Dette innlegget handler om det å takle å mislykkes med noe. Jeg kunne valgt å kalle det 'om å mislykkes,' for jeg har tenkt å analysere hva det egentlig vil si å mislykkes. Så hvorfor kalle innlegget for det motsatte?
Fordi å fokusere på hvor du vil er noe av det viktigste du kan gjøre for å lykkes. Og det jeg vil, er å overbevise deg om at det å mislykkes er et håndfast bevis på at du er i ferd med å lykkes!
Med meg så langt? Altså:
Punkt 1: Fokusér på hvor du vil, ikke på det du ikke får til.
Hvis du fokuserer utelukkende på det du ikke kan, vil hjernen hjelpe deg til å mislykkes fordi alle tanker i hodet ditt handler om ting som er helt unyttige dersom du skal lykkes.
Vær heller tilstede i det du gjør, og forsøk å få det til. Spør deg selv: "Hva kan jeg fra før som kan hjelpe meg å få dette til?" Det er utrolig hvor mye det hjelper å tørre å tenke at "dette kan gå!". Det krever litt mot, spesielt hvis du prøver noe du aldri har gjort før. Men er det ikke dét livet går ut på? Gjøre ting man ikke har gjort før? :-)
Om du likevel ikke lykkes, er det én ting som er viktig:
Punkt 2: Akseptér utgangspunktet ditt.
Det er nemlig en grunn til at du ikke lykkes ennå. Og det er at du ikke er i stand til å lykkes. Ennå. Så når du prøver, men ikke får det til, så er det fordi du mangler noen ferdigheter eller kunnskaper. Og det er alt!
Du skjønner, det er nettopp *det at du prøver* som avdekker det du ikke kan! Og det at du ikke kan - det er bare sånn det er - det endrer seg ikke.
Punkt 3: Prøv, og prøv igjen.
Det endrer seg ikke med mindre du prøver. Kommer du så langt, så vil du klare det! Forutsetningen er at du ikke gir deg. Du turte å hive deg ut i det, du gjorde faktisk *noe*, og det gikk galt.
Det beste du kan gjøre nå, er
Punkt 4: Trekk lærdom av det som skjedde, og prøv igjen!
Dealen er: Alle personer i hele verden som har ditt utgangspunkt, ville fått samme resultat som deg. De som lykkes, har gått gjennom prosessen jeg beskriver i dette innlegget.
Kanskje du prøvde å få til for mye? Kanskje du fant ut noe du ikke visste du måtte vite? Kanskje du kan spørre noen? Søke på nettet eller i en bok?
Gled deg over de spørsmålene du måtte ha - de dukker opp fordi du prøvde. Fordi *du* har gjort et forsøk. Så forsøk igjen, og lær mer!
Nå skal jeg fortelle deg en hemmelighet: Målet er ikke å nå målet. Du kommer til å tilbringe mye mer tid på vei *til* målet enn ved selve målet. En målsetting er egentlig bare et redskap du bruker for å fylle livet ditt med de opplevelsene du ønsker å få. Livet handler ikke egentlig om å lykkes eller mislykkes - det handler om å prøve, lære, gjøre, og - når du har gjort det lenge nok - mestre.
Jeg kjenner deg ikke, men jeg vet nok om deg til å ha troen på deg. Derfor avslutter jeg med
Punkt 5: Du kommer til å lykkes!
torsdag 12. februar 2009
lørdag 17. januar 2009
The Pursuit of Happyness
Jeg er forelsket i Oprah Winfrey. Har vært det lenge.
Ikke fordi hun har TV-programmer med hylende kvinnelige publikummere som får gratis bøker, sminke eller sko. Da skrur jeg av. Men fordi hun forteller historier og tar opp temaer som bidrar til å gjøre verden til et bedre sted.
Her om dagen inviterte hun Chris Gardner i forbindelse med lanseringen av The Pursuit of Happyness. Denne filmen beskriver den sanne historien om livet til Gardner, spilt av Will Smith. Gardner sliter økonomisk. Kona har to-tre jobber og er utslitt. Hun synes han ikke gjør nok, og går fra ham. Hun vil ta sønnen med seg, men Gardner vet at hun ikke vil klare å ta vare på ham, og nekter. Filmen viser oss hvordan Gardner til slutt ender på gaten - med ansvaret for en liten gutt - og hvordan han klarer å reise seg igjen.
4. juli 1776 forfattet Thomas Jefferson USAs uavhengighetserklæring i anledning frigjøringen fra Storbritannia. Et dokument også Norges grunnlov er sterkt inspirert av. Filmens tittel er en frase hentet fra erklæringens andre setning:
Historien om Gardners liv er sterk og inspirerende. Under oppveksten hadde han ingen kontakt med sin biologiske far. Stefaren slo både ham, moren og de tre søstrene. De var konstant redde, og moren var døden nær flere ganger. Det sier litt om hvordan det var når Gardner uten forbehold beklager at moren mislyktes da hun forsøkte å ta livet av stefaren ved å sette fyr på huset. På toppen av dette ble han i oppveksten voldtatt av en kriminell. En hendelse han fortrengte og ikke turte snakke med noen om.
På tross av familieforholdene klarte moren å være en støtte og inspirasjonskilde for Chris. Hun lærte ham å klare seg selv, og til å stole på seg selv. Hun sa "Du har bare deg selv å stole på. Kavaleriet kommer ikke til unnsetning!"
Gardner gav ut en selvbiografi i 2006. Han ville sette fokus på at det som dessverre er mange menneskers skjebne ikke trenger å definere deg.
Kjøp filmen eller boken fra Play.com, eller se ABC's intervju på Youtube: Del1, Del2. Ta også en tur til hans eget nettsted, www.chrisgardnermedia.com
Og hvis du lurer på om det er skrivefeil i tittelen så er det ikke det!
Ikke fordi hun har TV-programmer med hylende kvinnelige publikummere som får gratis bøker, sminke eller sko. Da skrur jeg av. Men fordi hun forteller historier og tar opp temaer som bidrar til å gjøre verden til et bedre sted.
