Filmanbefaling: Inside Job

Denne Oscarbelønte dokumentarfilmen beskriver finanskrisen i 2008.  Da investeringsbanken Lehman Brothers gikk konkurs 15. september, og forsikringsselskapet AIG også kollapset, startet nedturen som endte med at amerikanske skattebetalere måtte bla opp over 700 milliarder dollar.  Krisen ble fort global, fordi de private finansinstitusjonene tar seg av tjenester som utbetaling av lønn, forsikring, overføring av penger mellom landene, osv.  Millioner av mennesker mistet jobbene sine verden over; blant annet i fabrikkene i Kina.

Mange faktorer bidrog til krisen:

• Deregulering: Loven Glass-Steagall Act ble innført etter depresjonen i USA i 1934 for å hindre spekulative investeringer.  Myndighetene fjernet den i 1999.
• Bruk av derivater: Et derivat er et komplisert finansielt verktøy som grovt fortalt gjør det mulig å inngå et veddemål i finansmarkedet om oljeprisen, været, eller hva som helst.  Bruken av derivater virker destabiliserende på markedet fordi det kan brukes til å skjule risiko. Inside Job avdekker at finansinstitusjonene kjøpte derivater som skulle tilsi at de ikke trodde på finansielle produkter de selv solgte til sine kunder.  Med andre ord anbefalte og solgte de produkter de samtidig hadde finansielle interesser i at skulle feile.
• Utvanning av ansvar: Bankene som lånte ut penger til huskjøpere, solgte lånene videre.  Dermed slapp de opprinnelige utlånerne å måtte forholde seg til risikoen. De tjente penger uansett.  Og, som Michael Moore også har dokumentert, ble lånene ofte innkrevet på en måte som gjorde at huseierne fort fikk problemer med å betale. Dermed endte huskjøpet med tvangssalg.
• Kredittratingbyråene fikk mer betalt jo bedre rating de gav. Høy rating gir en finansinstitusjon lavere rente når de skal låne penger i markedet.  Utrolig nok hadde alle de store finanshusene ratingen AA (nest høyest) eller AAA (høyest); kun få dager før krakket.  I etterkant forsvarte ratingbyråene seg med at ratingen er å betrakte som en grunnlovsbeskyttet "meningsytring," og de kunne derfor ikke se at de hadde noe ansvar i saken.
• Lønninger og bonuser: Lønningene i finanssektoren steg til 5-100 ganger mer enn det en ingeniør tjener.  Milliarder av dollar ble utbetalt i bonuser, også etter at de 700 milliardene var lagt på bordet. 
• Påvirkning av forskning: Ledende forskere og andre akademikere fikk honorarer av Wall Street.  Ikke så overraskende da kanskje, at rapporter som undersøkte Islands økonomi kom fram til at alt var i sin skjønneste orden.
• Lobbyering: Finansindustrien i USA bruker mange milliarder dollar på valgkampbidrag og lobbyering. En lobbyist er en person som forsøker å påvirke folkevalgte mot betaling.

En terapeut med mange klienter fra Wall Street blir intervjuet i filmen.  Hans erfaring er at folk i finansmiljøet er risikovillige og impulsive av natur.  Det er helt vanlig å bruke kokain og kjøpe prostituerte til seg selv og kunder.  Denne praksisen går helt til topps i de store finansielle selskapene.  Du får også høre samme historie fra en kjent horemamma.  Hun fikk beskjed om å fakturere tjenestene som oppgradering av kontorutstyr, etc., på fakturaer hun ikke behøvde å lage selv...

Per juli 2010 hadde enda ingen blitt tiltalt for krisen.  Omtrent alle de som bygget det katastrofale finansielle systemet, sitter i dag i nøkkelposisjoner i Obamas regjering.

Filmen er utsøkt fotografert, og de kompliserte temaene forklares på en lettfattelig måte.  Den kjente skuespilleren og humanitære aktivisten Matt Damon har fortellerstemmen.

Blant personene som intervjues, finner vi George Soros, Paul Volcker, Eliot Spitzer og Dominique Strauss-Kahn.  De som glimrer med sitt fravær er naturlig nok alle toppsjefene i historien.  Blant dem finner vi nåværende sentralbanksjef i USA, Ben Bernanke, samt hans forløper Alan Greenspan.

Filmen anbefales uten reservasjoner.

Personlig tror jeg en av de viktigste lærdommene vi kan ta med oss, er denne (Sitat fra kronikk i Aftenposten av advokatene Terje Sverdrup Mår og John Christian Elden):

Det hører med til de aller viktigste demokratiske grunnsetninger at all offentlig myndighetsutøvelse bør undergis kontroll. Grunnstenen i vår demokratiske forfatning er bygget på nettopp dette prinsippet, hvor statsmakten er fordelt på tre ulike maktbaser som skal kontrollere hverandre. Prinsippet er et resultat av følgende enkle kunnskap om mennesket: Alle som har makt er utsatt for fristelser til maktmisbruk, og all maktutøvelse må dermed undergis kontroll.  (Uthevingen er min egen)

Som finanskrisen har vist oss, gjelder ikke dette bare de folkevalgte. Og da er vi tilbake til Glass-Steagall loven, hvis fulle tittel var:

En lov som skal sørge for sikrere og mer effektiv bruk av en banks verdier, regulering av kontroll mellom bankene, å hindre overdreven bruk av midler i spekulative sammenhenger, og til andre formål.

Mer info:
http://en.wikipedia.org/wiki/Inside_Job_(film)
http://www.nytimes.com/2011/01/26/business/economy/26inquiry.html

(Oppdatert 16. feb.: Presiserte betydningen av en bra rating.)