Bokanbefaling: Life After Life

Døden er uunngåelig for oss alle, men hva innebærer det egentlig å dø?  Slutter vi å eksistere?

Og hva vil det egentlig si å eksistere?  At kroppen lever?  At vi kan tenke?

Noen vil si at bevisstheten skapes av hjernen, og at vi derfor opphører å eksistere når vi dør.  Andre vil med like stor selvsikkerhet hevde at døden markerer bevissthetens overgang til et annet realitetsplan.  At sjelen forlater kroppen.

Raymond A. Moody Jr. er utdannet lege med doktorgrad i psykolog og filosofi.  I 1975 gav han ut bestselgeren Life After Life; en bok som solgte i over 13 millioner eksemplarer.  Dette er ikke en vitenskapelig avhandling, men en systematisk og tankefull gjennomgang av nær-døden opplevelsene til ca. 150 personer.

Moodys egen introduksjon til temaet var tilfeldig.  Da han studerte filosofi ved Universitetet i Virginia i 1965, ble han kjent med professoren i psykiatri.  I starten ble han slått av hans varme, vennlighet og humor.  Derfor kom det svært overraskende da professoren senere fortalte at han hadde vært død to ganger; med ti minutters mellomrom.

Noen år senere foreleste Moody i et kurs i filosofi.  Temaet var Faidon, den syvende og siste av Platons dialoger.  Den handler blant annet om udødelighet.  En dag etter at forelesningen var over, kom en student til kontoret hans og ønsket å snakke om dette.  Det viste seg at bestemoren hadde "dødd" under en operasjon og kunne fortelle om en helt utrolig opplevelse.  Til Moodys store overraskelse beskrev denne studenten bortimot eksakt de samme tingene som psykiatriprofessoren fortalte noen år tidligere.

Etter dette begynte han å gi filosofistudentene sine oppgaver om temaet overlevelse av biologisk død, men uten å nevne de to nær-døden opplevelsene han hadde blitt fortalt.  Tanken var å ufarliggjøre temaet, og til hans store forbauselse virket det.  I kurs med mer enn 30 studenter var det nesten alltid en eller to studenter som kontaktet ham i etterkant og kunne fortelle en personlig nær-døden opplevelse.

Ved inngangen til medisinstudiet i 1972 hadde han allerede samlet et betydelig antall historier.  I tillegg til studenter begynte doktorer å henvise gjenopplivede personer til ham så de kunne fortelle ham sine historier.

Nær-døden opplevelsene Moody samlet kommer fra tre typer kilder:

1. Personer som har blitt gjenopplivet etter å ha vært erklært døde av sine doktorer.
2. Personer som har vært alvorlig syke eller skadde, og som pga. dette var svært nær ved å dø.
3. Personer som, mens de døde, fortalte som sine opplevelser til andre som var tilstede.  Disse historiene ble senere fortalt til Moody.

Så, hvordan arter en nær-døden opplevelse seg?  Et typisk forløp er som følger:

En mann ligger for døden.  Idet han når toppen av sine fysiske lidelser, hører han at legen erklærer ham død.  Han begynner å høre en høy, ubehagelig støy; en slags ringing eller summing, og samtidig dras han i stor fart gjennom en mørk tunnel.  Plutselig befinner han seg utenfor sin egen kropp.  Fra tilskuerplass svevende oppe ved taket betrakter han med sterke følelser gjenopplivningsforsøket på seg selv.  Han ser alt som skjer; fra sprøyter som settes til hjerte-lunge-redning, og overhører alt som sies.

Etter en stund roer han seg, og blir vant til sin nye tilstand.  Han legger merke til at han fremdeles har en kropp, men av en annen natur og med andre krefter enn den fysiske.  Andre kommer for å møte og hjelpe ham.  Han skimter åndene til avdøde slektninger og venner. 

Så ankommer en hittil ukjent tilstedeværelse.  Dette lysvesenet utstråler kjærlighet og varme på en måte han aldri har opplevd før.  Han blir bedt om å evaluere livet sitt.  Kommunikasjonen skjer uten ord - tanker overføres direkte fra bevissthet til bevissthet.  Som en hjelp til livsgjennomgangen viser tilstedeværelsen et slags lysbildeshow med alle store hendelser i livet i kronologisk rekkefølge.  Hastigheten på bildene er enorm, og alle emosjoner og tanker forbundet med bildene kommer tilbake.  Det hele er over på et øyeblikk, målt i jordisk tid.