Her om dagen inviterte hun Chris Gardner i forbindelse med lanseringen av The Pursuit of Happyness. Denne filmen beskriver den sanne historien om livet til Gardner, spilt av Will Smith. Gardner sliter økonomisk. Kona har to-tre jobber og er utslitt. Hun synes han ikke gjør nok, og går fra ham. Hun vil ta sønnen med seg, men Gardner vet at hun ikke vil klare å ta vare på ham, og nekter. Filmen viser oss hvordan Gardner til slutt ender på gaten - med ansvaret for en liten gutt - og hvordan han klarer å reise seg igjen.4. juli 1776 forfattet Thomas Jefferson USAs uavhengighetserklæring i anledning frigjøringen fra Storbritannia. Et dokument også Norges grunnlov er sterkt inspirert av. Filmens tittel er en frase hentet fra erklæringens andre setning:
We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their Creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty and the pursuit of Happiness.Bruken av ordet pursuit er interessant. Nasjonens grunnleggere sikret altså innbyggernes rett til å aktivt søke sin egen lykke, til forskjell fra å oppleve lykke.
Historien om Gardners liv er sterk og inspirerende. Under oppveksten hadde han ingen kontakt med sin biologiske far. Stefaren slo både ham, moren og de tre søstrene. De var konstant redde, og moren var døden nær flere ganger. Det sier litt om hvordan det var når Gardner uten forbehold beklager at moren mislyktes da hun forsøkte å ta livet av stefaren ved å sette fyr på huset. På toppen av dette ble han i oppveksten voldtatt av en kriminell. En hendelse han fortrengte og ikke turte snakke med noen om.
På tross av familieforholdene klarte moren å være en støtte og inspirasjonskilde for Chris. Hun lærte ham å klare seg selv, og til å stole på seg selv. Hun sa "Du har bare deg selv å stole på. Kavaleriet kommer ikke til unnsetning!"
Gardner gav ut en selvbiografi i 2006. Han ville sette fokus på at det som dessverre er mange menneskers skjebne ikke trenger å definere deg.
Kjøp filmen eller boken fra Play.com, eller se ABC's intervju på Youtube: Del1, Del2. Ta også en tur til hans eget nettsted, www.chrisgardnermedia.com
Og hvis du lurer på om det er skrivefeil i tittelen så er det ikke det!
søndag 4. januar 2009
Lev her og nå!
Eckhart Tolle og Oprah Winfrey laget nylig et 15-timers webseminar basert på Tolles bok "En ny jord". Seminaret gikk live på nettet, og tok for seg hvert av bokens ti kapitler. Innringere fra hele verden kunne stille spørsmål, noe som gjorde at presentasjonen fikk en veldig anvendelig vinkling.
Seminaret kan nå lastes ned som videofiler eller mp3 fra oprah.com eller fra iTunes. Det er gratis. Videofilmene spilles av med VLC player.
Jeg har sett hele seminaret, og i tillegg leste jeg Tolles forrige bok, The Power of Now, som tar for seg samme tema. Seminaret anbefales enten du har lest bøkene eller ikke.
Dette vil du lære:
- Å leve mest mulig i nået. Tolle påpeker at alt vi har, er her og nå. Fortid og framtid finnes ikke. Når du tenker på hendelser i fortid eller framtid, gjør du det alltid i nåtiden. Du lærer flere teknikker for å ta deg til nået, som f.eks. å fokusere på pusten, eller å sanse omgivelsene rundt deg.
- Å akseptere tingene som de er - uten å dømme eller kritisere dem. Dette gjelder ytre ting som hendelser, mennesker og situasjoner, i tillegg til indre ting som tanker, følelser og meninger. Å kjempe mot virkeligheten fører til stress og negative emosjoner. For eksempel vil en følelse som sanses og aksepteres, ofte avta i styrke og etterhvert svinne hen. Kjemper du mot, forblir den i kroppen.
Å akseptere virkeligheten betyr ikke å godta at det alltid må være sånn. Du gir ikke avkall på meninger eller verdier. Det betyr bare at du ikke kaster bort energi på noe du likevel ikke kan forandre. Om du skulle være så uheldig å sette deg fast i en myr, er det ikke noe vits i å kritisere den som valgte å gå over myren, eller banne og steike fordi det er så jævlig kaldt. Du sitter fast i myra, sånn er det. Så om du er av den mening at det å sitte fast i myra ikke er noe du ønsker å bruke tiden på, så gjør du noe med det. Uten å dømme eller kritisere situasjonen, deg selv, eller andre, så kommer du deg ut, tilkaller hjelp, eller blir værende, alt ettersom.
Å akseptere tingene som de er, har også et stort potensiale til å gjøre deg lykkelig. For i og med at ting er som de er, er det ikke noe poeng i å være lei seg fordi du har det fint akkurat nå men vet at om litt kan den følelsen være over. Siden det bare er sånn det er, kan du glemme framtiden og glede deg fullt ut over de fine tingene du opplever, i full forvissning om at de kommer til å gå over, og at du kommer til å oppleve nye fine ting senere. Sånn er det.
- Man er. Punktum. Man er ikke sine tanker, meninger, sitt yrke eller sin rolle, men derimot den bevisstheten som observerer alt dette. Det er en avstand, en slags mental distanse mellom ens bevissthet og de tanker og følelser man har.
- Ego er en mental mekanisme i deg som har sitt opphav i at du identifiserer deg med meningene dine, tankene dine, huset, bilen, jobben, eller hva som helst i den ytre verden. Dersom du har et stort ego, vil du ta ethvert angrep på noe av dette personlig. Dette skaper krangler, drama, negativitet osv. Å bli kvitt ego er like enkelt som det er vanskelig: Slutt å dømme deg selv og andre. Ikke sett merkelapper på ting (hun var flink eller hun var slurvete), men akseptér tingene som de er.
- Tolle går også inn på hva som er meningen med livet.
Tolle mener
Min erfaring er at det er utrolig virkningsfullt å akseptere andre mennesker som de er; uten å dømme, kritisere eller betegne dem positivt eller negativt. Tilstedeværelse, indre ro og aksept kan paradoksalt nok være svært effektivt for å få til endring hos andre. De blir akseptert og får rom rundt seg til å tenke selv. Dette kan oppleves som skremmende for deg, fordi selv om du har gode intensjoner, virker det som om du gir fra deg innflytelse. Men den innflytelsen går da bare tilbake til den som skulle hatt det i utgangspunktet: Den andre. Folk skal leve livet sitt selv, akkurat som du.
