En asket drar opp i fjellet for å nå opplysning. Han lever et liv i faste og bønn, og gir avkall på alle jordiske lengsler til fordel for meditasjon. Slik lever han i mange år. Så endelig kommer dagen der han skjønner at han er framme. Uansett hvor han snur seg, sanser han nå bare den grenseløse, dype gleden ved en ren bevissthet; uten å være knyttet til opplevelsen på noen måte.
Overlykkelig løper han ned til landsbyen ved foten av fjellet for å dele nyheten. På veien løper han inn i en gjeng med fulle bråkmakere. Han prøver å liste seg mellom dem, men en etter en dulter borti ham og kommer med ukvemsord.
Til slutt får han nok, og skriker: "Kom deg bort fra meg!"
I samme øyeblikk stopper han, snur 180 grader, og går tilbake til fjellet igjen.
Livet gir ham akkurat den situasjonen han trenger å øve på.
Så hvorfor rømmer han?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar