Alt er lett

Alt er lett

hvis du ikke egentlig bryr deg

Bokanbefaling: Life After Life

Døden er uunngåelig for oss alle, men hva innebærer det egentlig å dø?  Slutter vi å eksistere?

Og hva vil det egentlig si å eksistere?  At kroppen lever?  At vi kan tenke?

Noen vil si at bevisstheten skapes av hjernen, og at vi derfor opphører å eksistere når vi dør.  Andre vil med like stor selvsikkerhet hevde at døden markerer bevissthetens overgang til et annet realitetsplan.  At sjelen forlater kroppen.

Raymond A. Moody Jr. er utdannet lege med doktorgrad i psykolog og filosofi.  I 1975 gav han ut bestselgeren Life After Life; en bok som solgte i over 13 millioner eksemplarer.  Dette er ikke en vitenskapelig avhandling, men en systematisk og tankefull gjennomgang av nær-døden opplevelsene til ca. 150 personer.

Moodys egen introduksjon til temaet var tilfeldig.  Da han studerte filosofi ved Universitetet i Virginia i 1965, ble han kjent med professoren i psykiatri.  I starten ble han slått av hans varme, vennlighet og humor.  Derfor kom det svært overraskende da professoren senere fortalte at han hadde vært død to ganger; med ti minutters mellomrom.

Noen år senere foreleste Moody i et kurs i filosofi.  Temaet var Faidon, den syvende og siste av Platons dialoger.  Den handler blant annet om udødelighet.  En dag etter at forelesningen var over, kom en student til kontoret hans og ønsket å snakke om dette.  Det viste seg at bestemoren hadde "dødd" under en operasjon og kunne fortelle om en helt utrolig opplevelse.  Til Moodys store overraskelse beskrev denne studenten bortimot eksakt de samme tingene som psykiatriprofessoren fortalte noen år tidligere.

Etter dette begynte han å gi filosofistudentene sine oppgaver om temaet overlevelse av biologisk død, men uten å nevne de to nær-døden opplevelsene han hadde blitt fortalt.  Tanken var å ufarliggjøre temaet, og til hans store forbauselse virket det.  I kurs med mer enn 30 studenter var det nesten alltid en eller to studenter som kontaktet ham i etterkant og kunne fortelle en personlig nær-døden opplevelse.

Ved inngangen til medisinstudiet i 1972 hadde han allerede samlet et betydelig antall historier.  I tillegg til studenter begynte doktorer å henvise gjenopplivede personer til ham så de kunne fortelle ham sine historier.

Nær-døden opplevelsene Moody samlet kommer fra tre typer kilder:

1. Personer som har blitt gjenopplivet etter å ha vært erklært døde av sine doktorer.
2. Personer som har vært alvorlig syke eller skadde, og som pga. dette var svært nær ved å dø.
3. Personer som, mens de døde, fortalte som sine opplevelser til andre som var tilstede.  Disse historiene ble senere fortalt til Moody.

Så, hvordan arter en nær-døden opplevelse seg?  Et typisk forløp er som følger:

En mann ligger for døden.  Idet han når toppen av sine fysiske lidelser, hører han at legen erklærer ham død.  Han begynner å høre en høy, ubehagelig støy; en slags ringing eller summing, og samtidig dras han i stor fart gjennom en mørk tunnel.  Plutselig befinner han seg utenfor sin egen kropp.  Fra tilskuerplass svevende oppe ved taket betrakter han med sterke følelser gjenopplivningsforsøket på seg selv.  Han ser alt som skjer; fra sprøyter som settes til hjerte-lunge-redning, og overhører alt som sies.

Etter en stund roer han seg, og blir vant til sin nye tilstand.  Han legger merke til at han fremdeles har en kropp, men av en annen natur og med andre krefter enn den fysiske.  Andre kommer for å møte og hjelpe ham.  Han skimter åndene til avdøde slektninger og venner. 

Så ankommer en hittil ukjent tilstedeværelse.  Dette lysvesenet utstråler kjærlighet og varme på en måte han aldri har opplevd før.  Han blir bedt om å evaluere livet sitt.  Kommunikasjonen skjer uten ord - tanker overføres direkte fra bevissthet til bevissthet.  Som en hjelp til livsgjennomgangen viser tilstedeværelsen et slags lysbildeshow med alle store hendelser i livet i kronologisk rekkefølge.  Hastigheten på bildene er enorm, og alle emosjoner og tanker forbundet med bildene kommer tilbake.  Det hele er over på et øyeblikk, målt i jordisk tid.

På et tidspunkt nærmer han seg en grense eller barriere som formodentlig representerer avgrensningen mellom jordisk liv og det neste.  Han føler han må tilbake - hans tid ikke er kommet.  Samtidig føler han motstand mot å forlate denne tilstanden av intens glede, kjærlighet og fred.  Likevel gjenforenes han med sin fysiske kropp, og fortsetter sitt liv på jorden.

Hver person vil ha sin unike variasjon av opplevelsen, men hovedtrekkene er de samme som beskrevet over.  For eksempel vil den mørke tunnelen kunne beskrives som en mørk hule, brønn, et avlukke, kloakk, dal eller sylinder.  Men, som vi ser, hovedidéen er den samme.  Livsgjennomgangen er ikke alltid i kronologisk rekkefølge.  Noen ganger gjenoppleves alt på en gang, og noen ganger tas også ubetydelige hendelser med.

Det er flere ting ved nær-døden opplevelsen som representerer noe helt ekstraordinært.  En kvinne som ble gjenopplivet forteller:

Etter at det hele var over, fortalte legen at jeg hadde vært riktig ille ute.  Jeg sa: "Ja, jeg vet." Han svarte: "Vel, hvordan vet du det?"  Jeg sa: "Jeg kan fortelle deg alt som skjedde."  Han trodde meg ikke, så jeg fortalte ham hele historien; fra jeg sluttet å puste og hele veien til jeg våknet opp igjen.  Han var virkelig sjokkert over at jeg hadde fått med meg alt.  Han visste ikke helt hva han skulle si, men han kom inn flere ganger og stilte oppfølgingsspørsmål.

Noe av det mest spennende ved dette fenomenet - synes jeg - er møtet med den kjærlighetsfulle tilstedeværelsen som leder livsgjennomgangen.  Noen personer mener at hensikten til vesenet var å hjelpe dem å lære av det livet de har ført.  Tilstedeværelsen legger vekt på to ting:

1. Å lære å elske andre.
2. Å tilegne seg kunnskap.

Her er et eksempel:

[...] Det var ikke som om han prøvde å finne ut hva jeg hadde gjort - han visste det allerede - men han valgte disse scenene fra livet mitt og viste dem til meg slik at jeg skulle huske dem.

Hele tiden påpekte han viktigheten av kjærlighet.  De stedene hvor han viste det best involverte min søster.  Jeg hadde alltid stått henne veldig nær.  Han viste meg tilfeller hvor jeg hadde vært egoistisk overfor henne, men også like mange ganger hvor jeg hadde vist henne kjærlighet og delt med henne.  Han pekte på at jeg burde prøve å gjøre ting for andre; gjøre mitt beste.  Det var ingen anklager i dette.  Når han kom over tilfeller av egoistisk oppførsel var holdningen hans kun at jeg hadde lært av dette også.

Han virket veldig interessert i ting som hadde med kunnskap å gjøre, også.  Han pekte på ting som hadde å gjøre med læring, og sa at jeg skulle fortsette å lære.  Han sa at til og med når han kommer og henter meg neste gang (på dette tidspunktet hadde han fortalt at jeg skulle tilbake) så vil det alltid være en søken etter kunnskap.  Han sa det var en kontinuerlig prosess, så jeg fikk følelsen av at det fortsetter etter døden.  Jeg tror han forsøkte å utdanne meg gjennom tilbakeblikkene.

En nær døden-opplevelse har i nesten alle tilfeller ført til at vedkommede ikke lenger er redd for å dø.  Men ingen av disse søker likevel aktivt å dø.  De føler at de har ting de ønsker å oppnå så lenge de er fysisk i live.  Som en mann fortalte Moody: "Jeg har ganske mye endring å gjøre før jeg forlater jorden."

Et annet eksempel:

Det siste lysvesenet sa til meg før jeg kom tilbake i kroppen - tilbake til livet, [...] var at han ville komme tilbake.  Han fortalte meg at jeg skulle fortsette å leve denne gangen, men at det ville komme en tid der han ville ta kontakt igjen, og at jeg da faktisk ville dø.

Så jeg vet at lyset kommer tilbake, og stemmen, men tidspunktet - det er jeg ikke sikker på.  Jeg tror det vil bli en veldig lik opplevelse, men bedre, egentlig, siden jeg nå vet hva jeg kan forvente og ikke vil være så forvirret.  Jeg tror ikke jeg ønsker å gå tilbake med det første, dog.  Jeg har fremdeles ting ugjort her nede.

Grunnen til at døden ikke lenger er skremmende, er at etter sin nær-døden opplevelse har personen ikke lenger noen tvil om at han overlever sin kroppslige død.  Det er ikke lenger en abstrakt mulighet, men et selvopplevd faktum.

Ikke én av Moodys informanter nevner noe om den mytiske perleporten, de gullbelagte gatene, eller harpespillende engler.  Ei heller fortelles det om et helvete fylt av ild og demoner med høygafler.

Et par av nær-døden opplevelsene skjedde som en følge av selvmordsforsøk.  I motsetning til vanlige nær-døden opplevelser ble disse entydig karakterisert som ubehagelige.  Og alle som forsøkte dette, tok i ettertid avstand fra denne måten å forlate eksistensen på.  I sin ut-av-kroppen tilværelse var de ute av stand til å gjøre noe med sine problemer, og de måtte også være vitne til de ulykkelige konsekvensene av sitt valg.

En mann som skjøt seg selv i fortvilelse over at kona døde, ble gjenopplivet.  Han beskriver:

Jeg kom ikke dit min kone var.  Jeg kom til et forferdelig sted...  Jeg skjønte umiddelbart tabben jeg hadde gjort... Jeg tenkte, "Jeg skulle ønske jeg ikke hadde gjort det."

Andre som har opplevd denne ubehagelige, stillestående tilværelsen, har bemerket at de fikk følelsen av at de kom til å være der i lang tid.  Det var straffen for å bryte reglene ved å frigjøre seg selv før tiden.  Frigjøre seg fra det som i praksis var et oppdrag, nemlig å oppnå en spesiell hensikt med livet.

Til og med de som har kommet nær døden på "vanlig måte", har kommet tilbake med liknende beretninger.  En mann som var i en ulykke, sa:

[Mens jeg var der] fikk jeg følelsen av at det var to ting som var fullstendig forbudt for meg å gjøre; å ta mitt eget liv, eller å drepe en annen...  Dersom jeg tok selvmord, ville jeg kaste Guds gave tilbake i ansiktet på ham.  Å drepe en annen ville være å ødelegge for Guds hensikt med det individet.

