"A pulse watch, not a stop watch!"

Jeg drev og ryddet i noen papirer her om dagen, og fant et brev som minte meg om en morsom historie.

For noen år siden kjøpte jeg meg en pulsklokke. Sigma PC-15. I motsetning til Polar sine produkter på den tiden, var denne kul å se på, og så var den rimelig (600 kroner).

Utseende er ikke alt, og dette fant jeg ut nok en gang under Oslo Halvmaraton i 2006. Klokken bommet på tiden med over ett minutt, og etterhvert skjønte jeg hvorfor.

En pulsklokke mottar signaler fra et pulsbelte man bærer rundt brystkassen. Pulsbeltet registrerer hjerteslagene, og må oftest være litt fuktig for å ikke falle ut. Men selv godt ute i økten hender det at klokken mister forbindelsen med pulsbeltet. Dette skjer med alle pulsklokker, enten de heter Sigma, Garmin eller Polar.

Problemet er at Sigma har valgt en interessant måte å håndtere denne situasjonen på: Klokken piper som om den holder på å dø, og stopper tidtakningen til forbindelsen er gjenopprettet.

Hæ?!

Hva ser de for seg? At man skal stoppe opp, se på fuglene, slippe en fis, klø seg i rævva, synge nasjonalsangen og HÅPE at det ikke tar ALT for lang tid før man kan løpe videre?!??

Etter hvert begynte jeg å løpe med to klokker. En for å ta tiden, og en for å måle pulsen. Dette stod det ingenting om i manualen, men jeg fant etter hvert ut at det faktisk står at (hold deg fast!) TIDTAKNINGEN VIL STOPPE NÅR SIGNALET FALLER UT!!!

Jepp. Dette er faktisk gjort med vilje...

Dum som jeg er så tror jeg jo at produsenter er interessert i tilbakemeldinger på produktene sine. Spesielt når man har tabbet seg ut så loddrett som dette. Så jeg tok kontakt med Sigma Elektro Gmbh i Tyskland. Etter litt brevveksling på epost fikk jeg dette svaret:

"The PC 15 is a pulse watch and not a stop watch! It's for a using with transmitter and not for only using the stop function. All our watches are so."

Utrolig nok er det riktig det som står i manualen.

Jeg bestemmer meg for å se om det er mulig å få dem til å endre på produktet, og sender klokken til Tyskland. Noen uker senere får jeg den i retur. Fremdeles står de på sitt.

Så jeg sender den inn en gang til. Håper de vil forstå alvoret når en påståelig, udiplomatisk tulling i Norge driver og sender klokken i retur hele tiden.

Neida. De har byttet pulsbeltet! Jepp, det var problemet...

Men, jeg får også dette brevet her. Og nå forstår selv stabeisen meg at det er på tide å gi seg.

Note to self for fremtiden:

"Gi meg sinnsro til å godta det jeg ikke kan forandre, mot til å forandre det jeg kan, og visdom til å se forskjellen."

Vaier du i vinden?

I går var det sommer, i dag er det høst...

Jeg satt på bussen til jobb i går morges og fikk øye på et vissent blad som falt til bakken. Det fikk meg til å tenke litt. For når bladet løsner er det ugjenkallelig forbi.

Det vaier i vinden, omdanner karbondioksyd til oksygen, og gjør det blader gjør når de er grønne. Kanskje det til og med prøver seg på det søte nabobladet litt lenger ned.

Så en dag er det over, og det faller til jorden.

Alt som ikke ble gjort er nå for sent.

Vaier du i vinden?

Det er farlig å løpe i skogen

Har du noen gang kommet i butikken og ikke funnet favorittbrødet ditt, bare for å måttet kjøpe et annet som viste seg å være *enda bedre*?

Inntil i fjor sommer løp jeg bare på asfalt og grusveier. Så fikk jeg fotsålebetennelse (plantar fascitis). Heldigvis. For den gjorde at jeg måtte komme meg ut i skogen på mykere underlag.

Wow...