På et tidspunkt nærmer han seg en grense eller barriere som formodentlig representerer avgrensningen mellom jordisk liv og det neste.  Han føler han må tilbake - hans tid ikke er kommet.  Samtidig føler han motstand mot å forlate denne tilstanden av intens glede, kjærlighet og fred.  Likevel gjenforenes han med sin fysiske kropp, og fortsetter sitt liv på jorden.

Hver person vil ha sin unike variasjon av opplevelsen, men hovedtrekkene er de samme som beskrevet over.  For eksempel vil den mørke tunnelen kunne beskrives som en mørk hule, brønn, et avlukke, kloakk, dal eller sylinder.  Men, som vi ser, hovedidéen er den samme.  Livsgjennomgangen er ikke alltid i kronologisk rekkefølge.  Noen ganger gjenoppleves alt på en gang, og noen ganger tas også ubetydelige hendelser med.

Det er flere ting ved nær-døden opplevelsen som representerer noe helt ekstraordinært.  En kvinne som ble gjenopplivet forteller:

Etter at det hele var over, fortalte legen at jeg hadde vært riktig ille ute.  Jeg sa: "Ja, jeg vet." Han svarte: "Vel, hvordan vet du det?"  Jeg sa: "Jeg kan fortelle deg alt som skjedde."  Han trodde meg ikke, så jeg fortalte ham hele historien; fra jeg sluttet å puste og hele veien til jeg våknet opp igjen.  Han var virkelig sjokkert over at jeg hadde fått med meg alt.  Han visste ikke helt hva han skulle si, men han kom inn flere ganger og stilte oppfølgingsspørsmål.

Noe av det mest spennende ved dette fenomenet - synes jeg - er møtet med den kjærlighetsfulle tilstedeværelsen som leder livsgjennomgangen.  Noen personer mener at hensikten til vesenet var å hjelpe dem å lære av det livet de har ført.  Tilstedeværelsen legger vekt på to ting:

1. Å lære å elske andre.
2. Å tilegne seg kunnskap.

Her er et eksempel:

[...] Det var ikke som om han prøvde å finne ut hva jeg hadde gjort - han visste det allerede - men han valgte disse scenene fra livet mitt og viste dem til meg slik at jeg skulle huske dem.

Hele tiden påpekte han viktigheten av kjærlighet.  De stedene hvor han viste det best involverte min søster.  Jeg hadde alltid stått henne veldig nær.  Han viste meg tilfeller hvor jeg hadde vært egoistisk overfor henne, men også like mange ganger hvor jeg hadde vist henne kjærlighet og delt med henne.  Han pekte på at jeg burde prøve å gjøre ting for andre; gjøre mitt beste.  Det var ingen anklager i dette.  Når han kom over tilfeller av egoistisk oppførsel var holdningen hans kun at jeg hadde lært av dette også.

Han virket veldig interessert i ting som hadde med kunnskap å gjøre, også.  Han pekte på ting som hadde å gjøre med læring, og sa at jeg skulle fortsette å lære.  Han sa at til og med når han kommer og henter meg neste gang (på dette tidspunktet hadde han fortalt at jeg skulle tilbake) så vil det alltid være en søken etter kunnskap.  Han sa det var en kontinuerlig prosess, så jeg fikk følelsen av at det fortsetter etter døden.  Jeg tror han forsøkte å utdanne meg gjennom tilbakeblikkene.

En nær døden-opplevelse har i nesten alle tilfeller ført til at vedkommede ikke lenger er redd for å dø.  Men ingen av disse søker likevel aktivt å dø.  De føler at de har ting de ønsker å oppnå så lenge de er fysisk i live.  Som en mann fortalte Moody: "Jeg har ganske mye endring å gjøre før jeg forlater jorden."

Et annet eksempel:

Det siste lysvesenet sa til meg før jeg kom tilbake i kroppen - tilbake til livet, [...] var at han ville komme tilbake.  Han fortalte meg at jeg skulle fortsette å leve denne gangen, men at det ville komme en tid der han ville ta kontakt igjen, og at jeg da faktisk ville dø.

Så jeg vet at lyset kommer tilbake, og stemmen, men tidspunktet - det er jeg ikke sikker på.  Jeg tror det vil bli en veldig lik opplevelse, men bedre, egentlig, siden jeg nå vet hva jeg kan forvente og ikke vil være så forvirret.  Jeg tror ikke jeg ønsker å gå tilbake med det første, dog.  Jeg har fremdeles ting ugjort her nede.