Jeg vil gjerne gjenta et viktig poeng fordi det er så lett å misforstå og konsekvensene er så store: Å akseptere virkeligheten som den er betyr bare å slutte å kjempe mot det som faktisk er. Du har fremdeles verdier, ting du vil, du sier fremdeles ifra, og du kan gjerne jobbe for endring. Det betyr bare at du ikke krangler med realitetene. Aksept er i denne sammenhengen forskjellig fra apati.
Seminaret kan nå lastes ned som videofiler eller mp3 fra oprah.com eller fra iTunes. Det er gratis. Videofilmene spilles av med VLC player.
Jeg har sett hele seminaret, og i tillegg leste jeg Tolles forrige bok, The Power of Now, som tar for seg samme tema. Seminaret anbefales enten du har lest bøkene eller ikke.
Dette vil du lære:
- Å leve mest mulig i nået. Tolle påpeker at alt vi har, er her og nå. Fortid og framtid finnes ikke. Når du tenker på hendelser i fortid eller framtid, gjør du det alltid i nåtiden. Du lærer flere teknikker for å ta deg til nået, som f.eks. å fokusere på pusten, eller å sanse omgivelsene rundt deg.
- Å akseptere tingene som de er - uten å dømme eller kritisere dem. Dette gjelder ytre ting som hendelser, mennesker og situasjoner, i tillegg til indre ting som tanker, følelser og meninger. Å kjempe mot virkeligheten fører til stress og negative emosjoner. For eksempel vil en følelse som sanses og aksepteres, ofte avta i styrke og etterhvert svinne hen. Kjemper du mot, forblir den i kroppen.
Å akseptere virkeligheten betyr ikke å godta at det alltid må være sånn. Du gir ikke avkall på meninger eller verdier. Det betyr bare at du ikke kaster bort energi på noe du likevel ikke kan forandre. Om du skulle være så uheldig å sette deg fast i en myr, er det ikke noe vits i å kritisere den som valgte å gå over myren, eller banne og steike fordi det er så jævlig kaldt. Du sitter fast i myra, sånn er det. Så om du er av den mening at det å sitte fast i myra ikke er noe du ønsker å bruke tiden på, så gjør du noe med det. Uten å dømme eller kritisere situasjonen, deg selv, eller andre, så kommer du deg ut, tilkaller hjelp, eller blir værende, alt ettersom.
Å akseptere tingene som de er, har også et stort potensiale til å gjøre deg lykkelig. For i og med at ting er som de er, er det ikke noe poeng i å være lei seg fordi du har det fint akkurat nå men vet at om litt kan den følelsen være over. Siden det bare er sånn det er, kan du glemme framtiden og glede deg fullt ut over de fine tingene du opplever, i full forvissning om at de kommer til å gå over, og at du kommer til å oppleve nye fine ting senere. Sånn er det.
- Man er. Punktum. Man er ikke sine tanker, meninger, sitt yrke eller sin rolle, men derimot den bevisstheten som observerer alt dette. Det er en avstand, en slags mental distanse mellom ens bevissthet og de tanker og følelser man har.
- Ego er en mental mekanisme i deg som har sitt opphav i at du identifiserer deg med meningene dine, tankene dine, huset, bilen, jobben, eller hva som helst i den ytre verden. Dersom du har et stort ego, vil du ta ethvert angrep på noe av dette personlig. Dette skaper krangler, drama, negativitet osv. Å bli kvitt ego er like enkelt som det er vanskelig: Slutt å dømme deg selv og andre. Ikke sett merkelapper på ting (hun var flink eller hun var slurvete), men akseptér tingene som de er.
- Tolle går også inn på hva som er meningen med livet.
Tolle mener
- Enhver situasjon som er vanskelig for deg, f.eks. en respektløs sjef som trakasserer deg, eller det å sitte i bilkø i rushtiden, er en mulighet til å lære noe eller øve på noe.
- Man kan ikke forandre andre enn seg selv. Akseptér at andre ikke nødvendigvis deler din fascinasjon.
- Språket har betydning: Å si om en bil at "dette kalles en bil" istedenfor "dette er en bil" vil separere merkelappen fra det fysiske objektet, og gjøre det lettere å sanse tingenes tilstedeværelse uten å dømme.
- Øv deg sakte, ta ett skritt av gangen.
Min erfaring er at det er utrolig virkningsfullt å akseptere andre mennesker som de er; uten å dømme, kritisere eller betegne dem positivt eller negativt. Tilstedeværelse, indre ro og aksept kan paradoksalt nok være svært effektivt for å få til endring hos andre. De blir akseptert og får rom rundt seg til å tenke selv. Dette kan oppleves som skremmende for deg, fordi selv om du har gode intensjoner, virker det som om du gir fra deg innflytelse. Men den innflytelsen går da bare tilbake til den som skulle hatt det i utgangspunktet: Den andre. Folk skal leve livet sitt selv, akkurat som du.
Jeg vil gjerne gjenta et viktig poeng fordi det er så lett å misforstå og konsekvensene er så store: Å akseptere virkeligheten som den er betyr bare å slutte å kjempe mot det som faktisk er. Du har fremdeles verdier, ting du vil, du sier fremdeles ifra, og du kan gjerne jobbe for endring. Det betyr bare at du ikke krangler med realitetene. Aksept er i denne sammenhengen forskjellig fra apati.
torsdag 18. desember 2008
Stol på deg selv
Den beste måten å lære på, er å gjøre sine egne erfaringer. Spesielt når det går galt. Det er derfor det er så utrolig viktig å stole på seg selv. På sin egen intuisjon.
Å handle når man er usikker på hvordan det vil gå, krever mot. Etter hvert har jeg skjønt at det er i situasjoner som krever mest mot at den potensielle gevinsten er størst. Det har hendt litt for mange ganger at jeg har latt frykten vinne. Heldigvis er det med mot som med alt annet; det går an å lære seg å bli bedre.
Men det går an å lære av andre også. Jeg har faktisk møtt folk som mener de er såpass unike at de må erfare alt selv. Vi andre har det litt enklere, for vi kan ta til oss sekundære erfaringer uten at dette impliserer at det er noe galt med oss.
Jeg elsker å lese biografier; spesielt om gründere. Grunnen er at det å skape noe fra bunnen av på mange måter eksemplifiserer hvorfor vi er her. Dette er historier om mot og motgang, suksess og nederlag, vanskelige valg, lidenskap, egoisme, ekthet... Gründere er folk som tør å leve.
Noen av de mest lærerike biografiene jeg har lest, er disse:
12. juni 2005 holdt Jobs en tale til avgangsstudentene ved Stanford University. Talen ble senere gjengitt i Fortune Magazine, der han sier blant annet:
Til slutt vil jeg anbefale to artikler jeg har funnet gjennom lifehacker.com. Takk til Canh som gjorde meg oppmerksom på nettstedet! :-)
Tom's Twelve Laws of Life er nettopp det; Tom Hoobyars akkumulerte livsvisdom. Artikkelen er lang, men verdt det. Utrolig hva man kan lære av tilfeldige tullinger på nettet.
Motgang kan være din beste læremester hvis du ikke tar det personlig. Husker du dot-com boblen på slutten av 90-tallet? IT- og høyteknologiselskaper ble plutselig verdt milliarder av kroner uten det syntes å være samsvar mellom økonomisk og reell verdi. Boblen sprakk ved slutten av år 2000, og det var ett selskap som (urettmessig) ble gjort til symbol på kollapsen: Pets.com. Les tidligere CEO Julie Wainwrights erfaringer i Five Life-Changing Mistakes and How I Moved On.
Å handle når man er usikker på hvordan det vil gå, krever mot. Etter hvert har jeg skjønt at det er i situasjoner som krever mest mot at den potensielle gevinsten er størst. Det har hendt litt for mange ganger at jeg har latt frykten vinne. Heldigvis er det med mot som med alt annet; det går an å lære seg å bli bedre.
Men det går an å lære av andre også. Jeg har faktisk møtt folk som mener de er såpass unike at de må erfare alt selv. Vi andre har det litt enklere, for vi kan ta til oss sekundære erfaringer uten at dette impliserer at det er noe galt med oss.
Jeg elsker å lese biografier; spesielt om gründere. Grunnen er at det å skape noe fra bunnen av på mange måter eksemplifiserer hvorfor vi er her. Dette er historier om mot og motgang, suksess og nederlag, vanskelige valg, lidenskap, egoisme, ekthet... Gründere er folk som tør å leve.
Noen av de mest lærerike biografiene jeg har lest, er disse:
- Sam Walton: Made in America. Wal-Mart er i dag et av verdens største selskaper. Sam Walton bygget det fra bunnen av. Hvordan? Skamløs villighet til å lære, pluss genuin lidenskap for salg.
- Losing My Virginity: Selvbiografien til Sir Richard Branson. Hans gigantiske forretningsimperium Virgin, startet i den lille platebutikken Virgin Records and Tapes. Senere grunnla han plateselskapet Virgin Records, som senere måtte selges for å redde flyselskapet Virgin Atlantic. Boken handler også om Bransons frieri, vanvittige ballongferder og båtturer.
- Pour Your Heart Into It. Historien om hvordan Howard Schultz bygget opp den etterhvert verdensomspennende kafékjeden Starbucks. Boken gav meg frysninger omtrent hver 5. side. Starbucks tar mål av seg å servere den beste kaffen, men finnes ikke i Norge. Så jeg var veldig spent da jeg entret en kafé i New York. Kaffen var helt OK. Det som derimot imponerte meg, var hvor behagelig det var å være der. De har virkelig klart å nå målet sitt om å være et fristed i hverdagen, et sted å komme seg litt bort.
12. juni 2005 holdt Jobs en tale til avgangsstudentene ved Stanford University. Talen ble senere gjengitt i Fortune Magazine, der han sier blant annet:
Your time is limited, so don't waste it living someone else's life. Don't be trapped by dogma — which is living with the results of other people's thinking. Don't let the noise of others' opinions drown out your own inner voice. And most important, have the courage to follow your heart and intuition. They somehow already know what you truly want to become. Everything else is secondary.Investér 15 minutter av livet ditt på å se opptaket, eller lese utskriften.
Til slutt vil jeg anbefale to artikler jeg har funnet gjennom lifehacker.com. Takk til Canh som gjorde meg oppmerksom på nettstedet! :-)
Tom's Twelve Laws of Life er nettopp det; Tom Hoobyars akkumulerte livsvisdom. Artikkelen er lang, men verdt det. Utrolig hva man kan lære av tilfeldige tullinger på nettet.
Motgang kan være din beste læremester hvis du ikke tar det personlig. Husker du dot-com boblen på slutten av 90-tallet? IT- og høyteknologiselskaper ble plutselig verdt milliarder av kroner uten det syntes å være samsvar mellom økonomisk og reell verdi. Boblen sprakk ved slutten av år 2000, og det var ett selskap som (urettmessig) ble gjort til symbol på kollapsen: Pets.com. Les tidligere CEO Julie Wainwrights erfaringer i Five Life-Changing Mistakes and How I Moved On.
tirsdag 16. desember 2008
Borte bra, men hjemme best
Det er mye jeg kunne klagd på, f.eks. at jeg optimalt sett kunne ligget en halvtime mindre ute i skogen, eller at de kunne operert meg skikkelig første gangen. At folk gjør feil og at ting ikke fungerer optimalt... Sånn er det. Det er mennesker over alt, og jeg er en av dem. Folk gjør stort sett som best de kan.
Ulykkeskvelden hadde jeg mange emosjoner, men det var en som dominerte: Takknemlighet.
Takknemlighet over at vi har ambulansetjeneste, at det finnes redningshelikopter, at vi har sykehus og akuttmottak med folk som står klare til å hjelpe... Det er utrolig!... Tross alt hadde jeg lite smerter. Jeg var vitne til en kar som brakk armen en gang. Han hadde det mye verre i mange, mange timer etter ulykken.
Ville jeg klart å lære meg selvhypnose for å døyve smerten der ute i skogen med brukket ben? Ville jeg klart å slepe meg de ca. 800 metrene det er til folk? Jeg er veldig takknemlig for at jeg slapp å finne det ut.
Jeg har lyst til å dele noen ulykkeshistorier folk har fortalt meg den siste tiden.
Pasient #1: Mann i 50-årene. Falt ned stige på verandaen, brakk leggen like under kneet. Husker ingenting av det som skjedde.
Pasient #2: Falt og brakk hoften ute i entreen i huset sitt. Ironisk nok overlege på ortopedisk avdeling på et annet sykehus, og ikke veldig fornøyd med at operasjonen ble utsatt noen timer...
Pasient #3: Mann i 50-årene. Ble overkjørt av en bil som knuste leggen. De kunne ikke operere før hevelsen var gått ned. Mannen lå derfor og ynket seg mer eller mindre kontinuerlig i 4-5 døgn, trolig lenger... Noe som gjør dette ekstra tragisk er at jeg fikk inntrykk av at dette ikke var en ulykke. Håper virkelig det er feil.
Pasient #4: Eldre herre som skulle re opp sengen. Han bøyde seg over til motsatt side og fikk hoften ut av ledd. Hadde ikke telefon, og måtte bruke halvannen time på å slepe seg ut av leiligheten og ned en trapp for å få kontakt med naboen.
Pasient #5: Kar i slutten av 20-årene. Falt og brakk ankelen på en isete parkeringsplass. Måtte først vente noen dager på at hevelsen skulle gå ned. Ble deretter satt på fasting i påvente av operasjon. Fastet ca. halvannet døgn forgjeves. Andre dagen fikk han vite, nærmest tilfeldig, at det ikke ble operasjon da heller!
Taxisjåfør #1: Gikk på stranden med flaske øl i hånden. Var beruset. Falt, knuste flasken, og klarte å kutte to fingre nesten helt av. Fingrene ble sydd på i en operasjon som varte i 7 timer. De fungerer helt fint i dag. I hjemlandet hans ville de bare amputert.
Den verste historien til slutt:
Jeg sitter i baksetet på taxien og prøver å konversere litt. Som vanlig slenger jeg inn noe sånt som "Ikke brekk foten, det er ikke noe gøy." Så spør jeg om han har vært skadet noen gang. Han svarer: "Ja, jeg har blitt skutt!" Jeg er lettere sjokkert over svaret, og spør: "Shit! Har du blitt skutt!?!? Hvordan skjedde det?" Historien han forteller er vanvittig. Han er fra Kurdistan og var med og kriget mot Saddam Hussein. En dag han lå i skyttergraven ved frontlinjen kjenner han at han blir varm helt øverst i låret. Like etterpå blir det vått. Det er ingen smerte, men han kan ikke bevege beinet. Etter hvert skjønner han at han er blitt skutt. Han kommer seg til lege. Legen sier: "Du er heldig. Dersom kulen hadde truffet halvannen cm. i en annen retning, hadde den knust hofteleddet ditt. Da måtte vi bare amputert." Legen sier at kulen må ut, men at han ikke har smertestillende. Soldaten svarer: "Jeg tåler alkohol, har du sprit eller noe?" Han får en flaske whisky, som han drikker mesteparten av. Så opererer legen.
"Var det ikke vondt?," spør jeg.
"Jo, men alkoholen hjalp godt."
Ulykkeskvelden hadde jeg mange emosjoner, men det var en som dominerte: Takknemlighet.
Takknemlighet over at vi har ambulansetjeneste, at det finnes redningshelikopter, at vi har sykehus og akuttmottak med folk som står klare til å hjelpe... Det er utrolig!... Tross alt hadde jeg lite smerter. Jeg var vitne til en kar som brakk armen en gang. Han hadde det mye verre i mange, mange timer etter ulykken.
Ville jeg klart å lære meg selvhypnose for å døyve smerten der ute i skogen med brukket ben? Ville jeg klart å slepe meg de ca. 800 metrene det er til folk? Jeg er veldig takknemlig for at jeg slapp å finne det ut.
Jeg har lyst til å dele noen ulykkeshistorier folk har fortalt meg den siste tiden.
Pasient #1: Mann i 50-årene. Falt ned stige på verandaen, brakk leggen like under kneet. Husker ingenting av det som skjedde.
Pasient #2: Falt og brakk hoften ute i entreen i huset sitt. Ironisk nok overlege på ortopedisk avdeling på et annet sykehus, og ikke veldig fornøyd med at operasjonen ble utsatt noen timer...
Pasient #3: Mann i 50-årene. Ble overkjørt av en bil som knuste leggen. De kunne ikke operere før hevelsen var gått ned. Mannen lå derfor og ynket seg mer eller mindre kontinuerlig i 4-5 døgn, trolig lenger... Noe som gjør dette ekstra tragisk er at jeg fikk inntrykk av at dette ikke var en ulykke. Håper virkelig det er feil.
Pasient #4: Eldre herre som skulle re opp sengen. Han bøyde seg over til motsatt side og fikk hoften ut av ledd. Hadde ikke telefon, og måtte bruke halvannen time på å slepe seg ut av leiligheten og ned en trapp for å få kontakt med naboen.
Pasient #5: Kar i slutten av 20-årene. Falt og brakk ankelen på en isete parkeringsplass. Måtte først vente noen dager på at hevelsen skulle gå ned. Ble deretter satt på fasting i påvente av operasjon. Fastet ca. halvannet døgn forgjeves. Andre dagen fikk han vite, nærmest tilfeldig, at det ikke ble operasjon da heller!
Taxisjåfør #1: Gikk på stranden med flaske øl i hånden. Var beruset. Falt, knuste flasken, og klarte å kutte to fingre nesten helt av. Fingrene ble sydd på i en operasjon som varte i 7 timer. De fungerer helt fint i dag. I hjemlandet hans ville de bare amputert.
Den verste historien til slutt:
Jeg sitter i baksetet på taxien og prøver å konversere litt. Som vanlig slenger jeg inn noe sånt som "Ikke brekk foten, det er ikke noe gøy." Så spør jeg om han har vært skadet noen gang. Han svarer: "Ja, jeg har blitt skutt!" Jeg er lettere sjokkert over svaret, og spør: "Shit! Har du blitt skutt!?!? Hvordan skjedde det?" Historien han forteller er vanvittig. Han er fra Kurdistan og var med og kriget mot Saddam Hussein. En dag han lå i skyttergraven ved frontlinjen kjenner han at han blir varm helt øverst i låret. Like etterpå blir det vått. Det er ingen smerte, men han kan ikke bevege beinet. Etter hvert skjønner han at han er blitt skutt. Han kommer seg til lege. Legen sier: "Du er heldig. Dersom kulen hadde truffet halvannen cm. i en annen retning, hadde den knust hofteleddet ditt. Da måtte vi bare amputert." Legen sier at kulen må ut, men at han ikke har smertestillende. Soldaten svarer: "Jeg tåler alkohol, har du sprit eller noe?" Han får en flaske whisky, som han drikker mesteparten av. Så opererer legen.
"Var det ikke vondt?," spør jeg.
"Jo, men alkoholen hjalp godt."
torsdag 27. november 2008
Bråstopp på 5.48 km
Det er onsdag 12. november litt før kl. 20, og jeg er klar for kveldens økt. Bekledningen består av teknisk T-skjorte, to langarmede tekniske skjorter, kort løpetight, og en tynn overtrekksdress. Adidas Riot terrengsko. Jeg har som vanlig på meg refleksvest, GPS-klokke, mobiltelefon og en varm lue. Det er ca. 0 grader ute, så bekledningen er egentlig litt i overkant. Jeg har også med meg den nye hodelykten min i kveld: Petzl Myo XP.
Planen i dag er 10km på sti. Samme løype som på mandag, bare motsatt vei og pluss en sløyfe på 1200m. Pga. diverse skader i vår og sommer (hovedsaklig Haglunds hæl og øm lyske) har jeg erstattet mesteparten av løpingen med sykling. I takt med tilheling av skadene har jeg møysommelig økt mengden løping fra uke til uke. Om to uker vil jeg nå målet på 3 x 10 km per uke. En betydelig milepæl og en mengde som passer meg perfekt mht. livet forøvrig.
Turen går bra. Jeg løper langs Lutvann på vestsiden, og befinner meg nå ca. 300 meter fra nordenden. Her er stien så bratt at jeg alltid stopper for å spasere ned på en sikker måte. Men denne kvelden blir det annerledes. Jeg husker bare delvis hva som skjedde.
Jeg ser det flate området på stien ca 5 meter før der det blir bratt. Mitt neste bilde er at jeg ser ned på høyrefoten. Enten er jeg oppreist, eller så seiler jeg nedover delvis sittende. Uansett er selve foten vridd unaturlig inn mot midten, som i et overtråkk. I neste øyeblikk ligger jeg rett ut på stien med sterke smerter.
Jeg forsøker å løfte beinet. Det er helt surrealistisk; foten blir liggende igjen på bakken, og isteden buler det ut under huden ca. 7 cm over ankelen. Jeg har brukket beinet...
Takket være en kollega begynte jeg for ca. ett år siden å løpe med mobiltelefon på en lomme på overarmen. Jeg fisker ut mobilen og ringer 113. Med sterke smerter forsøker jeg å forklare hva som har skjedd. Jeg sier navnet mitt, og at jeg har brukket beinet - det er helt løst! AMK spør hvor jeg befinner meg.
Meg: "Jeg ligger på stien ved Lutvann."
AMK: "Nord, sør, øst eller vest?"
Meg: "Jeg vet ikke, jeg er ikke så flink til å legge merke til den slags... Vent litt, jeg har GPS-klokke, jeg skal forsøke å få opp posisjonen min..."
Jeg gir AMK posisjonen. Han gjentar den, og jeg ber ham gjenta den en gang til. Jeg forklarer også at jeg er veldig nær en grusvei som går til den enden av Lutvann hvor det ligger en miltærleir, og tenker at nå har han sikkert identifisert lokasjonen på kartet.
Siste registrerte posisjon fra GPS-klokken.
Smertene er så sterke at jeg innimellom skriker, innimellom prater, inn i telefonen. Jeg ligger ubehagelig, men hvis jeg beveger meg, blir smertene uutholdelige. Det blir et valg mellom to onder: Bruke muskelkraft for å opprettholde en ubehagelig posisjon, eller få et helvete fra bruddet.
Så, etter en stund, begynner han å spørre meg en gang til om hvor jeg ligger. Jeg tenker "Hæ?, jeg gav deg jo GPS-koordinatene nettopp!!". Han sier ambulansen er på vei, men de vet ikke hvor de skal kjøre opp, det er så mange veier. Er det mulig!?!
Jeg tar meg sammen, og får forklart at jeg har løpt fra Oppsal og langs Lutvann i retning Tveita. Det går en grusvei opp til den enden av Lutvann hvor jeg ligger. De skal kjøre til det er 50-100 meter før de kommer til vannet. Der går det en blåmerket sti inn til høyre, og jeg ligger ca. 5 minutter innover den stien.
Det har nå gått ca. 15 minutter. Jeg skjelver seriøst i hele kroppen pga. kulden. Ca. 10 minutter senere ser jeg lys på den andre siden av vannet. De har kjørt for langt! AMK gir mobilnummeret mitt til ambulansen, som ringer meg opp. Jeg forsøker å forklare at jeg ser dem såvidt gjennom trærne, og at jeg ligger på motsatt side av vannet med en kraftig hodelykt på. De ser meg ikke. Jeg forklarer hvor inngangen til stien ligger. Vi avtaler at jeg skal sette hodelykten på blinking.
45 minutter etter at jeg ringte 113 har ambulansepersonellet endelig funnet meg. De setter veneflon, gir oksygen og smertestillende, og pakker meg inn med tepper. Tynne tepper som nesten ikke varmer, men det er jo noe.