Siden da har jeg løpt i skogen sommer, høst, vinter og vår. Jeg løper i mørke, tåke, regn og vind. Det eneste jeg spør meg selv om, er dette: Kan jeg bli skadet av å løpe i dag? Hvis svaret er nei, løper jeg. Det skal du også gjøre.

Det er fantastisk å trene i skogen nå om sommeren: Sol og grønt, fuglekvitter og rådyr, oppoverbakker og nedoverbakker. Underlaget er mykere og samme distanse tar lengre tid.

Man må konsentrere seg om hvor man setter foten, ellers er det fort gjort å tråkke over. De første 4-5 månedene hadde jeg noen stygge overtråkk (og fall), men det gikk heldigvis bra. Nå tråkker jeg nesten aldri over. Det som er stilig er at konsentrasjonen på stien smitter over på resten av livet og øker graden av flow.

Hvordan løpe i skogen første gangen? Det er enkelt:
1. Kjøp deg et turkart
2. Notér ruten på underarmen
3. Løp!

Etter min mening trenger du ikke å bruke terreng- eller orienteringssko. Men vær klar over at om du bruker vanlige joggesko kan du ikke bruke dem på asfalt etter 4-5 turer i skogen (dempingen blir ødelagt).

Her er et lynkurs i kartlesing:
A: Grusvei
B: Blå sirkel betyr løypeskilt mot blåmerket sti
C: Gule prikker betyr lysløype
D: Svartstiplet linje er umerket sti. Denne kan være bra, eller nesten gjengrodd.
E: Blå sirkel igjen; et løypekryss med skilter.
F: Vanlig bilvei

Blå er fotruter, røde er skiløyper. Disse er tydelig merket med blå og røde merker på trær, steiner, etc., slik at det stort sett er greit å finne veien.
Ruteplanlegging er enkelt: Bruk skiltkryss, veier, etc. som endepunkter så har du noe å navigere mellom.

Det er ikke tilfeldig at jeg bor helt inntil skogkanten ved Østmarka. Det er et helt nett av stier her, og det gjør at man kan løpe en ny variant hver gang! Og om du løper turen baklengs blir det en helt ny opplevelse. (Altså baklengs forlengs, hvis du skjønner.)

Jeg vil alltid anbefale deg å bruke 10%-regelen for å unngå skader. 10%-regelen sier: Øk distanse max 10% fra uke til uke, og ikke øk distanse og intensitet samme uke.

Når du nå skjønner at du må til skogs for å ta løpingen til et nytt nivå; tenk litt på dette: Det går saktere på sti enn på asfalt, slik at samme distanse vil ta lengre tid. Gjør overgangen til skogen gradvis, og øk TIDEN i forhold til asfalt med max 10% istedenfor DISTANSEN.

Jeg har vært skadet de siste par-tre månedene fordi viljen var sterkere enn vettet. Lytt til erfarne fjellfolk, og ikke gjør samme tabbe.

Intensitetsskala

Jeg driver og gjør litt research på et annet innlegg, og kom over denne PDF'en som blant annet inneholder olympiatoppens intensitetsskala:
For en detaljert beskrivelse av effekt av trening ved de ulike intensiteter, kan du ta en titt på s. 31 og utover i denne PDF'en her.

Den våkne leser vil se at % av HF maks varierer litt mellom presentasjonene, men det er ingen grunn til panikk:

Sannhet er sannhet uansett hvordan vi beskriver den...

19/7: Opp Mefjellet

Motbakkeløpet Mefjellet Opp starter i Fjørå ved Valldal helt nede ved havet, og går i løpet av 7km opp til 1100 meters høyde. Den bratte oppstigningen er veldig jevnt fordelt. Av de første 3km går 2km på asfalt, og ca. 1 km på en idyllisk gjengrodd og bratt skogsvei. Deretter ca. 2 km på skogsvei, før de siste 2 km går på en fjellsti.

I år var det 58 deltakere i konkurranseklassen, og 56 i mosjonsklassen. Kenneth løp her i fjor på 1t 25m og erklærte da umiddelbart etter målgang at målet i år skulle være 1:10. Jeg stilte i mosjonsklassen med mål om å ta meg en frisk spasértur opp.

Ordinær start er kl. 12. Jeg starter litt før siden jeg ønsker å være på toppen for å ta bilde av vinneren. Løypen er godt merket, og har distansemerker hver 500. meter. Det er 3 drikkestasjoner med sportsdrikke, vann og energibarer.

Litt over halvveis tar jeg igjen en gammel kar. Det viser seg at han er 79 år, og løp Geiranger Halvmaraton for 10. gang i år! Han kommer i mål som eneste deltaker i klasse 75+ på imponerende 2:08!!

Selv om jeg ikke gir alt er jeg mektig sliten når det er ca. 2km igjen. Pusten går tungt, beina er stive, og jeg må virkelig ta meg sammen mens jeg etterhvert sjangler meg oppover. 300 meter fra mål blir jeg forbigått av en eldre herre som har hengt på i halvannen kilometer. Strategien hans om å veksle noen hyggelige ord fungerer, og jeg må tilslutt gi tapt.

Siden alt egentlig er psykisk klarer jeg å få lagt inn en liten spurt mot mål. Jeg kommer inn på ca. 1:35 (uoffisielt). 10 minutter senere kommer dagens første konkurranseløper, Hans Martin Gjedrem, i mål på 46:03 (ny løyperekord). I kvinneklassen blir det også ny løyperekord når Brynhild Synstnes klarer 56:36.

Jeg løper ned 500 meter for å heie Kenneth frem det siste strekket. Når han kommer holder jeg følge et lite stykke før han drar fra og går i mål på 1:08. Det er en forbedring på 17 minutter fra i fjor!

På premieutdelingen kl. 16 klarer jeg å bli trukket ut som den "heldige" vinner av en rød og blå kjølebag! Jeg kan nesten ikke klandre de fire ukjente personene som lo rått av bagen min da vi gikk til bilen. Dette må være den styggeste bagen jeg har sett noensinne... Butikken som donerte den var vel godt fornøyd med å bli kvitt den.

Mefjellet Opp er et velorganisert og hyggelig motbakkeløp, og jeg anbefaler det varmt til alle som ønsker å teste seg selv eller bare vil ha seg en fin tur.

Trenger du ny kjølebag tror jeg derimot det kan lønne seg å gå i butikken...

Å akseptere tingene som de er

Hovmod står for fall, heter det. Hovmod er norsk, og betyr overdreven stolthet. Stolthet, og spesielt hovmod, er unyttig. Dette vet jeg fordi jeg lider litt av denne sykdommen.

Stolthet har sitt opphav i ego, og det er ego som er tema for dette innlegget.

Ego er en mental mekanisme som motiverer en til å dømme seg selv og andre, og til å ville fremstå som bra ovenfor andre.

Å dømme seg selv: "Faen så dum jeg er! Ikke nå igjen!!!"
Å dømme andre: "For en latterlig fyr / ting å gjøre!"
Å ville fremstå bra ovenfor andre: "Hvis jeg sier det jeg mener vil folk synes jeg er dum / enkel / en som ikke kan så mye."

Det siste kan ses på som en forhåndsdømming av seg selv på vegne av andre. Vi gjør det hele tiden, alle sammen. Det er det som hindrer oss i å gjøre "noe dumt".

Å bli kvitt ego er enkelt: Slutt å dømme deg selv og andre. Det er faktisk så enkelt. Jeg har begynt å gjøre det, og det fungerer. Trikset er å akseptere tingene som de er.

Total aksept.

Les det én gang til: Total aksept.

Hvis det var du selv som gjorde noe du ikke var fornøyd med, akseptér at du faktisk gjorde det du gjorde, uten å dømme det. Meditér over det i 10 sekunder eller 5 minutter, og akseptér virkeligheten, sannheten, det som faktisk er.