Moody presiserer at han ikke mener å ta et moralsk standpunkt til selvmord, men at han bare refererer det som er blitt ham fortalt.

Et av de avsluttende kapitlene vies historisk litteratur om temaet, inkludert Bibelen, filosofien til Platon, Den Tibetanske boken om livet og døden, samt beretningene til den svenske vitenskapsmannen, filosofen og mystikeren Emanuel Swedenborg.

Han bruker også endel sider på å gå gjennom mulige forklaringer for en nær-døden opplevelse.  Dette inkluderer overnaturlige, farmakologiske, fysiologiske, nevrologiske og psykologiske forklaringer.  Han tar også for seg drømmer, hallusinasjoner og psykose.

Life After Life er en lettlest og tankefull bok på bare 170 sider (med stor skrift).  Jeg synes forfatteren behandler temaet med respekt og forsiktighet, og han har har heller ingen religiøs agenda som kan ødelegge for en leser med vitenskapelig og skeptisk legning.

Det er utvilsomt vanskelig å verifisere hvorvidt en person objektivt sett har hatt en ut-av-kroppen opplevelse, eller om han virkelig har møtt en kjærlighetsfull, lysende tilstedeværelse som oppfordret til å gi kjærlighet og å lære mest mulig.

Men jeg tror det må herske liten tvil om at informantene til Moody virkelig har hatt de opplevelsene de forteller om.  Å tro noe annet ville være å tro på en ganske omfattende konspirasjon.

Jeg er overbevist om at både du og jeg ville rapportert om liknende ting skulle vi noen gang komme nær døden og overleve.  Samtidig ville nok både du og jeg vært svært tilbakeholdne med å fortelle åpent om det.  For hvem vil vel fremstå som sprø?

Boken anbefales alle som er nysgjerrig.

Mer informasjon:

• Filmen Life After Life.  Møt seks personer som forteller om sine egne nær-døden opplevelser.
• Artikkelen Liv og død.  I første halvdel forteller lege Audun Myskja og komiker Jon Schau om sine nær-døden opplevelser.

Endret 20. mai: La til liste med mer informasjon.

Trening

Mens fotfolket i den gamle inkakulturen måtte betale skatt i form av kroppsarbeid til staten, har vi moderne mennesker mindre og mindre manuelt arbeid innbakt i hverdagen. 

Men vi er fremdeles slaver av den samme biologien som våre forfedre.

Så hvis du føler deg usexy, lat, sulten, trøtt, nedfor, stresset, sint, sliten, rastløs, uggen, muggen, eller rett og slett bare har litt tid til overs:

Ta en treningsøkt.

Hvis du trenger mer overbevisning, kan du google litt om helseeffekter av trening.

Eller du kan gå ut og prøve selv.

Du er en gjest

Du er en gjest her på jorden.

Ter du deg som en gjest?

Filmanbefaling: The Shift

Wayne Dyer (72) er en av mange selvhjelps- og motivasjonsguruer der ute.  Hans kanskje viktigste budskap er dette:

Den visdommen han formidler er dyrekjøpt.  Faren forlot familien da han var liten, og Dyer tilbrakte mye av oppveksten i fosterhjem og barnehjem.

Etter å ha fullført en akademisk utdannelse jobbet han som skolerådgiver, terapeut og professor innenfor rådgivning.  Hans første bok Your Erroneous Zones, som omhandler teoriene han underviste i, solgte i over 30 millioner eksemplarer.

Dyer slet i mange år med misbruk av alkohol og andre rusmidler. Han sier dette om hvordan komme ut av misbruket (fritt oversatt):

Bestem deg for å leve bevisst ut fra idéen om at det ikke finnes berettiget bitterhet.  Avhengigheter springer ofte ut fra bitterhet man holder og eier inni seg selv. "Gud er mitt vitne på denne smerten er berettiget.  Den er min."

Men det du fokuserer på, vokser.  Dersom du dveler ved bitterhet som du ansér som berettiget, vokser den som kreft.  Rusmisbruk blir da en forutsigbar flukt.

Han har vært nykter de siste 25 årene.

Mitt første bekjentskap med Wayne Dyer var filmen The Shift som kom ut i 2009.  Filmens handling finner sted på et vakkert kursted der vi blir kjent med tre livhistorier: Et urbant par som snart skal ha barn, en småbarnsfamilie i tidsklemma, og en ung og ambisiøs filmregissør.

Foreldre og samfunnet lærer oss fra barnsben av viktigheten av å arbeide hardt for å skaffe oss en bra utdannelse og jobb, et respektabelt sted å bo, osv.  En slik tankegang kan være motivert ut fra et ubevisst behov for å ville fremstå som verdifull i andres øyne.  Dette kalles egobasert motivasjon, fordi det til syvende og sist fôrer egoet.

The Shift handler om overgangen fra å være egomotivert til å fokusere på mening, og å tjene andre og gi tilbake.

Mange selvhjelpsprodukter kan ha en manipulativ form, og love deg gull og grønne skoger på få dager.  The Shift er lavmælt, ydmyk og har ikke behov for å vise seg.

Se den i dag, så slipper du å kaste bort mer tid.

Om barn - Khalil Gibran

Kunstneren, poeten og forfatteren Khalil Gibran (1883 - 1931) ble født i Libanon, men utvandret som ung mann til USA. 

Den vakre boken Profeten er full av poetiske beskrivelser om vår menneskelige tilværelse.  Om barn og foreldre skriver han:

Og en kvinne som holdt et barn mot brystet sa:
Snakk til oss om barn.

Og han sa:
Deres barn er ikke deres barn.
De er livets sønner og døtre som lengter etter seg selv.
De kommer gjennom dere, men ikke fra dere.
Og selv om de er sammen med dere, tilhører de likevel ikke dere.

Dere kan gi dem deres kjærlighet, men ikke deres tanker.
for de har sine egne tanker.
Dere kan huse deres kropper,
men ikke deres sjeler,
for deres sjeler bor i morgendagens hus
som dere ikke en gang kan besøke,
ikke en gang i deres drømmer.

Dere kan strebe etter å likne dem,
men forsøk ikke å få dem til å likne dere.
For livet går ikke baklengs
eller dveler ved gårsdagen.

Dere er buene som deres barn blir sendt utfra
som levede piler.
Bueskytteren ser målet på uendelighetens sti,
og Han bøyer deg med sin kraft så Hans piler skal fly
langt og raskt.

Føl glede når bueskytterens hånd bøyer deg;
For slik som Han elsker pilen som flyr, elsker Han
også buen som er stø.

Hvorfor det er viktig å bestemme seg

Beslutningstaking, mot og ansvar henger tett sammen fordi en avgjørelse alltid får konsekvenser.  Tar du en avgjørelse, er det plutselig deg folk kommer til i etterkant.  Eller kanskje du frykter å skuffe deg selv.  Disse tankene kan gi et følelsesmessig ubehag allerede før man har bestemt seg.  Da er det lett å velge det trygge, eller ingenting.

Men å la være å bestemme seg er også et valg som har konsekvenser.  Ulempen med å gi fra seg makten, er at omgivelsene er motivert av sine egne ønsker; ikke dine.  For å få verden slik du vil, kommer du ikke utenom å ta styringen selv.

Tanken om den perfekte beslutning er en illusjon.  Du kan bare glemme det.  Forfatteren og motivatoren Brian Tracy skriver i boken Goals! at så mange som 70% av alle avgjørelser før eller senere viser seg å være feil.  Jeg tror dette er ca. riktig, og det sier noe viktig om hva beslutningens funksjon egentlig er: Å komme i gang.

En beslutning innebærer som oftest også å velge bort andre alternativer.  Sånn er det bare - og det må man akseptere for å få utrettet noe som helst.

En tredje utfordring med å bestemme seg, er at det ikke alltid er så lett å vite hva man vil.  Men du er i godt selskap - det er de færreste som egentlig vet hva de vil.  Flertallet er gode sauer og følger dem som tar ledelsen. 

Og, ja, du kan også risikere å drite deg ut.

Det er likevel utrolig viktig å bestemme seg. For når en avgjørelse er tatt - og du har begynt å bevege deg mot målet - skjer to ting:

1. Du har kommet i gang.
2. Du lærer mer om temaet; og du lærer mer om deg selv.  På denne måten skaper du muligheten til å finne ut om det var dette du ville.  Og var det ikke det, så justerer du.

Paradoksalt nok er det å ta en sjanse og bestemme seg en av de mest effektive metodene for å finne ut hva du vil.  Og med fare for å virke banal - man må altså bestemme seg for å komme i gang.

Jeg tror nøkkelen er å ikke ta det så alvorlig, og heller se på det som en slags lek som handler om å utforske seg selv, verden og mulighetene. 

Å leke og lære seg til større innsikt... Er det ikke akkurat det livet handler om?

Mer info:

• Beslutningstaking og kilder til innsikt
• Ansvar
• Goals!

Filmanbefaling: Inside Job

Denne Oscarbelønte dokumentarfilmen beskriver finanskrisen i 2008.  Da investeringsbanken Lehman Brothers gikk konkurs 15. september, og forsikringsselskapet AIG også kollapset, startet nedturen som endte med at amerikanske skattebetalere måtte bla opp over 700 milliarder dollar.  Krisen ble fort global, fordi de private finansinstitusjonene tar seg av tjenester som utbetaling av lønn, forsikring, overføring av penger mellom landene, osv.  Millioner av mennesker mistet jobbene sine verden over; blant annet i fabrikkene i Kina.

Mange faktorer bidrog til krisen:

• Deregulering: Loven Glass-Steagall Act ble innført etter depresjonen i USA i 1934 for å hindre spekulative investeringer.  Myndighetene fjernet den i 1999.
• Bruk av derivater: Et derivat er et komplisert finansielt verktøy som grovt fortalt gjør det mulig å inngå et veddemål i finansmarkedet om oljeprisen, været, eller hva som helst.  Bruken av derivater virker destabiliserende på markedet fordi det kan brukes til å skjule risiko. Inside Job avdekker at finansinstitusjonene kjøpte derivater som skulle tilsi at de ikke trodde på finansielle produkter de selv solgte til sine kunder.  Med andre ord anbefalte og solgte de produkter de samtidig hadde finansielle interesser i at skulle feile.
• Utvanning av ansvar: Bankene som lånte ut penger til huskjøpere, solgte lånene videre.  Dermed slapp de opprinnelige utlånerne å måtte forholde seg til risikoen. De tjente penger uansett.  Og, som Michael Moore også har dokumentert, ble lånene ofte innkrevet på en måte som gjorde at huseierne fort fikk problemer med å betale. Dermed endte huskjøpet med tvangssalg.
• Kredittratingbyråene fikk mer betalt jo bedre rating de gav. Høy rating gir en finansinstitusjon lavere rente når de skal låne penger i markedet.  Utrolig nok hadde alle de store finanshusene ratingen AA (nest høyest) eller AAA (høyest); kun få dager før krakket.  I etterkant forsvarte ratingbyråene seg med at ratingen er å betrakte som en grunnlovsbeskyttet "meningsytring," og de kunne derfor ikke se at de hadde noe ansvar i saken.
• Lønninger og bonuser: Lønningene i finanssektoren steg til 5-100 ganger mer enn det en ingeniør tjener.  Milliarder av dollar ble utbetalt i bonuser, også etter at de 700 milliardene var lagt på bordet. 
• Påvirkning av forskning: Ledende forskere og andre akademikere fikk honorarer av Wall Street.  Ikke så overraskende da kanskje, at rapporter som undersøkte Islands økonomi kom fram til at alt var i sin skjønneste orden.
• Lobbyering: Finansindustrien i USA bruker mange milliarder dollar på valgkampbidrag og lobbyering. En lobbyist er en person som forsøker å påvirke folkevalgte mot betaling.