Grunnen til at døden ikke lenger er skremmende, er at etter sin nær-døden opplevelse har personen ikke lenger noen tvil om at han overlever sin kroppslige død.  Det er ikke lenger en abstrakt mulighet, men et selvopplevd faktum.

Ikke én av Moodys informanter nevner noe om den mytiske perleporten, de gullbelagte gatene, eller harpespillende engler.  Ei heller fortelles det om et helvete fylt av ild og demoner med høygafler.

Et par av nær-døden opplevelsene skjedde som en følge av selvmordsforsøk.  I motsetning til vanlige nær-døden opplevelser ble disse entydig karakterisert som ubehagelige.  Og alle som forsøkte dette, tok i ettertid avstand fra denne måten å forlate eksistensen på.  I sin ut-av-kroppen tilværelse var de ute av stand til å gjøre noe med sine problemer, og de måtte også være vitne til de ulykkelige konsekvensene av sitt valg.

En mann som skjøt seg selv i fortvilelse over at kona døde, ble gjenopplivet.  Han beskriver:

Jeg kom ikke dit min kone var.  Jeg kom til et forferdelig sted...  Jeg skjønte umiddelbart tabben jeg hadde gjort... Jeg tenkte, "Jeg skulle ønske jeg ikke hadde gjort det."

Andre som har opplevd denne ubehagelige, stillestående tilværelsen, har bemerket at de fikk følelsen av at de kom til å være der i lang tid.  Det var straffen for å bryte reglene ved å frigjøre seg selv før tiden.  Frigjøre seg fra det som i praksis var et oppdrag, nemlig å oppnå en spesiell hensikt med livet.

Til og med de som har kommet nær døden på "vanlig måte", har kommet tilbake med liknende beretninger.  En mann som var i en ulykke, sa:

[Mens jeg var der] fikk jeg følelsen av at det var to ting som var fullstendig forbudt for meg å gjøre; å ta mitt eget liv, eller å drepe en annen...  Dersom jeg tok selvmord, ville jeg kaste Guds gave tilbake i ansiktet på ham.  Å drepe en annen ville være å ødelegge for Guds hensikt med det individet.

Moody presiserer at han ikke mener å ta et moralsk standpunkt til selvmord, men at han bare refererer det som er blitt ham fortalt.

Et av de avsluttende kapitlene vies historisk litteratur om temaet, inkludert Bibelen, filosofien til Platon, Den Tibetanske boken om livet og døden, samt beretningene til den svenske vitenskapsmannen, filosofen og mystikeren Emanuel Swedenborg.

Han bruker også endel sider på å gå gjennom mulige forklaringer for en nær-døden opplevelse.  Dette inkluderer overnaturlige, farmakologiske, fysiologiske, nevrologiske og psykologiske forklaringer.  Han tar også for seg drømmer, hallusinasjoner og psykose.

Life After Life er en lettlest og tankefull bok på bare 170 sider (med stor skrift).  Jeg synes forfatteren behandler temaet med respekt og forsiktighet, og han har har heller ingen religiøs agenda som kan ødelegge for en leser med vitenskapelig og skeptisk legning.

Det er utvilsomt vanskelig å verifisere hvorvidt en person objektivt sett har hatt en ut-av-kroppen opplevelse, eller om han virkelig har møtt en kjærlighetsfull, lysende tilstedeværelse som oppfordret til å gi kjærlighet og å lære mest mulig.

Men jeg tror det må herske liten tvil om at informantene til Moody virkelig har hatt de opplevelsene de forteller om.  Å tro noe annet ville være å tro på en ganske omfattende konspirasjon.

Jeg er overbevist om at både du og jeg ville rapportert om liknende ting skulle vi noen gang komme nær døden og overleve.  Samtidig ville nok både du og jeg vært svært tilbakeholdne med å fortelle åpent om det.  For hvem vil vel fremstå som sprø?

Boken anbefales alle som er nysgjerrig.

Mer informasjon:

• Filmen Life After Life.  Møt seks personer som forteller om sine egne nær-døden opplevelser.
• Artikkelen Liv og død.  I første halvdel forteller lege Audun Myskja og komiker Jon Schau om sine nær-døden opplevelser.

Endret 20. mai: La til liste med mer informasjon.