Stien er for bratt og glatt til at de kan bære meg, så de bestemmer seg for å rekvirere helikopter fra Rygge. Jeg får beskjed om at det vil ta ca. 15 minutter før de er her. Det tar nærmere 30. I mellomtiden får jeg mer smertestillende. Jeg er så takknemlig for at det finnes ambulansepersonell at jeg begynner å spørre dem ut om hvordan man blir en.
Jeg husker ikke helt, men jeg tror AMK ringer meg opp og spør hvordan det går. Det blir igjen spørsmål om hvor jeg ligger - hvordan finner helikopteret meg? Jeg minner dem på at de har fått GPS-koordinatene mine. Han sender dem videre til helikopteret - han sier de har utstyr til å bruke dem.
Mens jeg ligger og venter på å bli fløyet ut, får jeg plutselig et slags anfall. Jeg begynner å kave på bakken og sier "Det holder på å klikke for meg!". Det oppleves virkelig som om jeg holder på å bli gal. Enten kommer jeg til å besvime, eller så må jeg reise meg opp. Uansett må jeg vekk derfra!! Ambulansepersonellets respons er nesten likegyldig: "Det der hjelper deg ikke, du må roe deg ned." Jeg husker pusteøvelsene mot hyperventilering fra legestudiet "rolig inn - pause - rolig ut - pause", og siden jeg er fast bestemt på å ikke begynne å rave rundt med brukket ben, klarer jeg å roe meg.
Nå har jeg fått så mye smertestillende at jeg ligger og fniser og spøker. Humøret er på topp og jeg presterer å si noe sånt som at "dette her var jo nesten litt kult!" Det blir god stemning. Jeg tar bilder av foten, og redningsmennene tar også noen bilder.
Forulykket fot i vakuumspjelk. God stemning!
Så, endelig: Helikopteret brøler forbi rett over oss og heiser ned en redningsmann like ovenfor. I en flom av lys, luft og støy blir jeg endelig heist opp i Sea King helikopteret sammen med redningsmannen. Det er nå ca. 1t 15 min siden jeg falt, muligens mer. Jeg kjenner en stor lettelse. Inne i helikopteret er det mørkt og dunkelt, og det lukter flybensin. Det er ca fire personer der. Jeg blir liggende i en slags fosterstilling på ryggen. Fryser. Får ingen tepper. Men det betyr ingenting. For jeg er reddet. En tåre renner ned langs ansiktet mens jeg tenker på det som har skjedd...
De flyr meg direkte til Ullevål sykehus - antakelig fordi jeg er sterkt nedkjølt. Jeg skjelver i omtrent tre kvarter etter innkomst. Det konstateres brudd i både Tibia og Fibula (begge knoklene i leggen). Noen timer senere blir jeg operert. De setter inn en 37 cm lang margnagle i Tibia som kommer til å bli sittende der resten av livet.
Når jeg våkner etter operasjonen skjønner jeg med én gang at noe er galt: Høyrebeinet er utoverrotert! De har satt knoklene sammen feil! Hvis jeg skal ha noe som helst håp om å løpe igjen kan det ikke være slik; da frykter jeg å få problemer med akilles og jeg-vet-ikke-hva. Etter å ha klagd til 5-6 forskjellige leger tilbyr de seg heldigvis å rette opp feilen.
Det har nå gått ca. to uker siden ulykken. Reoperasjon skjer innen få dager.
Hver dag siden jeg kom hjem har startet med samme tre minutters rituale: Reise seg opp i sengen - smerter i beinet - sette foten til gulvet - smerter i beinet - reise seg opp mer - smerter i beinet - reise seg opp og stå - smerter i beinet - gå på badet - sinnsyke smerter ledsaget av hyperventilering. Det blir heldigvis gradvis bedre.
Legene sier det vil ta alt fra 6 til 12 måneder før jeg kan begynne å trene løping igjen.
Så om 6-12 måneder kommer jeg til å starte den møysommelige opptreningen til det som kommer til å bli mitt tredje maratonløp.
Et løp jeg skal fullføre på 3:40.
Planen i dag er 10km på sti. Samme løype som på mandag, bare motsatt vei og pluss en sløyfe på 1200m. Pga. diverse skader i vår og sommer (hovedsaklig Haglunds hæl og øm lyske) har jeg erstattet mesteparten av løpingen med sykling. I takt med tilheling av skadene har jeg møysommelig økt mengden løping fra uke til uke. Om to uker vil jeg nå målet på 3 x 10 km per uke. En betydelig milepæl og en mengde som passer meg perfekt mht. livet forøvrig.
Turen går bra. Jeg løper langs Lutvann på vestsiden, og befinner meg nå ca. 300 meter fra nordenden. Her er stien så bratt at jeg alltid stopper for å spasere ned på en sikker måte. Men denne kvelden blir det annerledes. Jeg husker bare delvis hva som skjedde.
Jeg ser det flate området på stien ca 5 meter før der det blir bratt. Mitt neste bilde er at jeg ser ned på høyrefoten. Enten er jeg oppreist, eller så seiler jeg nedover delvis sittende. Uansett er selve foten vridd unaturlig inn mot midten, som i et overtråkk. I neste øyeblikk ligger jeg rett ut på stien med sterke smerter.
Jeg forsøker å løfte beinet. Det er helt surrealistisk; foten blir liggende igjen på bakken, og isteden buler det ut under huden ca. 7 cm over ankelen. Jeg har brukket beinet...
Takket være en kollega begynte jeg for ca. ett år siden å løpe med mobiltelefon på en lomme på overarmen. Jeg fisker ut mobilen og ringer 113. Med sterke smerter forsøker jeg å forklare hva som har skjedd. Jeg sier navnet mitt, og at jeg har brukket beinet - det er helt løst! AMK spør hvor jeg befinner meg.
Meg: "Jeg ligger på stien ved Lutvann."
AMK: "Nord, sør, øst eller vest?"
Meg: "Jeg vet ikke, jeg er ikke så flink til å legge merke til den slags... Vent litt, jeg har GPS-klokke, jeg skal forsøke å få opp posisjonen min..."