En terapeut med mange klienter fra Wall Street blir intervjuet i filmen.  Hans erfaring er at folk i finansmiljøet er risikovillige og impulsive av natur.  Det er helt vanlig å bruke kokain og kjøpe prostituerte til seg selv og kunder.  Denne praksisen går helt til topps i de store finansielle selskapene.  Du får også høre samme historie fra en kjent horemamma.  Hun fikk beskjed om å fakturere tjenestene som oppgradering av kontorutstyr, etc., på fakturaer hun ikke behøvde å lage selv...

Per juli 2010 hadde enda ingen blitt tiltalt for krisen.  Omtrent alle de som bygget det katastrofale finansielle systemet, sitter i dag i nøkkelposisjoner i Obamas regjering.

Filmen er utsøkt fotografert, og de kompliserte temaene forklares på en lettfattelig måte.  Den kjente skuespilleren og humanitære aktivisten Matt Damon har fortellerstemmen.

Blant personene som intervjues, finner vi George Soros, Paul Volcker, Eliot Spitzer og Dominique Strauss-Kahn.  De som glimrer med sitt fravær er naturlig nok alle toppsjefene i historien.  Blant dem finner vi nåværende sentralbanksjef i USA, Ben Bernanke, samt hans forløper Alan Greenspan.

Filmen anbefales uten reservasjoner.

Personlig tror jeg en av de viktigste lærdommene vi kan ta med oss, er denne (Sitat fra kronikk i Aftenposten av advokatene Terje Sverdrup Mår og John Christian Elden):

Det hører med til de aller viktigste demokratiske grunnsetninger at all offentlig myndighetsutøvelse bør undergis kontroll. Grunnstenen i vår demokratiske forfatning er bygget på nettopp dette prinsippet, hvor statsmakten er fordelt på tre ulike maktbaser som skal kontrollere hverandre. Prinsippet er et resultat av følgende enkle kunnskap om mennesket: Alle som har makt er utsatt for fristelser til maktmisbruk, og all maktutøvelse må dermed undergis kontroll.  (Uthevingen er min egen)

Som finanskrisen har vist oss, gjelder ikke dette bare de folkevalgte. Og da er vi tilbake til Glass-Steagall loven, hvis fulle tittel var:

En lov som skal sørge for sikrere og mer effektiv bruk av en banks verdier, regulering av kontroll mellom bankene, å hindre overdreven bruk av midler i spekulative sammenhenger, og til andre formål.

Mer info:
http://en.wikipedia.org/wiki/Inside_Job_(film)
http://www.nytimes.com/2011/01/26/business/economy/26inquiry.html

(Oppdatert 16. feb.: Presiserte betydningen av en bra rating.)

Mål og metode

En kjent indisk anekdote går som følger:

En asket drar opp i fjellet for å nå opplysning.  Han lever et liv i faste og bønn, og gir avkall på alle jordiske lengsler til fordel for meditasjon.  Slik lever han i mange år.  Så endelig kommer dagen der han skjønner at han er framme.  Uansett hvor han snur seg, sanser han nå bare den grenseløse, dype gleden ved en ren bevissthet; uten å være knyttet til opplevelsen på noen måte.

Overlykkelig løper han ned til landsbyen ved foten av fjellet for å dele nyheten.  På veien løper han inn i en gjeng med fulle bråkmakere.  Han prøver å liste seg mellom dem, men en etter en dulter borti ham og kommer med ukvemsord.

Til slutt får han nok, og skriker: "Kom deg bort fra meg!"

I samme øyeblikk stopper han, snur 180 grader, og går tilbake til fjellet igjen.

Livet gir ham akkurat den situasjonen han trenger å øve på.

Så hvorfor rømmer han?

Du må be om det du vil ha

Du må be om det du vil ha, for at du skal få det.  

Samtidig kan du ikke få alt du vil ha, fordi verden er som den er.  

Samtidig er verden er i konstant forandring.

Og dine handlinger vil også bidra til denne forandringen.  

Så hvis du tror på muligheten av å motta det du ønsker deg,
så vil du kanskje det.  

Men du må be om det først.

"Eksperiment med sanninga."

Slik så Gandhi på livet.

Lever du et usaklig liv?

Ok, så du har alt på stell. Fy flate, du ruler. Ikke bare har du doktorgrad, men du spiller i band, har en ekte Rolex, løper Sentrumsløpet på under 40 minutter, kjenner flere kjendiser, har en fet blogg, og - i går, faktisk - hentet du hjem en 55 tommers Sony Bravia HD skjerm fra Elkjøp. Skal bli fett å vise den frem!

Folk ser opp til deg. Men så kunnskapsrik og flink som du er, skulle det vel egentlig bare mangle...

Er det noe galt i dette? Selvsagt ikke.

Spørsmålet er bare hvorfor du skaffet deg det. Var dette noe du gjorde for deg selv, eller var det - hvis du skal være helt ærlig - fordi du ville fremstå i et godt lys? Gjorde du disse tingene for å fremheve deg selv?

I så fall har jeg en dårlig nyhet: Du lever et usaklig liv.

Den gode nyheten er at du ikke er alene. I den grad det egentlig er en god nyhet...

De fleste mennesker gir egoet sitt mer eller mindre fritt spillerom. Deres tolkning av virkeligheten dreier seg om hvem som har rett og hvem som tar feil, og hvem som er flink og hvem som ikke er det. De identifiserer seg med sine meninger, prestasjoner, venner, eiendeler, med sin yrkestittel, osv.

Er det ubehagelig for deg å ta feil? Da identifiserer du deg mest sannsynlig med meningene dine. Er det viktig for deg, hvis du skal være helt ærlig, at andre vet at du løper Sentrumsløpet fortere enn de fleste? Eller at du i det hele tatt løper Sentrumsløpet? Da identifiserer du deg nok med dine idrettsprestasjoner.

Det finurlige er at egoet hindrer deg i å se ting slik de virkelig er, fordi du fokuserer et annet sted. Egoet er opptatt av hvordan du skal klare å fremstå som likandes, bra, flink, kunnskapsrik, vakker, og så videre. Alle meninger og tolkninger som hjernen bruker tid på, handler om å sammenlikne og dømme deg selv i forhold til din antakelse om hva andre vil synes. Sånn at folk tenker: "Hun der er jammen [fyll inn ønsket selvskryt her]".

Derfor ser du ikke det bemerkelsesverdige, vakre og verdifulle som utfolder seg rett foran øynene dine. Og du kjenner ikke etter på hva du egentlig vil, hva du egentlig liker, hva du egentlig mener. Egoet hindrer deg i å se sannheten om virkeligheten.

Egoet hindrer deg også i å leve et liv i frihet fordi du er besatt av å kontrollere deg selv i forhold til en illusjon. Egoet kan også motivere til å prøve å kontrollere andres oppførsel eller meninger.

Egoets strategier bunner i et fortvilet forsøk på å unngå å tape ansikt, som igjen bunner i illusjonen om at det å opprettholde "et ansikt" egentlig har noen verdi for deg.

Mange er ikke klar over at de har et ego, fordi det er et ubevisst personlighetstrekk. Som så mange andre mentale vaner, slår det til automatisk, uten at man tenker over det.

Egoet motiverer til handlinger som tilsynelatende ender med seier. Det er bare det at for at én skal vinne, må en annen tape. Tenk på det neste gang du selv taper. Er det noe du egentlig vil bidra til? Selv om du har aldri så mye "rett", fortjener det, eller tror du kommer til å bli likt for det. Egoet bidrar til avstand mellom mennesker.

Å bli bevisst sitt ego er ikke vanskelig. Men å jobbe for å fri seg fra det krever ydmykhet og ærlighet, og det vil være vanskelig og smertefullt i starten. Egoet vil nemlig forsøke å få deg til å vurdere det hele som uttrykk for svakhet. Men hva er svakhet, egentlig? Å tørre å innrømme noe tilsynelatende svært, svært pinlig, eller å dekke over det med en løgn?

Hør hva Eckhart Tolle har å si om dette. Det er fem vel anvendte minutter:



Hverdagen til en person som har fridd seg fra egoet vil preges av helt andre tanker enn før. Fraværet av affektbaserte vurderinger, sammenlikninger og handlinger gir rom for frihet til å se ting som de er uten å måtte bekymre seg for noe annet enn hvordan ting er akkurat der og da.

Der en egostyrt person bruker energi på å sikre seg anerkjennelse for en idé eller prestasjon, er den egofrie personen allerede i gang med å oppdage noe nytt.

Der og da, eller rettere sagt; her og nå, er nøkkelen. Alt som skal til for å starte prosessen med å oppheve egoets grep over deg, er å være tilstede her og nå. Å observere de tankene og følelsene som dukker opp inni deg, og akseptere dem uten å dømme dem. For da ser man at man ikke ER sine tanker eller sine reaksjoner, men nettopp den observerende tilstedeværelsen. Og i det øyeblikket man observerer, er automatikken brutt. Og, merkelig nok - ofte oppdager man at bare det å observere og akseptere tanker og følelser gjør at de avtar ganske fort, og blir erstattet med indre glede.

En egofri person gir ikke opp retten til å ha sterke meninger om hvordan han tror verden henger sammen, hva han vil, eller til å vurdere hva som fungerer eller ikke. For eksempel: "Denne suppen er kald, jeg vil gjerne ha varm suppe." er egofri, mens "Hva slags restaurant er dette? Hvorfor i all verden serverer du meg kald suppe?" ikke er det.

Klaging, kritikk, belæring, irettesetting, dømming osv. vil oftest være egomotivert fordi du da setter deg over den andre. Du er "den som har rett". Å gi uttrykk for egne grenser, preferanser, erfaringer og meninger er det ikke.

Verdiløsheten i egoets fortvilte standpunkt ("Jeg må fremstå som bra") kan også ses ut fra at vi alle er på vei. Ingen vil noen sinne vite alt, ha alt, skjønne alt.

En sprinter helt i verdenstoppen sa nylig på TV at motivasjonen hans var "å bli en legende som alle vet om". Sammenlikn dette med for eksempel: "Å utforske hvor fort det er mulig å løpe, med denne kroppen og dette hodet, og alle folkene i apparatet rundt meg, fordi jeg elsker å løpe, og fordi jeg elsker å gå inn i det ukjente uten å helt vite hvor det ender."

Eller, hva vet jeg, kanskje en egofri sprinter heller ville tenkt: "Jeg ønsker å oppleve verden som pilot for et ambulansefly."

Southpark 5+5

Southpark er noe så sjeldent som intelligent samfunnssatire i en vulgær og infantil innpakning. Animasjonsserien, som ble startet i 1997 av studiekameratene Trey Parker og Matt Stone, har mange tilhengere verden over.
Personlig har den aldri helt fanget min interesse. Likevel, etter å ha vært utsatt for mangeårig gruppepress ble jeg litt nysgjerrig, og ba en aficionado jeg kjenner om å lage en liste.

Her er de fem beste episodene, og de fem beste etter det. Selv om det, ifølge min venn, ikke egentlig er mulig å sette opp en slik liste.

Tema som tas opp: Vennebegrepet på Facebook, finanskrisen, lærer-elevsex, cold-reading (teknikk brukt av "klarsynte"), utvalgte kjendisers mentale helse, japansk delfinmassakre, fiskepinner, og bikere.

Here we go:

1. The Biggest Douche in the Universe (ses 6 ep 15)

2. You Have 0 Friends (ses 14 ep 4)

3. The Snuke (ses 11 ep 4)

4. Whale Whores (ses 13 ep 11)

5. Fishsticks (ses 13 ep 5)

6. The Passion of the Jew (ses 8 ep 4)

7. Margaritaville (ses 13 ep 3)

8. Miss Teacher Bangs a Boy (ses 10 ep 10)

9. Goobacks (ses 8 ep 6)

10. Manbearpig (ses 10 ep 6)

Bonus: The F Word

Sees gratis på stansdad.com eller southparkstudios.no.

Forresten; liker du fiskepinner? I så fall er du en homoseksuell fisk.

Lag fruktsalat

En kveld her om dagen var det en snill dame som lagde fruktsalat til meg. Jeg var heldig - fruktsalat er godt - det var bare jeg som hadde glemt det.

Her er oppskriften på litt himmel på jord:

• To bananer
• To epler
• To appelsiner
• Ca. 80 gram (en halv boks) valnøtter
• Et par spiseskjeer rosiner

Kutt opp fruktene og bland alt i en bolle. Topp hver servering med litt naturell youghurt eller kefir. Passer perfekt som erstatning for frokost, lunsj eller kveldsmat.


Da er det bare stille seg i fruktkø.

Installasjon av Windows XP på SSD-disk på eldre PC

Min stasjonære PC nærmer seg nå 10 år gammel. Windows XP Home, Intel Celeron 1400 Megahertz, 512 MB RAM, og et billig NVIDIA Quadro 2 MXR skjermkort med DVI-utgang holder akkurat til å se lavoppløselige videoer på Youtube, sortering av digitalbilder, samt surfing, epost og Word.

Som den teknologientusiasten jeg er, kunne jeg godt tenke meg en raskere PC. Men faktum er at den jeg har, ennå er i orden, og dessuten får jeg gjort det jeg skal. Så det er egentlig ingen rasjonelle argumenter for å kjøpe nytt.

Men, i og med at jeg er en mann av kjøtt og blod, klarte jeg ikke å motstå fristelsen til å kjøpe en SSD-disk til å installere operativsystemet på. Disse harddiskene har ikke bevegelige deler, noe som gir mye raskere oppstarttid både for PC og programmer.

Hovedkortet mitt, et Abit ST6, er fra 2002, og har ikke den nye SATA-tilkoblingen som moderne harddisker har. Jeg måtte derfor skaffe meg et PCI-basert SATA kontrollerkort i tillegg:

En rett-fram installasjon av Windows XP på SSD-disken gikk fint, men jeg la merke til at maskinen også lastet ting fra min gamle harddisk.

Da jeg undersøkte saken, viste det seg at både boot-sektor og OS-loader hadde lagt seg på den gamle disken, til tross for at jeg valgte SSD-disken under Windows-installasjonen.

En slik konfigurasjon gir merkbart dårligere ytelse. Og dersom jeg må bytte ut den gamle disken, da kommer jo maskinen ikke til å starte lenger!

Dersom du har lyst til å prøve noe liknende selv kan du følge oppskriften jeg endte opp med. Men vær klar over at forskjeller i BIOS-innstillinger, hovedkort, osv., kan - i verste fall - resultere i et system som ikke vil starte.

ADVARSEL: Sørg for at du har sikkerhetskopi på en ekstern disk eller DVD av bilder, dokumenter, epost, bokmerker, filmer og andre filer du ikke kan unnvære.

Du trenger følgende:

• SATA kontrollerkort (hvis dette mangler på hovedkortet).
• SSD-harddisk.
• SATA strømkabel (overgang fra vanlig).
• SATA seriell kabel.
• Tilgang til internett.
• Diskett med driverfiler for SATA-kortet, ELLER en Windows XP installasjons CD som har slipstreamet driverne, noe jeg til slutt måtte gjøre manuelt siden jeg ikke fikk nLite til å gjøre jobben.
• Programmet GParted brent på en bootbar CD.

Prosedyre

1. Installér SATA kontrollerkort.
2. Koble til SSD-disken.
3. Installér Windows XP.
4. Sjekk hvor oppstartsfilene ligger.

1 & 2: Installér hardware
Følg instruksjonene som følger med.

3. Installér Windows XP
Boot fra Windows XP installasjons CD. (Dersom maskinen ikke vil boote fra CD må du inn i BIOS og endre rekkefølgen for boot-enheter. Trykk 'DEL' like etter at maskinen har startet for å gjøre dette.) Følg deretter anvisningen til installasjonsprogrammet, og velg SSD-disken til å installere operativsystemet på.

4. Sjekk hvor oppstartsfilene ligger
Når installasjonen er ferdig, bruker du Windows Explorer (trykk Windows-E for å åpne dette). Skru på støtte for å se skjulte filer (Gå på menyen, velg Tools->Folder Options->Show, og sørg for at operativsystemfiler vises, samt at skjulte filer ikke skjules). Sjekk nå hvilken harddisk som fikk filene NTLDR og boot.ini i rotkatalogen. Dersom SSD-disken fikk dem, er sannsynligvis alt OK, og du trenger ikke gå videre.

Her er prosedyren for å få PC-en til å ignorere den gamle disken under oppstart.

ADVARSEL: Ikke prøv dette dersom du er helt nybegynner. Prosedyren er ikke uten risiko.

1. Legg alle oppstartfilene på SSD-disken (og helst fjern dem fra den gamle så du får feilmelding hvis ting feiler.)
2. Fortell bootloader hvor Windows-installasjonen befinner seg.
3. Sett boot-flagget i partisjonstabellen på den nye disken, og fjern det fra den gamle.
   
4. Start maskinen på nytt.

NB! Dersom ting går skikkelig galt, og maskinen ikke vil starte, kan du forsøke 'Recovery Console' på Windows XP installasjons CD. Sjekk først at konsollet har tilgang til SSD-disken.

La oss ta det steg for steg:

1. Legg oppstartfilene på SSD-disken
Lag en sikkerhetskopi av boot.ini, NTDETECT.COM og NTLDR fra roten på den gamle harddisken til en underkatalog på samme disk, f.eks. BACKUP. Fanatikere / purister må gjerne inkludere de tomme filene AUTOEXEC.BAT, CONFIG.SYS, IO.SYS og MSDOS.SYS. Kopiér deretter de samme filene til roten på SSD-disken. Dette gjør at boot-sektoren vil finne alt den trenger for å starte operativsystemet på den nye disken.

2. Fortell bootloader hvor Windows-installasjonen befinner seg
Filen boot.ini må inneholde korrekt informasjon om hvilken harddisk og i hvilken katalog Windows-installasjonen befinner seg (detaljert beskrivelse finner du her.) boot.ini formatet er latterlig krøkkete å forstå - litt god, gammeldags prøving og feiling går mye raskere:

Gå heller til nettstedet http://www.nu2.nu/bootdisk/ntboot/, og last ned den universelle boot.ini filen. Jeg brukte en variant av denne. Lagre denne på roten på SSD-disken.

3. Bytte bootflagg
Siste steg er å bytte om boot-flaggene i partisjonstabellene. Til dette kan du bruke en partisjonsmanager, for eksempel gratisprogrammet GParted. Sett boot-flagget på SSD-diskens partisjonstabell, og fjern det fra den gamle disken.

4. Start maskinen på nytt.
Når du nå starter maskinen på nytt, vil du få ca. 10 valg på skjermen. Prøv dem én etter én til du finner det som fungerer. Notér valget, og redigér boot.ini med Notepad i Windows slik at du slipper å måtte velge i fremtiden.

Etter å ha fulgt prosedyren over booter nå systemet mitt til skrivebordet på litt over 10 sekunder.

Her er flere triks jeg bruker for maksimal ytelse:

• Unngå å installere .NET Framework 3.5 eller nyere. Dette rammeverket installeres ofte automatisk via Windows Update, noe som gjør oppstart av operativsystemet merkbart tregere. De fleste brukere trenger ikke .NET i det hele tatt. Avinstallér det fra kontrollpanelet eller med CCleaner, og nekt Windows Update å installere det på nytt.
• Gjør deg kjent med programmet MSCONFIG, eller bruk CCleaner for å hindre oppstart av programmer og windows servicer du ikke trenger, f.eks. File Indexing, Office ting og Apple Quicktime.
• Bruk nettleseren Chrome istedenfor Firefox; den er kjappere.
• Bruk Pidgin istedenfor Live Messenger. Krever mindre minne og starter raskere.
• Defragmentering av SSD-disker bidrar bare til slitasje siden fysisk plassering av sektorer ikke lenger påvirker lastetiden. Min erfaring er uansett at defragmentering av konvensjonelle disker ikke gir ytelsesforbedring - faktisk har jeg ufattelig nok sett det motsatte!
• Sørg for å ha nok internminne (RAM) i maskinen. Har du for lite, installér mer, eller velg minnegjerrige programmer. Bruk Windows Taskmanager (høyreklikk på oppgavelinjen) for å finne ut hvilke prosesser som bruker mest minne.
• Avinstallér alle programmer du ikke bruker.
• Sett en lav maksstørrelse (f.eks. 10 Mb) på midlertidige internettfiler i Internet Explorer.
• Avinstallér Norton Antivirus. I Windows er det slik at diskaktivitet fort gir merkbar reduksjon i responsen til systemet. Norton - og alle andre antivirusprogrammer - går regelmessig gjennom alle filene på maskinen din for å sjekke dem for virus. Dette tar så mye ressurser at det gjør eldre maskiner helt ubrukelige. Kjør isteden programmer som AVG Antivirus eller AntiMalwarebytes manuelt fra tid til annen.

boot.ini for testing av SSD-installasjon

[boot loader]
timeout=30
default=multi(0)disk(0)rdisk(0)partition(1)\WINDOWS
[operating systems]
multi(0)disk(0)rdisk(0)partition(1)\WINDOWS="multi(0)disk(0)rdisk(0)partition(1)" /noexecute=optin /fastdetect
multi(0)disk(0)rdisk(1)partition(1)\WINDOWS="multi(0)disk(0)rdisk(1)partition(1)" /noexecute=optin /fastdetect
multi(0)disk(0)rdisk(2)partition(1)\WINDOWS="multi(0)disk(0)rdisk(2)partition(1)" /noexecute=optin /fastdetect
multi(0)disk(0)rdisk(0)partition(2)\WINDOWS="multi(0)disk(0)rdisk(0)partition(2)" /noexecute=optin /fastdetect
multi(0)disk(0)rdisk(1)partition(2)\WINDOWS="multi(0)disk(0)rdisk(1)partition(2)" /noexecute=optin /fastdetect
multi(0)disk(1)rdisk(0)partition(1)\WINDOWS="multi(0)disk(1)rdisk(0)partition(1)" /noexecute=optin /fastdetect
multi(0)disk(1)rdisk(1)partition(1)\WINDOWS="multi(0)disk(1)rdisk(1)partition(1)" /noexecute=optin /fastdetect
multi(0)disk(1)rdisk(2)partition(1)\WINDOWS="multi(0)disk(1)rdisk(2)partition(1)" /noexecute=optin /fastdetect
c:\WINDOWS="10 c:" /noexecute=optin /fastdetect
D:\WINDOWS="11 d:" /noexecute=optin /fastdetect

Hvordan komme til nuet?

Fortiden er faktisk forbi. Når du tenker på den, bringer du fortidens følelser tilbake inn i kroppen din i nuet. Og fremtiden - den finnes ikke ennå. Går du og tenker på den, bringer du følelser inn i kroppen din i nuet basert på innbilte og falske hendelser. Hendelsene er falske fordi de ikke er virkelige; de har ikke skjedd og kommer kanskje aldri til å gjøre det.

Nuet er det eneste vi har, det eneste som er virkelig. Det er det eneste tidspunktet vi eksisterer i til enhver tid, til evig tid.

Noen ganger skjer det helt plutselig at jeg befinner meg i nuet, altså at jeg er 100% tilstede.

Det er en underlig opplevelse. Tiden står nesten stille, og jeg er på en måte bevisst på min egen eksistens, samtidig som jeg sanser ting rundt meg.

For eksempel kan det å se noe så simpelt som en barberhøvel bli en vakker og sterk opplevelse, fordi jeg virkelig ser høvelen, ikke bare ser på den.

Disse glimtene av nuet har fascinert meg. Hjernen har vanligvis gjort dette automatisk for meg. For noen måneder siden bestemte jeg meg for å finne ut hva jeg kunne gjøre for å ta meg dit med viljen.

Dette er hva jeg foreløpig har funnet ut, uten at det er en fullstendig oppskrift:

For å gå inn i nuet må man akseptere det som er i nuet.

Hva menes med dette?

La oss si jeg tar T-banen på vei hjem fra jobb. Det er kaldt, jeg er sliten, og det eneste jeg tenker på er hvor mye jeg gleder meg til å komme hjem.

I en sånn situasjon er jeg IKKE tilstede i nuet. For å komme til nuet, må jeg:

• Akseptere at jeg er kald akkurat nå.
• Akseptere at jeg er sliten akkurat nå.
• Akseptere at jeg er akkurat der jeg er, nemlig på T-banen.

Med andre ord: Ikke ønske meg en annen situasjon, akkurat nå, enn den jeg er i, akkurat nå.

Og that's it.

Hvis man virkelig gjør dette, kommer man til nuet.

Man kan også bruke en mindre direkte metode, som den Eckhart Tolle beskriver i kapittel 4 av web-seminaret A New Earth - Awakening to your Life's Purpose:

[...] I suggest we put our attention into the feeling of aliveness within. [...] To feel that it's actually life inside your hands. A good place to start is always with the hands, to feel, "Yes, I can feel somehow that there is an aliveness in here." The cells are alive. [...] And just put our attention there rather than have it in the head. And then we can enter actual stillness because stillness doesn't happen until the mind becomes still. Usually, the mind doesn't stop until you take attention away from it and put it somewhere else. So we're putting attention into the body. And so we can go into stillness just for half a minute or so.

Det er ikke alltid like lett å akseptere tingenes tilstand - det krever trening:

• Kanskje man ikke vil vedkjenne seg at man har negative følelser som sjalusi, misunnelse eller ensomhet.
• Kanskje man forbanner sin livssituasjon eller noen personer fordi man er syk eller fattig eller har andre problemer.
• Å være 100% tilstede vil naturlig nok forsterke ens egen opplevelse av nuet, noe som kan bli litt overveldende.
• En for øyeblikket emosjonell relasjon til en nær person (f.eks. krangel eller ømme følelser) kan være en sterk motivator til å tenke på alt mulig annet enn det tilstedeværende.

Å akseptere tingene som de er betyr altså ikke fravær av vanskelige ting i livet, eller fravær av vanskelige følelser. Det betyr bare å godta at de er der, å faktisk føle på dem, at tingene faktisk er som de er.

Som alt annet kan dette trenes opp, og det vil jeg virkelig oppfordre deg til å prøve.

Men... hva er egentlig vitsen med å være tilstede i nuet? Hva kan tilstedeværelse brukes til?

Her er noen eksempler:

• Kjente du etter hvordan julemiddagen egentlig smakte? Tok du deg tid til å virkelig sanse og ta inn smaken av ribbe, saus, svisker og gulerøtter?
• Se verden gjennom øynene og følelsene til ditt barn når det forteller noe eller opplever noe.
• Lytte til ditt eget hjerte og din intuisjon.
• Kjenne indre fred.
• Se tingene slik de faktisk er, med sanne øyne, uten å farge dem med forventninger eller "smarte" gjetninger.
  

(Redigert 1. januar: Presiserer i første avsnitt det er snakk om falske hendelser, ikke falske følelser.)

Hva er normal oppførsel, og hva er det ikke?

NRK Brennpunkt sendte nylig dokumentaren "Flyktninger fra barnevernet". Programmet handler om en familie hvor datteren på 11 år nekter å spise mer, og truer med å hoppe fra terrassen. Dette gjør naturlig nok foreldrene svært bekymret, og de ringer medisinsk nødtelefon (113) for å få hjelp.

Barnevernet får en bekymringsmelding etter hendelsen. De konkluderer med at konfliktnivået i familien er svært høyt, og vil derfor ta datteren fra dem. En viktig begrunnelse barnevernet oppgir, er en uenighet som ble observert mellom foreldrene da ambulansepersonellet skulle hjelpe jenta. "Store kommunikasjonsproblemer og høyt konfliktnivå i familien," som de sier til Brennpunkt.

Barnevernet mener at krisen med datteren ble utløst av omsorgssvikt. Familien skjønner ingenting, og antyder bestemorens nylige bortgang, flytting til nytt sted, og en ulykke i familien som mulige årsaker. Utredning ved Barne og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) viser senere at datteren lider av Aspergers syndrom (også kalt høytfungerende autisme). Barnevernet mener diagnose eller ikke diagnose er uten betydning i og med at det foreligger omsorgssvikt.

Aspergere er ofte svært intelligente og flinke på skolen. De er spesielle barn som er overfølsomme for sanseinntrykk og fungerer dårlig sosialt. Øyekontakt er vanskelig for dem. Der friske personer leser ansikts- og følelsesuttrykk lynkjapt og helt automatisk, har Aspergere store vanskeligheter. Verden blir derfor overhvelmende og kaotisk. Aspergere lever følgelig i en tilværelse av konstant stress, og dette kan gjøre det vanskelig å skille dem fra barn i omsorgssvikt.

Familien blir sjokkert over utsiktene til at datteren kan bli satt i fosterhjem, og mor og barna rømmer til Østerrike. Diagnosen blir senere bekreftet av en østerriksk ekspert på autisme. Far velger å bli i Norge pga. jobben.

Jeg så programmet da det gikk på TV, og umiddelbart var det flere ting som slo meg: Alle barna i familien var sjeldent harmoniske, og slik blir man ikke av omsorgssvikt. Det kan heller ikke være tvil om Aspergerdiagnosen. Det var lett å kjenne igjen.

For meg kan det virke som at det avgjørende punktet var uenigheten som ble observert mellom foreldrene. Men... i alle relasjoner - det være seg familie, jobb, venner - vil det fra tid til annen oppstå uenigheter. Det er helt normalt.

Så da lurer jeg på:

Hvordan kunne det skje at barnevernet tolket uenigheten dithen at det var snakk om en varig dysfunksjonell familie som var skadelig for barnet?

Kan det være at de så det de var vant til å se, istedenfor det som faktisk var der?

Det finnes forskning som dokumenterer eksakt dette fenomenet.

I 1973 gjorde psykolog David Rosenham et berømt eksperiment. Åtte friske personer, i tillegg til ham selv, skulle simulere at de hørte stemmer for å bli innlagt på psykiatrisk sykehus. Umiddelbart etter innleggelse skulle de begynne å oppføre seg helt normalt, og si at ikke lenger hørte stemmer.

Sykehusene var ikke informert om eksperimentet på forhånd. Resultatene var oppsiktsvekkende, for de eneste som avslørte Rosenham og de åtte andre, var de ekte pasientene!

Rosenham forteller om opplevelsen til BBC-programmet The Trap i 2007 (utdrag fra YouTube):

I told friends, I told my family, 'I can get out when I can get out. That's all. I'll be there for a couple of days and I'll get out.' Nobody knew I'd be there for two months … The only way out was to point out that they're [the psychiatrists] correct. They had said I was insane, 'I am insane; but I am getting better.' That was an affirmation of their view of me.

Det hjalp ikke å oppføre seg normalt, han måtte altså bekrefte psykiaternes feilaktige diagnose for å komme seg ut derfra!

