Planen i dag er 10km på sti. Samme løype som på mandag, bare motsatt vei og pluss en sløyfe på 1200m. Pga. diverse skader i vår og sommer (hovedsaklig Haglunds hæl og øm lyske) har jeg erstattet mesteparten av løpingen med sykling. I takt med tilheling av skadene har jeg møysommelig økt mengden løping fra uke til uke. Om to uker vil jeg nå målet på 3 x 10 km per uke. En betydelig milepæl og en mengde som passer meg perfekt mht. livet forøvrig.
Turen går bra. Jeg løper langs Lutvann på vestsiden, og befinner meg nå ca. 300 meter fra nordenden. Her er stien så bratt at jeg alltid stopper for å spasere ned på en sikker måte. Men denne kvelden blir det annerledes. Jeg husker bare delvis hva som skjedde.
Jeg ser det flate området på stien ca 5 meter før der det blir bratt. Mitt neste bilde er at jeg ser ned på høyrefoten. Enten er jeg oppreist, eller så seiler jeg nedover delvis sittende. Uansett er selve foten vridd unaturlig inn mot midten, som i et overtråkk. I neste øyeblikk ligger jeg rett ut på stien med sterke smerter.
Jeg forsøker å løfte beinet. Det er helt surrealistisk; foten blir liggende igjen på bakken, og isteden buler det ut under huden ca. 7 cm over ankelen. Jeg har brukket beinet...
Takket være en kollega begynte jeg for ca. ett år siden å løpe med mobiltelefon på en lomme på overarmen. Jeg fisker ut mobilen og ringer 113. Med sterke smerter forsøker jeg å forklare hva som har skjedd. Jeg sier navnet mitt, og at jeg har brukket beinet - det er helt løst! AMK spør hvor jeg befinner meg.
Meg: "Jeg ligger på stien ved Lutvann."
AMK: "Nord, sør, øst eller vest?"
Meg: "Jeg vet ikke, jeg er ikke så flink til å legge merke til den slags... Vent litt, jeg har GPS-klokke, jeg skal forsøke å få opp posisjonen min..."
Jeg gir AMK posisjonen. Han gjentar den, og jeg ber ham gjenta den en gang til. Jeg forklarer også at jeg er veldig nær en grusvei som går til den enden av Lutvann hvor det ligger en miltærleir, og tenker at nå har han sikkert identifisert lokasjonen på kartet.
Siste registrerte posisjon fra GPS-klokken.Smertene er så sterke at jeg innimellom skriker, innimellom prater, inn i telefonen. Jeg ligger ubehagelig, men hvis jeg beveger meg, blir smertene uutholdelige. Det blir et valg mellom to onder: Bruke muskelkraft for å opprettholde en ubehagelig posisjon, eller få et helvete fra bruddet.
Så, etter en stund, begynner han å spørre meg en gang til om hvor jeg ligger. Jeg tenker "Hæ?, jeg gav deg jo GPS-koordinatene nettopp!!". Han sier ambulansen er på vei, men de vet ikke hvor de skal kjøre opp, det er så mange veier. Er det mulig!?!
Jeg tar meg sammen, og får forklart at jeg har løpt fra Oppsal og langs Lutvann i retning Tveita. Det går en grusvei opp til den enden av Lutvann hvor jeg ligger. De skal kjøre til det er 50-100 meter før de kommer til vannet. Der går det en blåmerket sti inn til høyre, og jeg ligger ca. 5 minutter innover den stien.
Det har nå gått ca. 15 minutter. Jeg skjelver seriøst i hele kroppen pga. kulden. Ca. 10 minutter senere ser jeg lys på den andre siden av vannet. De har kjørt for langt! AMK gir mobilnummeret mitt til ambulansen, som ringer meg opp. Jeg forsøker å forklare at jeg ser dem såvidt gjennom trærne, og at jeg ligger på motsatt side av vannet med en kraftig hodelykt på. De ser meg ikke. Jeg forklarer hvor inngangen til stien ligger. Vi avtaler at jeg skal sette hodelykten på blinking.
45 minutter etter at jeg ringte 113 har ambulansepersonellet endelig funnet meg. De setter veneflon, gir oksygen og smertestillende, og pakker meg inn med tepper. Tynne tepper som nesten ikke varmer, men det er jo noe.
Stien er for bratt og glatt til at de kan bære meg, så de bestemmer seg for å rekvirere helikopter fra Rygge. Jeg får beskjed om at det vil ta ca. 15 minutter før de er her. Det tar nærmere 30. I mellomtiden får jeg mer smertestillende. Jeg er så takknemlig for at det finnes ambulansepersonell at jeg begynner å spørre dem ut om hvordan man blir en.
Jeg husker ikke helt, men jeg tror AMK ringer meg opp og spør hvordan det går. Det blir igjen spørsmål om hvor jeg ligger - hvordan finner helikopteret meg? Jeg minner dem på at de har fått GPS-koordinatene mine. Han sender dem videre til helikopteret - han sier de har utstyr til å bruke dem.
Mens jeg ligger og venter på å bli fløyet ut, får jeg plutselig et slags anfall. Jeg begynner å kave på bakken og sier "Det holder på å klikke for meg!". Det oppleves virkelig som om jeg holder på å bli gal. Enten kommer jeg til å besvime, eller så må jeg reise meg opp. Uansett må jeg vekk derfra!! Ambulansepersonellets respons er nesten likegyldig: "Det der hjelper deg ikke, du må roe deg ned." Jeg husker pusteøvelsene mot hyperventilering fra legestudiet "rolig inn - pause - rolig ut - pause", og siden jeg er fast bestemt på å ikke begynne å rave rundt med brukket ben, klarer jeg å roe meg.
Nå har jeg fått så mye smertestillende at jeg ligger og fniser og spøker. Humøret er på topp og jeg presterer å si noe sånt som at "dette her var jo nesten litt kult!" Det blir god stemning. Jeg tar bilder av foten, og redningsmennene tar også noen bilder.
Forulykket fot i vakuumspjelk. God stemning!Så, endelig: Helikopteret brøler forbi rett over oss og heiser ned en redningsmann like ovenfor. I en flom av lys, luft og støy blir jeg endelig heist opp i Sea King helikopteret sammen med redningsmannen. Det er nå ca. 1t 15 min siden jeg falt, muligens mer. Jeg kjenner en stor lettelse. Inne i helikopteret er det mørkt og dunkelt, og det lukter flybensin. Det er ca fire personer der. Jeg blir liggende i en slags fosterstilling på ryggen. Fryser. Får ingen tepper. Men det betyr ingenting. For jeg er reddet. En tåre renner ned langs ansiktet mens jeg tenker på det som har skjedd...
De flyr meg direkte til Ullevål sykehus - antakelig fordi jeg er sterkt nedkjølt. Jeg skjelver i omtrent tre kvarter etter innkomst. Det konstateres brudd i både Tibia og Fibula (begge knoklene i leggen). Noen timer senere blir jeg operert. De setter inn en 37 cm lang margnagle i Tibia som kommer til å bli sittende der resten av livet.
Når jeg våkner etter operasjonen skjønner jeg med én gang at noe er galt: Høyrebeinet er utoverrotert! De har satt knoklene sammen feil! Hvis jeg skal ha noe som helst håp om å løpe igjen kan det ikke være slik; da frykter jeg å få problemer med akilles og jeg-vet-ikke-hva. Etter å ha klagd til 5-6 forskjellige leger tilbyr de seg heldigvis å rette opp feilen.
Det har nå gått ca. to uker siden ulykken. Reoperasjon skjer innen få dager.
Hver dag siden jeg kom hjem har startet med samme tre minutters rituale: Reise seg opp i sengen - smerter i beinet - sette foten til gulvet - smerter i beinet - reise seg opp mer - smerter i beinet - reise seg opp og stå - smerter i beinet - gå på badet - sinnsyke smerter ledsaget av hyperventilering. Det blir heldigvis gradvis bedre.
Legene sier det vil ta alt fra 6 til 12 måneder før jeg kan begynne å trene løping igjen.
Så om 6-12 måneder kommer jeg til å starte den møysommelige opptreningen til det som kommer til å bli mitt tredje maratonløp.
Et løp jeg skal fullføre på 3:40.