Jeg gir AMK posisjonen. Han gjentar den, og jeg ber ham gjenta den en gang til. Jeg forklarer også at jeg er veldig nær en grusvei som går til den enden av Lutvann hvor det ligger en miltærleir, og tenker at nå har han sikkert identifisert lokasjonen på kartet.
Siste registrerte posisjon fra GPS-klokken.Smertene er så sterke at jeg innimellom skriker, innimellom prater, inn i telefonen. Jeg ligger ubehagelig, men hvis jeg beveger meg, blir smertene uutholdelige. Det blir et valg mellom to onder: Bruke muskelkraft for å opprettholde en ubehagelig posisjon, eller få et helvete fra bruddet.
Så, etter en stund, begynner han å spørre meg en gang til om hvor jeg ligger. Jeg tenker "Hæ?, jeg gav deg jo GPS-koordinatene nettopp!!". Han sier ambulansen er på vei, men de vet ikke hvor de skal kjøre opp, det er så mange veier. Er det mulig!?!
Jeg tar meg sammen, og får forklart at jeg har løpt fra Oppsal og langs Lutvann i retning Tveita. Det går en grusvei opp til den enden av Lutvann hvor jeg ligger. De skal kjøre til det er 50-100 meter før de kommer til vannet. Der går det en blåmerket sti inn til høyre, og jeg ligger ca. 5 minutter innover den stien.
Det har nå gått ca. 15 minutter. Jeg skjelver seriøst i hele kroppen pga. kulden. Ca. 10 minutter senere ser jeg lys på den andre siden av vannet. De har kjørt for langt! AMK gir mobilnummeret mitt til ambulansen, som ringer meg opp. Jeg forsøker å forklare at jeg ser dem såvidt gjennom trærne, og at jeg ligger på motsatt side av vannet med en kraftig hodelykt på. De ser meg ikke. Jeg forklarer hvor inngangen til stien ligger. Vi avtaler at jeg skal sette hodelykten på blinking.
45 minutter etter at jeg ringte 113 har ambulansepersonellet endelig funnet meg. De setter veneflon, gir oksygen og smertestillende, og pakker meg inn med tepper. Tynne tepper som nesten ikke varmer, men det er jo noe.
Stien er for bratt og glatt til at de kan bære meg, så de bestemmer seg for å rekvirere helikopter fra Rygge. Jeg får beskjed om at det vil ta ca. 15 minutter før de er her. Det tar nærmere 30. I mellomtiden får jeg mer smertestillende. Jeg er så takknemlig for at det finnes ambulansepersonell at jeg begynner å spørre dem ut om hvordan man blir en.
Jeg husker ikke helt, men jeg tror AMK ringer meg opp og spør hvordan det går. Det blir igjen spørsmål om hvor jeg ligger - hvordan finner helikopteret meg? Jeg minner dem på at de har fått GPS-koordinatene mine. Han sender dem videre til helikopteret - han sier de har utstyr til å bruke dem.
Mens jeg ligger og venter på å bli fløyet ut, får jeg plutselig et slags anfall. Jeg begynner å kave på bakken og sier "Det holder på å klikke for meg!". Det oppleves virkelig som om jeg holder på å bli gal. Enten kommer jeg til å besvime, eller så må jeg reise meg opp. Uansett må jeg vekk derfra!! Ambulansepersonellets respons er nesten likegyldig: "Det der hjelper deg ikke, du må roe deg ned." Jeg husker pusteøvelsene mot hyperventilering fra legestudiet "rolig inn - pause - rolig ut - pause", og siden jeg er fast bestemt på å ikke begynne å rave rundt med brukket ben, klarer jeg å roe meg.
Nå har jeg fått så mye smertestillende at jeg ligger og fniser og spøker. Humøret er på topp og jeg presterer å si noe sånt som at "dette her var jo nesten litt kult!" Det blir god stemning. Jeg tar bilder av foten, og redningsmennene tar også noen bilder.
Forulykket fot i vakuumspjelk. God stemning!Så, endelig: Helikopteret brøler forbi rett over oss og heiser ned en redningsmann like ovenfor. I en flom av lys, luft og støy blir jeg endelig heist opp i Sea King helikopteret sammen med redningsmannen. Det er nå ca. 1t 15 min siden jeg falt, muligens mer. Jeg kjenner en stor lettelse. Inne i helikopteret er det mørkt og dunkelt, og det lukter flybensin. Det er ca fire personer der. Jeg blir liggende i en slags fosterstilling på ryggen. Fryser. Får ingen tepper. Men det betyr ingenting. For jeg er reddet. En tåre renner ned langs ansiktet mens jeg tenker på det som har skjedd...
De flyr meg direkte til Ullevål sykehus - antakelig fordi jeg er sterkt nedkjølt. Jeg skjelver i omtrent tre kvarter etter innkomst. Det konstateres brudd i både Tibia og Fibula (begge knoklene i leggen). Noen timer senere blir jeg operert. De setter inn en 37 cm lang margnagle i Tibia som kommer til å bli sittende der resten av livet.
Når jeg våkner etter operasjonen skjønner jeg med én gang at noe er galt: Høyrebeinet er utoverrotert! De har satt knoklene sammen feil! Hvis jeg skal ha noe som helst håp om å løpe igjen kan det ikke være slik; da frykter jeg å få problemer med akilles og jeg-vet-ikke-hva. Etter å ha klagd til 5-6 forskjellige leger tilbyr de seg heldigvis å rette opp feilen.
Det har nå gått ca. to uker siden ulykken. Reoperasjon skjer innen få dager.
Hver dag siden jeg kom hjem har startet med samme tre minutters rituale: Reise seg opp i sengen - smerter i beinet - sette foten til gulvet - smerter i beinet - reise seg opp mer - smerter i beinet - reise seg opp og stå - smerter i beinet - gå på badet - sinnsyke smerter ledsaget av hyperventilering. Det blir heldigvis gradvis bedre.
Legene sier det vil ta alt fra 6 til 12 måneder før jeg kan begynne å trene løping igjen.
Så om 6-12 måneder kommer jeg til å starte den møysommelige opptreningen til det som kommer til å bli mitt tredje maratonløp.
Et løp jeg skal fullføre på 3:40.
mandag 3. november 2008
Abonner på:
Innlegg (Atom)