Les mer om dette fascinerende eksperimentet i Sigrid Skavlids velskrevne artikkel "Å skille normale fra de gale" på Forskningsetiske Komitéer sitt nettsted. Wikipedia har en noe lengre utgave: Rosenham Experiment.

Selv om Rosenhams eksperiment handlet om psykiatriske diagnoser, dokumenterer det etter min mening egentlig et mye mer dyptliggende fenomen:

Nemlig at det man forventer å se - ikke det som faktisk er der - kan avgjøre hvilken konklusjon man lander på.

Det kan være verdt å tenke over for noen og enhver.

Takk til deg som postet linken til Skavlids artikkel på Facebook. Episoden av Brennpunkt kan sees på NRK Nett-TV her.

Kjerringråd - tre på rappen

Siden sist post har jeg vært opptatt med å finne løsningen på følgende eksistensielle problemstillinger:

Nyvaskede klær er fulle av lo
Jeg forutsetter at du ikke rutinemessig driver og glemmer snytepapir i buksene du vasker.

1) Rengjør lofilteret på maskinen.
Brukermanualen for vaskemaskinen forteller deg hvor og hvordan. På min maskin er lofilteret bak en luke som er gjemt bak et deksel nederst i fronten av maskinen.

Dersom dette ikke hjelper:

2) Bruk maskinrensemiddel for å fjerne belegg i vaskekammeret.
Rensemiddelet finner du på butikken, i samme hylle som vanlig vaskemiddel. Kjør maskinen noen runder på 90 grader, uten klær, og altså med maskinrens for vaskemaskiner istedenfor vaskemiddel. For min del tok det 8 runder før belegget på innsiden av vaskekammeret (altså innenfor trommelen) forsvant.

Et vanlig kjerringråd er å bruke eddik, men ifølge en dame som har solgt vaskemaskiner kan dette skade pakningene i rørsystemet internt i maskinen. Takk snille damen!

Termosen har et brunt belegg som er umulig å vaske bort
Kjøp rensemiddel som er beregnet på kaffetraktere. Hell en dosering i termosen, og fyll den opp med kokende vann. La den stå over natten, rist litt, og vær vitne til et aldri så lite mirakel!

Fjerne hvitt belegg på dusjdører / fliser / badekar
Kjøp Jif Baderom, spray på, og la det virke i 20-30 minutter. Skyll alt bort med dusjen, og vask eventuelle rester med vann og såpe.

Vær obs på å ikke puste inn spraytåken, og les på flasken hvilke materialer du må unngå å bruke middelet på.

Bonustips
Prøv å finne ut hvor lite vaskemiddel du trenger å bruke for at klærne fremdeles skal bli rene. Det er mindre enn du tror, hvis jeg tror at du tror det jeg tror du tror.

Ansvar

Psykologen Stanley Milgram ved Yale University ønsket i juli 1961 å undersøke intensjonene til Adolf Eichmann og hans millioner av medsammensvorne under jødeutryddelsen (Holocaust). Hadde de involverte samme moralske ståsted, eller fulgte medhjelperne bare ordre - ordrer som gikk på tvers av deres moralske overbevisning?

Milgram-eksperimentet gir seg ut for å undersøke hukommelse og læring i ulike situasjoner. Det er tre deltakere: En testleder, en lærer, og en student. Studenten og læreren er fysisk adskilt, men de kan høre hverandre. Testleder står sammen med læreren. Læreren leser så opp en liste med ordpar til studenten. Etterpå får studenten ett av ordene i ordparet, og må gjengi det andre. Dersom studenten svarer feil, får han et elektrosjokk. Svarer han riktig, går han videre til neste spørsmål. For hvert svar som er feil, økes elektrosjokket med 15 volt.

Etter hvert som spenningen på elektrosjokkene øker, høres stadig høyere smerteskrik fra studenten. Han begynner også å banke i veggen og klage over en hjertesykdom som han opplyste om på forhånd.

På dette tidspunktet var det mange lærere som ytret ønske om å avslutte og sjekke hvordan studenten hadde det. Noen begynte å stille spørsmål ved eksperimentet da de nådde støt på 135 volt. De fleste fortsatte etter å ha blitt forsikret om at de ikke ville bli holdt ansvarlig.

Dersom læreren på noe tidspunkt ønsket å slutte eksperimentet, ble han møtt med disse responsene fra testleder, i prioritert rekkefølge:

1. Vær snill å fortsette
2. Eksperimentet krever at du fortsetter
3. Det er absolutt nødvendig at du fortsetter
4. Du har ikke noe valg, du må fortsette.
   

Eksperimentet ble bare avbrutt dersom læreren fremdeles ønsket å stoppe etter å ha fått alle fire innspillene fra testleder. Hvis ikke, fortsatte eksperimentet til han hadde gitt et elektrosjokk på 450 volt tre ganger på rad.

I det første eksperimentet var det hele 65 prosent som endte opp med å gi maksimalstøtet på 450 volt. Alle unntatt én person gikk over 300 volt.

Eksperimentet er heldigvis ikke så grusomt som det kan virke. Den eneste virkelige forsøkspersonen er læreren. Testleder og studenten spiller skuespill, og det er ingen som faktisk får støt.

Milgram oppsummerte eksperimentet i artikkelen "The Perils of Obedience" i 1974:

The extreme willingness of adults to go to almost any lengths on the command of an authority constitutes the chief finding of the study and the fact most urgently demanding explanation.

Ordinary people, simply doing their jobs, and without any particular hostility on their part, can become agents in a terrible destructive process. Moreover, even when the destructive effects of their work become patently clear, and they are asked to carry out actions incompatible with fundamental standards of morality, relatively few people have the resources needed to resist authority.

Professor Milgram utviklet to teorier om sine resultater. Teori nr. to er interessant i forbindelse med ansvar:

Kjernen i lydighet består i at en person begynner å se seg selv som et verktøy for å utføre en annen persons ønsker. Han ser seg derfor ikke lenger som ansvarlig for sine handlinger. I det øyeblikk et slikt skifte har skjedd i en person, vil alle sentrale trekk ved underkastelse begynne å vise seg.

Dette eksperimentet belyser utrolig mange interessante tema: Moral, sosial lydighet, medfølelse, autoriteter, ansvar og ansvarsfraskrivelse.

Tema for dette innlegget er ansvar. Så hva er nå egentlig ansvar?

Etter å ha fundert litt, og diskutert med de rundt meg, fant jeg ut at det kunne være greit å ha noen konkrete situasjoner å diskutere ut fra. Så jeg satte opp en liste over de sammenhenger der ansvar spiller en sentral rolle. Milgram-eksperimentet er et eksempel.

Målet med listen er å finne kjernen i ansvarsbegrepet, og se hvilke nyanser som er der, slik at vi kan finne en definisjon (en forklaring) på hva ansvar egentlig er.

1. Jobb. På bussen er det sjåførens oppgave å kjøre bussen langs ruten, og stoppe på alle busstopp der det er passasjerer som vil av eller på. I tillegg har han ansvar for å hjelpe f.eks. svaksynte passasjerer eller folk med barnevogn. Jobbeskrivelsen (ansvarsområdet) er bestemt av busselskapet. Dersom han ikke gjør jobben sin skikkelig, kan konsekvensen bli at han får sparken.
   
   
2. Egne handlinger. Når jeg er passasjér på bussen og trykker på stoppknappen, snakker vi om en annen form for ansvar: Jeg blir ansvarlig for at bussen stopper. Det er riktignok sjåførens ansvar å stoppe bussen, men det er mitt stoppsignal som utløser sjåførens handlinger.
   
   
3. Bevisst handling eller ikke? Det er interessant at dersom jeg dulter borti stoppknappen ved et uhell, er jeg fremdeles like ansvarlig for at bussen stopper. På samme måte som en alkoholpåvirket bilist blir stilt for retten dersom han kjører ned en fotgjenger, selv om han ikke ville det eller husker noe av det.
   
   
4. Å ta ansvaret eller ikke. I situasjonen der jeg ved et uhell får bussen til å stoppe, oppstår muligheten for å aktivt påta meg dette ansvaret. Dersom ingen andre går av, er det en respektfull gest å gi beskjed om at "beklager, jeg trykket på stoppknappen ved en feiltakelse!". Dersom jeg sitter og later som ingenting, fraskriver jeg meg ansvar.
   
   
5. Moralsk ansvar. Dersom bussen kjører forbi en ulykke har sjåføren et moralsk ansvar for å stoppe og hjelpe dersom ingen andre har gjort det før ham. Dette står ikke i jobbeskrivelsen (tipper jeg), men er en universell sosial norm. Alle "plikter" å hjelpe andre i nød
   
   Det samme gjelder leger som hører "finnes det en lege i salen?" Selv om legen ikke er på jobb, forventes det at hun stiller opp.
   
   
6. Ansvar for miljøet. Global oppvarming og forurensing truer miljøet. Når jeg kjøper en ny bærbar PC eller mobiltelefon belaster jeg miljøet med miljøgifter og andre konsekvenser i forbindelse med at apparatet ble produsert. Og når jeg kaster PC-en ender farlige stoffer i naturen etter at noen fattige kinesere uten verneutstyr har sittet og smeltet ut brukbare komponenter.
   
   Dersom jeg har full oversikt over alle konsekvenser av produksjon og tilintetgjørelse av PC-en før jeg kjøper den, hvor mye er jeg da selv ansvarlig for konsekvensene? Kan jeg skyve ansvaret over på produsenten? Hva skjer dersom jeg får mer informasjon i etterkant?
   
   Etter min mening ER man som sluttbruker ansvarlig for disse konsekvensene, uansett hvor mye man vet. Dette er selvsagt en ubehagelig holdning å ha, og kanskje grunnen til at mange kanskje vil prøve seg med at produsenten må bære ansvaret.
   
   Men du kommer faktisk ikke unna at hadde det ikke vært for deg, ville ikke miljøkonsekvensene knyttet til ditt produkt ha oppstått. Derfor er du minst like ansvarlig som produsenten.
   
   
7. Å ta ansvar vs. å bli gitt ansvar. La oss si at sjefen sier følgende på morgenmøtet: "Vi skal skaffe oss flere kunder innenfor det mest eksklusive segmentet, ...bla bla bla..., og vi trenger en til å lede satsningen. Noen som kunne tenke seg å påta seg oppgaven?"
   
   Dette er en forespørsel om å påta seg et ansvar, men du blir ikke spurt direkte. Hadde du blitt spurt direkte, ville det vært lettere å si ja, fordi en annen allerede har tenkt at DU kan være den rette. Dersom du må velge deg selv, må du ta dette ansvaret selv. Og dersom du er pådriver for idéen om luksusmarkedet selv, sitter du med mesteparten av ansvaret - etter at ledelsen har godkjent, selvsagt. Er selv ledelsen, har du plutselig alt ansvar.
   
