før maraton blir det fullt fokus med 4 løpeøkter i uken. Ikke noe sykling eller annet. Ikke 3 økter, men 4. Kun løping. Kanskje supplerende styrketrening, men that's it. Tar utgangspunkt i Non-runners og hiver inn elementer fra Advanced. Langturer er et must. Peak på 5-6-7 mil i uken eller noe.

- Fokuset frem til fokusperioden blir halvmaraton, men først og fremst å ha det gøy. Så mye som mulig skal foregå på sti. Jeg tror jeg kommer til å ta treningen i denne perioden litt etter innfallsmetoden. Hvis jeg vil løpe tempo gjør jeg det, og vil jeg løpe langtur denne uken gjør jeg det. Og vil jeg dra på fjelltur, sykle eller hoppe i fallskjerm, så gjør jeg det.

- Dette funker ikke: Ca 8 uker med 2 løpeturer i uken, deretter 4 uker med bare sykling, deretter 4 uker med totalt 7 løpeturer og noen færre sykkelturer.

- Neste gang skal jeg løpe 2 økter maraton-uken. Kanskje en lett tempoøkt ca. tirsdag, og en lett økt ca. torsdag. Det er utrolig viktig å løpe litt for å holde seg "myk". Pga. føttene turte jeg ikke annet enn å hvile denne gangen for å være sikker på å kunne starte.

- Jeg tror faktisk jeg skal drikke noe mindre før løpet. Jeg lakk som bare pokker og måtte totalt 3 turer ut i bushen i og like etter starten. Tror ikke det var ideellt.

- Etterhvert begynner jeg å tvile på om det er noe vits i å spise glukosegel før rundt 30km. I år som i fjor spiste jeg glukose hele veien. Men effekt merket jeg først av det jeg spiste etter 30 km.

- Og, som jeg lærte i Kongsvinger: Det er ekstremt viktig å passe på kostholdet. For min del betyr det å spise rødt kjøtt for å få jern.

Å løpe i Berlin har gjort meg til en ydmyk mann. Ydmyk er som kjent forskjellig fra ambisiøs (og påståelig), for målet mitt neste gang er 3:40. Ikke noe problem! ;-)