Se på forskjellen i tankegangen:

"Faen så dum jeg er! Ikke nå igjen!!!" blir til "Jeg glemte å kjøpe Zalo... Det er faktisk det jeg gjorde - lurer på hvordan jeg kan unngå det neste gang?"

"For en latterlig fyr / ting å gjøre!" blir til "Han lo av mine kartleseregenskaper. Det var det han gjorde, og jeg kjenner at jeg ikke liker det."

"Hvis jeg sier det jeg mener vil folk synes jeg er dum / enkel / en som ikke kan så mye." blir til "Jeg sier det jeg mener fordi jeg aksepterer at jeg er den jeg er."

Total aksept. Uten å dømme.

Sinne og fortvilelse blir til vakre øyeblikk med innsikt og undring.

I starten hadde jeg stor motstand mot å slutte å dømme. På den ene siden opplevde jeg det som befriende og vakkert å gå rundt og tenke at "det er faktisk dette som skjer" om alt og alle. På den annen side syntes det som om det stod i konflikt med det å ha verdier og å stå for noe.

Aksept og verdier. Disse to tingene har IKKE NOE SOM HELST med hverandre å gjøre!!!

Å se verden som den er, uten å dømme, uten å ønske at ting er annerledes enn det de faktisk er, er én ting. Hva man mener om det og evt. ønsker å gjøre med det, er noe helt annet!

Jo mer en person betyr for deg, jo vanskeligere blir dette. Alle som har foreldre, kjæreste, søsken, venner, osv. vet hva jeg snakker om. "Jeg skulle ønske hun ikke var sånn...."

Newsflash!! Hun ER faktisk sånn!! Det er det som er realiteten.

Jeg vil på det sterkeste oppfordre deg til å prøve total aksept - det kommer til å forandre livet ditt. Begynn med deg selv. Akseptér deg selv og det du gjør og sier. Det er nemlig sannheten. Og akseptér at du ikke klarer å akseptere alt i starten. Det er nemlig også sannheten - selv om du ikke liker det, selv om du ikke synes du er "flink".

Hva dette har med trening å gjøre, kommer jeg tilbake til. Ha det fint så lenge!

Filmanbefaling: Loop

Har du tenkt over at hvis du kaster bort en time på å kjede deg, så er det tid du aldri får igjen?

Jeg planlegger å bli 91 år, og hvis jeg er heldig har jeg fremdeles godt over 50 år igjen. Men en bortkastet time er like forbannet tid man kunne brukt bedre!!

Her om dagen kom jeg til å tenke på en film jeg så for et halvt år siden. Den heter Loop. Tittelen henspeiler på loopen som mange befinner seg i til daglig med jobb og trening og alt man skal ha tid til.

Filmen portretterer personer som har valgt å bruke tiden alternativt. Vi møter blant annet to ungdommer som kjører rundt i en fiskeskøyte og står på ski, og Norges eneste skogbrannvakt.

Arne Næss innleder filmen. Det er alltid fint å oppleve Næss, fordi han er så leken og til stede. Jeg tror han må ha Norges minste ego. Noe har sikkert kommet med alderen, slik det gjør for mange. Men da Næss studerte på universitetet kunne han finne på å slippe en fjert i auditoriet bare for å se på reaksjonene!

Høydepunktet er verd en film i seg selv: Det er en kar som gjør et forsøk på å klatre alene opp fjellveggen på Kjerag. Før dette er det bare taulag som har gjort det. Klatrescenen er noe av det mest ekstreme jeg har sett på film noen gang. Da han stod ved foten av fjellet med en gigantisk ryggsekk på 40 kilo, holdt jeg på å reise meg opp for å ta bilde! Det er nemlig 1000 meter rett opp...

Dropp nyhetene, været og sporten en kveld, og se denne filmen isteden. Eller la bikkja gå tur med seg selv for en gangs skyld. (Da blir den sikkert glad!)

Jeg lover at du kommer til å få et nytt perspektiv på det å spise eple og drikke vann!

Trailer kan du se her: http://www.youtube.com/watch?v=vZ28PBiiuu8