   
8. Toppledere. Hva gjør at toppledere er i stand til å gjøre jobben sin uten å kollapse under alt ansvaret? Hva gjør at f.eks. Bjørn Kjos, toppsjef i flyselskapet Norwegian, takler å ha ansvar for livene til tusenvis av passasjerer hver eneste dag? Jeg tror at en viktig nøkkel er at han vet at han gjør jobben så godt som det er mulig å gjøre den. Han vet at ingen kan gjøre det særlig bedre enn ham, og at det han gjør er bra nok.
   
   Han må også nødvendigvis være villig til å akseptere den risken som faktisk er der. Ting KAN gå galt. Men det er bare sånn det er. Alle som driver et flyselskap må forholde seg til dette.
   
   
9. Ansvar for å si ifra. Ann Heberlein har skrevet boka ”Det var ikke min skyld”, som handler om ansvar. Der fremsetter hun ideen om at vi alle har et ansvar for å si ifra når vi ser noen gjøre feil. Uretten kan være noe du er vitne til mot deg selv eller mot andre, eller det kan være du selv som gjør det.
   
   Hun mener at mennesker har behov for å dele opplevelser med hverandre, at vi trenger støtte og oppmuntring for å lykkes, og anerkjennelse når vi har oppnådd noe.
   

   Like viktig er det å få hjelp til å finne ut hva som gikk galt når man ikke oppnår ønsket resultat. Første del av hjelpen er selvsagt å få høre at man har gjort feil. Det er først når man ser sine mangler i hvitøyet, at man kan gjøre noe med dem.

10. Ansvar for andre. Dette er et stort tema - her er ett perspektiv: For noen år siden ble jeg kjent med en kar som alltid var veldig fornøyd og i godt humør. Han var veldig behagelig å være sammen med, og det var det flere som syntes. Jeg ble nysgjerrig, og spurte ham hvordan han fikk det til. Han svarte:
    
    
    1. Akseptere tingene som de er.
       
    2. Å leve i nuet, og ikke sitte og frykte en ubehagelig situasjon i fremtiden, eller at det fine du opplever nå kommer til å ta slutt. Å fantasere om fremtiden får deg nemlig til å føle følelsene i fantasien her og nå.
       (Se innlegget Lev her og nå! for mer om punkt 1 og 2)
       
    3. Nummer tre var å fylle hodet sitt med ting som er digg å tenke på – så mange ting at oppmerksomheten ikke har plass til flere konsepter.
    4. Slutte å tenke på hva andre bør mene eller gjøre.
    
    Å ha meninger om hva andre bør gjøre eller mene stjeler energi fra deg. Tenk deg at energien du føler i kroppen er en boble som omslutter deg. Alt som er ditt ansvar befinner seg på innsiden av boblen. Andre personer befinner seg på utsiden av denne boblen, men dersom du går rundt og tenker ”hun burde reagere sånn og sånn” lager du et hull i boblen, slik at det virker som om ansvaret befinner seg på innsiden. Men det gjør det ikke, og gjennom denne lekkasjen tappes du for energi.
    
    Så hvor går grensen for når man skal gripe inn, og når man skal la være?
    
    I boken "Tenk Stort – vidsynhetens magiske virkninger", skriver David J. Schwartz at det i slike situasjoner kan være lurt å stoppe opp og spørre seg selv ”Er dette veldig viktig?” Hvis svaret er nei - og det er det som oftest, for det er ikke mye som er virkelig veldig viktig – så påtar man seg ikke ansvar på vegne av en annen.
    
    
11. Voldsutøvere. Bjørn Øverland er tidligere voldsutøver. Han jobber nå for Reform, et ressurssenter for menn, hvor det tilbys blant annet kurs i sinnemestring.
    
    Om sin egen personlige historie, sier han:
    

    Noen av de feilene jeg gjorde, var å legge ansvaret over på partner. Hadde det ikke vært for at hun maste og så videre, så hadde jeg ikke slått. Så ansvaret er hennes. Så det å ikke ta ansvaret fullt og helt, er en av de feilene jeg har gjort.

    Sitatet er fra et program NRK Migrapolis lagde i april i år om vold mot kvinner: Når mannen slår.
    
    
12. Kjempe mot urettferdighet. Filosofen Friedrich Nietzsche sa en gang:
    

    Vær forsiktig når du kjemper mot monstre, så du ikke blir et selv.

    Kjell Arne Vole er president i Norges største uavhengige Harley-klubb. Han var imot at Hells Angels skulle etablere seg i Norge på 80-tallet. De hadde noen ubehagelige møter med HA, og fikk fort beskjed om at ting kunne bli fryktelig mye verre.
    
    I et intervju med NRK Brennpunkt: Broderskapet og Skattefellen, sier Vole (fra 5:20 og utover):
    

    Hvis du skal gjøre noe mot det der, så må det gjøres på en slik måte at du stiller deg i samme situasjon som dem, altså at du bryter loven og begår vold og slike ting. [...] [Det er] enten avliving eller ingenting. Å avlive folk har en ikke lov til, så da blir det ingenting.

13. Soldater i krig. Det som skjedde i rettsakene i Nurnberg etter andre verdenskrig er noe mange militærnektere kjenner godt til. For i Nurnbergprosessene ble det fastslått at selv om en soldat har fått ordrer fra sine overordnede, er han likevel ansvarlig for sine handlinger. Derfor kan soldater dømmes.
    
    
14. Ansvar for barn. Foreldre har ansvar for barna sine fra de er født til de blir myndige ved 18-års alder. Dette betyr bl.a. at de fra tid til annen overstyrer barnas frie vilje, fordi de vil oppdra dem, eller beskytte dem fra farlige konsekvenser de ikke ser selv.
    
    
15. Juridisk ansvar. Det er også mulig å påta seg juridisk og / eller økonomisk ansvar. Ved å skrive under på en leiekontrakt går jeg med på å betale leie hver måned, og jeg lover også å påta meg jobben med å vaske ned leiligheten når jeg flytter ut. Om jeg skulle forsøke å snike meg unna disse forpliktelsene, kan utleier ta meg til Husleietvistutvalget og få en avgjørelse som jeg må rette meg etter. Denne avgjørelsen er likestilt med en rettkraftig dom.
    
    
16. Ansvar for eget liv. Vi velger sannsynligvis ikke å bli født; men når det først har skjedd, stiller vår blotte eksistens noen ufravikelige krav til oss: a) Du må spise, ellers dør du. b) Du må sørge for tilgang på luft, og det er også lurt å gå på do.
    
    I tillegg kommer kroppen og psyken med noen krav som, hvis du ikke lytter, fører til depresjoner, frustrasjoner, misnøye, osv. Eksempler:
    
    
    • Være sammen med andre
    • Sørge for variasjon i aktiviteter
    • Spise og drikke variert og riktig
    • Lære nye ting
    • Gjøre ting man mestrer
    • Ha et regelmessig sexliv uten skam og skyld
    • Ikke ta for mye ansvar (det stjeler energi), og heller ikke for lite.
    • osv.
    
    Listen er lang, jeg planlegger bok om 10-15 år.
    
    Poenget er: Alt dette er DITT ansvar. Overlater du disse tingene til andre, får du mest sannsynlig ikke det du trenger, eller nok av det. Sannsynligvis kjeder du deg også, eller går rundt og er misfornøyd.
    
    Ann Heberlein diskuterer dette også i boken sin, hvor hun sier at mange mennesker i dag har en lav terskel for å erklære seg som ofre og forventer at samfunnet skal løse selv det minste problem. Problemer de egentlig burde løse selv.
    
    
17. Si sin mening. Det er mye lettere å ytre en mening man VET er omdiskutert, dersom man på forhånd kjenner til noen som er enige. For da har man i bakhodet at man kan henvise til andre istedenfor å forsvare meningen selv.
    
    
18. Forskjell mellom kvinner og menn. En alenemor er et godt eksempel på at kvinner er flinke til å ta ansvar. Men på ett område skiller menn og kvinner seg dramatisk, og det gjelder kurtise.
    
    Helt i starten av et forhold vil både mannen og kvinnen sende signaler til den andre, f.eks. med blikk og smil. Dette kalles flørting. Men dersom det faktisk skal skje noe, må noen være villig til å ta en risiko. Og dette loddet tilfaller som oftest mannen.
    
    I et direktesendt program intervjuet Oprah flere unge kvinner ang. sex og flørting. Og det de sa, var dette:
    

    Vi vil at han skal ta initiativet, vi vil at han skal kysse oss først. Men bare dersom vi liker ham.

    Dette stemmer bra med mine egne erfaringer. Mannen må lese signalene, og gutse i det rette øyeblikket. Ellers skjer ingenting. Kvinnen kan være så keen som bare det, hun kommer ALDRI til å ta risikoen som er nødvendig for å etablere forholdet. Isteden sender hun blikk, smil, og sørger for å "tilfeldigvis" være i nærheten, mens hun håper at mannen skal ta et initiativ.
    
    Det samme gjelder sex. Kvinnen ønsker aller helst å bli fratatt ansvaret for sexen sånn at hun kan slippe seg helt løs. En mann som kan dominere på soverommet, er svært opphissende for en kvinne. Med å dominere mener jeg å lede og få henne til å ville underkaste seg, ikke å undertrykke henne. Viktig forskjell.
    

--**--

OK. Så hva ER nå ansvar?

Her er min definisjon:

Ansvar er en villighet eller forpliktelse til
å bære konsekvenser for noe.

La meg utdype:

1. Forpliktelse: Ansvar er en forpliktelse når vi påtar oss en jobb, trykker i vanvare på stoppknappen på bussen, kjører ned en person i fylla, får barn, eller leier en leilighet. Det kan sikkert også oppleves som en forpliktelse for en lege som må hjelpe en besvimt kinogjenger.
   
   
2. Villighet: Selv om å påta seg ansvar ofte kan oppleves som å påta seg en forpliktelse, og således som tvang, har man i andre tilfeller et valg.

Derfor vil jeg definere verbet "å ta ansvar" slik:

Å ta ansvar er å være villig til å bære konsekvenser for noe.

La meg utdype:

1. Være villig: Ingen kan tvinge deg til å påta deg en forpliktelse. Dersom du blir dømt for ran kan du fremdeles rømme landet. Derfor utelater jeg ordet forpliktelse.
   
   
2. Bære konsekvenser: Jeg kunne ha sagt å stå til rette for, men dette har assosiasjoner til straff. Jeg ønsker å fremheve at å ta ansvar er noe man står fritt til å gjøre.
   
   
3. Ville vs. ønske: Å ønske å bære konsekvenser kan oversettes med "det hadde vært fint å bære konsekvenser, men jeg kommer ikke til å gjøre så mye for å få det til". Å ville det er et sterkt nok mål til at du handler.
   