7 kommentarer:
Herregud, for en opplevelse du har hatt! Jeg har holdt meg oppdatert igjennom Geir-Arne og vil bare gi deg all min sympati. Håper du holder motet oppe i opptreninga - ikke alltid like lett:)
Skrekkelig kjedelig, særlig nå når du endelig var i ferd med å bli skadefri. For min egen del ville jeg vel havnet faretruende nær tvangsinnleggelse om jeg skulle pådra meg seks til tolv måneders treningsavbrudd... Men det er vel ikke annet å gjøre enn å få det beste ut av tilværelsen. Det er vel i slike situasjoner man liksom skal finne ny mening i livet, er det ikke? Bare synd jeg ikke får slått deg i edel kappestrid når jeg (muligens) maraton-debuterer til høsten... Uansett: Jeg beundrer pågangsmotet ditt! Vi møtes på en maraton-startstrek en dag!
@Lene: Jeg liker å tro at jeg takler alt alene, men det er ikke sant... Det har vært noen tunge stunder, så da er det alltid fint med noen oppmuntrende ord. :-)
@Kenneth: Høyrebeinet vil visst ut og løpe hver kveld kl. 19-20, for da får jeg spasmer og rastløshet i det... :-) Gjett om jeg gleder meg til å SPASERE igjen over nyttår! Siste nytt er forresten at jeg kan begynne å løpe igjen forsiktig ca. i mars. Jeg møter deg NÅR SOM HELST på startstreken, så lenge det blir etter nyttår 2010. Jeg har mye uløpt ennå. London, Paris, Athen, Chicago, Stockholm... Geiranger halvmaraton står IKKE på listen - det overlater jeg til atleter.
Hei Christian.
Først og fremt er det veldig synd å høre om det som skjedde i november!
Jeg er en ny-frelst jogger, begynte å trene i fjor vår, og sprang 10km under Oslo Marathon i september. Planen for i år er å løpe Sentrumsløpet og halvmaraton til høsten.
Jeg har dessverre ikke opplevd den store fremgangen så artiklene dine om terskeltrening og intensitetsskalaen var veldig nyttige.
Du har mange interessante poeng og tanker, og det bare lyser igjennom at du brenner for løpingen.
Jeg håper du raskt kommer deg på beina igjen, og ønsker deg lykke til med rehabiliteringen!
@Terje: Takk for det! Sentrumsløpet er utrolig kult; lykke til der! Som treneren til Dean Karnazes (en syk, syk mann) sa: Hvis det ikke gjør skikkelig vondt, løper du for sakte!
Hvis du er helt ny med løping vil jeg anbefale deg å ta det rolig de første årene. Heller 3-4 økter per uke enn 5-6. Kroppen trenger tid til restitusjon - muskler, sener og knokler skal styrke seg, og det tar tid.
Det er lett å ville for mye, og derfor er det så utrolig lett å skade seg. Du har mye bedre tid enn du tror!
Pass på kostholdet - få i deg proteiner (kjøtt, fisk, egg, melk), karbohydrater (ris, pasta, poteter) og fett (vet ikke, haha), samt vitaminer og evt. supplement du måtte trenge.
Når du skal løpe maraton kan jeg virkelig anbefale "The Non-runners Marathon Trainer". Den beskriver alt du trenger å vite, pluss at den er ekstremt motiverende. En av de beste bøkene jeg har lest! :-)
Lykke til!
Snublet ganske tilfeldig over bloggen din og kan relatere meg spesielt til denne bruddopplevelsen i Østmarka. Omtrent 11 måneder før ditt fall var det nemlig jeg som lå alene en sen kveld med brukket høyrelegg i Østmarka, litt lengre sør enn du gjorde, i nærheten av Nøklevann.
Også jeg ble den "stolte" eier av en margnagle på Ullevål sykehus.
Det ble syv ganske frustrerende måneder med krykker før jeg igjen fikk lov til å belaste beinet med full tyngde.
Ønsker deg fortsatt god bedring og lykke til videre!
@Anonym: Takk for kommentar!
Syv måneder var lenge, du må ha skadet deg noe helt forferdelig. Håper det går bra med deg nå.
Jeg var heldig og slapp med seks uker på krykker - og det var mer enn nok.
Nå løper jeg 500 meter på tredemølle én gang i uken. I bytte mot vondt i hælen og smerter i kne, ankelledd og leggmuskulatur i et par dager etterpå.
Rekorden er ca. 700 meter, men da hang jeg i bånd etter en hund! :-)
Legg inn en kommentar