Ansvar handler altså dypest sett om å bære konsekvenser, og det er her det blir interessant:

For enhver handling man gjør, har konsekvenser. Det har også konsekvenser å IKKE foreta seg noe. Ansvar er derfor noe vi ikke kan unngå.

Det faktum at du eksisterer har også gitt deg en vanvittig ansvar: Ansvaret for ditt eget liv og hva du vil fylle det med.

Nå er det sånn at å forutsi fremtiden; det vil si å forutse konsekvensene av alt man gjør, bare til en viss grad er mulig. Teoretisk sett er det umulig, for fremtiden er ikke kommet til deg når du driver og gjør handlingen.

Enhver handling innebærer altså risiko. Og det er risiko som kan gjøre det vanskelig for en samvittighetsfull person å påta seg ansvar, fordi:

Ansvar medfører risiko.

Å være i en risikofylt situasjon fører til ubehagelige følelser, f.eks. usikkerhet eller frykt, og det er til syvende og sist DETTE som gjør at ansvar kan være vanskelig å påta seg.

En risikofylt situasjon kan også ende galt og resultere i tap av ansikt, for eksempel, eller verre ting. Igjen en ubehagelig situasjon.

For å unngå slike ubehagelige følelser, forsøker man ofte å skyve fra seg ansvaret, eller å dele det med andre.

Her er noen scenarier der motivasjonen kan være å unngå slike ubehagelige følelser:

• La være å handle i håp om at "det 'årner seg"
• La være å påta seg ansvar i håp om at noen andre gjør det
• La være å velge eller bestemme seg (beslutningsvegring)
• Ikke bry seg om hvordan det går
• Lese horoskopet
• Melde seg inn i en organisasjon (du lar andre tenke og ta avgjørelser for deg)
• Se på TV for å "slappe av" eller få tiden til å gå. (Du lar tv-serien gi deg tanker og følelser istedenfor å skape hendelser selv)
• Gjøre ting slik de alltid har blitt gjort, fordi "det er slik det gjøres."
• Dekke over eller skjule det dersom du har gjort en feil
• Be en venn om råd, eller "diskutere" avgjørelser med andre

På hvilken måte kan det å be om råd være en ansvarsfraskrivelse?

Det andre sier har stor makt, og det er to grunner til dette. For det første vil det faktum at idéen er lansert for deg sette hjernen igang med å tenke på det, og forsøke å få idéen til å passe med det du vet fra før. Da kan du allerede være godt i gang med å basere en avgjørelse på dette.

For det andre bekymrer du deg ikke så mye for konsekvensene. Din venn ville jo ha gjort det sånn og sånn, og den underliggende forutsetningen for hans uttalelse er at HAN har gjort vurderinger på hvilke konsekvenser handlingen vil få.

Men det har ikke du. Og hvis du bestemmer deg for å handle med begrunnelsen "det ville jeg gjort" fra din venn, stoler du faktisk på din venns risikovurderinger, ikke dine egne. Dermed tar du mye mindre ansvar enn dersom du hadde ignorert hans uttalelse, gjort dine egne vurderinger og tatt din egen avgjørelse.

Og det er slett ikke sikkert din venn har tenkt særlig nøye gjennom situasjonen. Din venn har veldig lite ansvar (hvis noe) for hva du måtte finne på å gjøre med de rådene han gir. Derfor kan han lett komme med helt urealistiske råd, fordi han ikke føler på den risikoen som faktisk ligger der, i og med at han ikke behøver å følge rådene selv.

Forstyrrelser i ansvarsevnen
Den amerikanske psykiateren M. Scott Peck utga i 1978 bestselgeren The Road Less Travelled, A New Psychology of Love, Traditional Values and Spiritual Growth. Han mener at de fleste som oppsøker en psykiater lider av enten en nevrose eller en karaktérforstyrrelse.

Disse lidelsene representerer motpoler når det gjelder hvordan personen forholder seg til verden og dens problemer. Mens nevrotikeren påtar seg alt for mye ansvar, vil en person med en karaktérforstyrrelse ikke påta seg nok. Når nevrotikere kommer i konflikt med verden, går de automatisk ut fra at det er de som har gjort feil, mens en med karaktérforstyrrelse vil skylde på andre eller på omstendighetene.

I boken gir han et eksempel fra sitt eget liv. Han var 30 år gammel og i ferd med å fullføre sin spesialutdannelse i psykiatri og fikk etterhvert en svært lang arbeidsdag. Han så sine kolleger gå hjem i halv fem-tiden, mens han selv hadde avtaler både kl. åtte og ni. Dette begynte å irritere ham, og derfor oppsøkte han dr. Bageley og forklarte situasjonen for ham.

Etter å ha lyttet lenge og vel svarer doktoren: "Ja, jeg skjønner at du har et problem." "Takk," svarte Scott. "Hva synes du vi skal gjøre med det?" Dr. Bageley bare svarte: "Som jeg sa, Scott, så har du et problem." Det var ikke akkurat det svaret han hadde forventet, og han blir lettere irritert. "Ja, jeg vet jeg har et problem, det er derfor jeg har oppsøkt deg. Men hva synes du at jeg bør får gjort med det?" Bageley svarer:

Scott, du har tydeligvis ikke hørt etter hva jeg sa. Jeg har hørt på deg, og jeg er enig med deg. Du har faktisk et problem. [...] Konkret uttrykt har du et problem når det gjelder tid, din tid. Det er ikke min tid og ikke mitt problem. Du, Scott Peck, har et problem når det gjelder tiden din. Og mer har jeg ikke tenkt å si om det.

Peck hatet dr. Bageley i tre måneder og syntes han var en drittsekk. Hvorfor ville han ikke hjelpe ham? Men så klarte han på en eller annen måte å innse at doktoren hadde rett. Hans tid var hans eget ansvar, det var bare han som kunne bestemme hvordan han ville anvende og organisere den.

Når han oppsøkte dr. Bageley for å be om hjelp, forsøkte han - uten å være klar over det - å øke doktorens innflytelse over seg selv. "Ta ansvaret for meg, du må være sjefen min!"

Ansvar og frihet
M. Scott Peck forklarer sammenhengen mellom ansvar og frihet slik:

Når vi prøver å unngå ansvaret for egen oppførsel, gjør vi det bestandig ved å forsøke å overlate det til en annen person, organisasjon eller institusjon. Men dette innebærer at vi overlater vår egen makt til denne andre instansen, enten det nå er skjebnen, samfunnet, regjeringen, fagforeningen eller sjefen. Det var av denne grunn at Erich Fromm gav sin undersøkelse av nazismen og de autoritære systemer den meget velvalgte tittelen Flukten fra friheten. Når millioner og kanskje milliarder av mennesker daglig forsøker unngå ubehaget ved ansvar, er det friheten de forsøker å flykte fra.

Ansvar og følelser
Det er et helt spekter av følelser knyttet til det å påta seg og utøve ansvar, og jeg vil bare kort nevne noen av dem:

• Før man påtar seg ansvar: Frykt, usikkerhet, spenning og forventning.
• Mens man har ansvar: Mye av det samme, samt glede og energi og følelsen av å leve.
• Etterpå, dersom det gikk bra: Lykke, glede, tilfredshet, stolthet.
• Etterpå, dersom det gikk dårlig: Skyldfølelse, skam, fortvilelse, nedtrykthet.

Skyld og skam trenger ikke være negativt. Disse følelsene viser at du bryr deg, og det er en bra ting. Samtidig har vi situasjoner der skyldfølelse er irrasjonell. Det er ikke uvanlig at personer som overlever store katastrofer får skyldfølelse for at de lever. Brannmennene som deltok i redningsarbeidet etter 11. september er et eksempel.

Hvordan ta mer ansvar
Jeg skal ikke påstå å være noen supermann til å ta ansvar, men her er noen innsikter som jeg forsøker å leve etter:

• Det er alltid noen som må ta ansvar hvis noe skal skje.
• Ingen kan kreve at du gjør bedre enn ditt beste.
• Vit at veien blir til underveis. De handlinger man gjør er egentlig bare forslag. Og etterhvert som man går veien, skapes et nytt utgangspunkt. Og et nytt. Og et nytt... De som er flinke til å ta ansvar har skjønt dette.
• Folk rundt vil bistå den som tar ansvar, fordi ansvarstakeren har presentert et utgangspunkt for andre å forholde seg til. Du får altså hjelp.
• Å ta ett valg innebærer å velge bort andre valg.
• Akseptér risiko og ubehagelige følelser som kommer av å ikke vite hvordan det går. Dette krever mot.
• Tenk på hvor bra situasjonen vil være når du er kommet i mål, fremfor å fokusere på å overvinne frykt og hindringer.
• Alt som er nytt for deg krever trening. Gi deg selv en stor tabbekvote. Prøv, prøv, og prøv igjen. Alle som er flinke til noe har gått gjennom det samme, selv om det ikke virker sånn.
• Det er OK å ikke kunne alt for å påta seg ansvar.
• En vanlig strategi for å redusere kravet til å forutsi fremtiden (og dermed redusere mengden mot som kreves) er å skaffe seg mer kunnskap / erfaring om oppgaven.
• Øve på ledelse: Bli barnehageonkel, lærer, bussjåfør, turleder, osv., eller gå på swingkurs.
  

Ann Heberlein avslutter sin bok med noen råd om ansvar. Her er overskriftene:

1. Erkjenn dine begrensninger
   
2. Akseptér at livet ikke er rettferdig
   
3. Husk at du kan velge, og ta ansvar for dine valg
   
4. Ta din egen og andres skyldfølelse på alvor
   
5. Beskytt din autonomi
   
6. Kritisér og anerkjenn, og unngå [å unnskylde deg selv eller andre]
7. Innsé at samarbeid lønner seg
   
8. Ta vare på din selvrespekt og din makt

Om autonomi sier hun:

Autonomi er evnen og retten til å ta egne selvstendige valg i forbindelse med ting som berører vårt eget liv. La ikke andre mennesker eller tilfeldigheter få bestemme hva og hvem du er, hvor og hvordan du lever ditt liv.

Og om selvrespekt:

Det viktigste av alt er å ta vare på sin egen selvrespekt, etterstrebe å bli den typen menneske man ønsker å være, et menneske som man kan respektere. Ikke la andre få krenke deg og ditt egenverd.

Legg gjerne igjen egne erfaringer eller reaksjoner i kommentarfeltet. Vettuge innspill blir brukt til å oppdatere innlegget.

Litteratur
Jeg har lyst til å anbefale Ann Heberleins lettfattelige bok (Det var ikke min skyld!) for de som har lyst på flere innspill om ansvar. Tema hun tar opp, er blant annet: Frihet, bevissthet, skyld og skam, overgrep, egenverd, krenking og forulemping, kritikk, kropp, unnskyldninger, moral og etikk, straff og hevn, tilgivelse, egoisme, samarbeid.