Filmanbefaling: Inside Job

Denne Oscarbelønte dokumentarfilmen beskriver finanskrisen i 2008.  Da investeringsbanken Lehman Brothers gikk konkurs 15. september, og forsikringsselskapet AIG også kollapset, startet nedturen som endte med at amerikanske skattebetalere måtte bla opp over 700 milliarder dollar.  Krisen ble fort global, fordi de private finansinstitusjonene tar seg av tjenester som utbetaling av lønn, forsikring, overføring av penger mellom landene, osv.  Millioner av mennesker mistet jobbene sine verden over; blant annet i fabrikkene i Kina.

Mange faktorer bidrog til krisen:

• Deregulering: Loven Glass-Steagall Act ble innført etter depresjonen i USA i 1934 for å hindre spekulative investeringer.  Myndighetene fjernet den i 1999.
• Bruk av derivater: Et derivat er et komplisert finansielt verktøy som grovt fortalt gjør det mulig å inngå et veddemål i finansmarkedet om oljeprisen, været, eller hva som helst.  Bruken av derivater virker destabiliserende på markedet fordi det kan brukes til å skjule risiko. Inside Job avdekker at finansinstitusjonene kjøpte derivater som skulle tilsi at de ikke trodde på finansielle produkter de selv solgte til sine kunder.  Med andre ord anbefalte og solgte de produkter de samtidig hadde finansielle interesser i at skulle feile.
• Utvanning av ansvar: Bankene som lånte ut penger til huskjøpere, solgte lånene videre.  Dermed slapp de opprinnelige utlånerne å måtte forholde seg til risikoen. De tjente penger uansett.  Og, som Michael Moore også har dokumentert, ble lånene ofte innkrevet på en måte som gjorde at huseierne fort fikk problemer med å betale. Dermed endte huskjøpet med tvangssalg.
• Kredittratingbyråene fikk mer betalt jo bedre rating de gav. Høy rating gir en finansinstitusjon lavere rente når de skal låne penger i markedet.  Utrolig nok hadde alle de store finanshusene ratingen AA (nest høyest) eller AAA (høyest); kun få dager før krakket.  I etterkant forsvarte ratingbyråene seg med at ratingen er å betrakte som en grunnlovsbeskyttet "meningsytring," og de kunne derfor ikke se at de hadde noe ansvar i saken.
• Lønninger og bonuser: Lønningene i finanssektoren steg til 5-100 ganger mer enn det en ingeniør tjener.  Milliarder av dollar ble utbetalt i bonuser, også etter at de 700 milliardene var lagt på bordet. 
• Påvirkning av forskning: Ledende forskere og andre akademikere fikk honorarer av Wall Street.  Ikke så overraskende da kanskje, at rapporter som undersøkte Islands økonomi kom fram til at alt var i sin skjønneste orden.
• Lobbyering: Finansindustrien i USA bruker mange milliarder dollar på valgkampbidrag og lobbyering. En lobbyist er en person som forsøker å påvirke folkevalgte mot betaling.

En terapeut med mange klienter fra Wall Street blir intervjuet i filmen.  Hans erfaring er at folk i finansmiljøet er risikovillige og impulsive av natur.  Det er helt vanlig å bruke kokain og kjøpe prostituerte til seg selv og kunder.  Denne praksisen går helt til topps i de store finansielle selskapene.  Du får også høre samme historie fra en kjent horemamma.  Hun fikk beskjed om å fakturere tjenestene som oppgradering av kontorutstyr, etc., på fakturaer hun ikke behøvde å lage selv...

Per juli 2010 hadde enda ingen blitt tiltalt for krisen.  Omtrent alle de som bygget det katastrofale finansielle systemet, sitter i dag i nøkkelposisjoner i Obamas regjering.

Filmen er utsøkt fotografert, og de kompliserte temaene forklares på en lettfattelig måte.  Den kjente skuespilleren og humanitære aktivisten Matt Damon har fortellerstemmen.

Blant personene som intervjues, finner vi George Soros, Paul Volcker, Eliot Spitzer og Dominique Strauss-Kahn.  De som glimrer med sitt fravær er naturlig nok alle toppsjefene i historien.  Blant dem finner vi nåværende sentralbanksjef i USA, Ben Bernanke, samt hans forløper Alan Greenspan.

Filmen anbefales uten reservasjoner.

Personlig tror jeg en av de viktigste lærdommene vi kan ta med oss, er denne (Sitat fra kronikk i Aftenposten av advokatene Terje Sverdrup Mår og John Christian Elden):

Det hører med til de aller viktigste demokratiske grunnsetninger at all offentlig myndighetsutøvelse bør undergis kontroll. Grunnstenen i vår demokratiske forfatning er bygget på nettopp dette prinsippet, hvor statsmakten er fordelt på tre ulike maktbaser som skal kontrollere hverandre. Prinsippet er et resultat av følgende enkle kunnskap om mennesket: Alle som har makt er utsatt for fristelser til maktmisbruk, og all maktutøvelse må dermed undergis kontroll.  (Uthevingen er min egen)

Som finanskrisen har vist oss, gjelder ikke dette bare de folkevalgte. Og da er vi tilbake til Glass-Steagall loven, hvis fulle tittel var:

En lov som skal sørge for sikrere og mer effektiv bruk av en banks verdier, regulering av kontroll mellom bankene, å hindre overdreven bruk av midler i spekulative sammenhenger, og til andre formål.

Mer info:
http://en.wikipedia.org/wiki/Inside_Job_(film)
http://www.nytimes.com/2011/01/26/business/economy/26inquiry.html

(Oppdatert 16. feb.: Presiserte betydningen av en bra rating.)

Mål og metode

En kjent indisk anekdote går som følger:

En asket drar opp i fjellet for å nå opplysning.  Han lever et liv i faste og bønn, og gir avkall på alle jordiske lengsler til fordel for meditasjon.  Slik lever han i mange år.  Så endelig kommer dagen der han skjønner at han er framme.  Uansett hvor han snur seg, sanser han nå bare den grenseløse, dype gleden ved en ren bevissthet; uten å være knyttet til opplevelsen på noen måte.

Overlykkelig løper han ned til landsbyen ved foten av fjellet for å dele nyheten.  På veien løper han inn i en gjeng med fulle bråkmakere.  Han prøver å liste seg mellom dem, men en etter en dulter borti ham og kommer med ukvemsord.

Til slutt får han nok, og skriker: "Kom deg bort fra meg!"

I samme øyeblikk stopper han, snur 180 grader, og går tilbake til fjellet igjen.

Livet gir ham akkurat den situasjonen han trenger å øve på.

Så hvorfor rømmer han?

Du må be om det du vil ha

Du må be om det du vil ha, for at du skal få det.  

Samtidig kan du ikke få alt du vil ha, fordi verden er som den er.  

Samtidig er verden er i konstant forandring.

Og dine handlinger vil også bidra til denne forandringen.  

Så hvis du tror på muligheten av å motta det du ønsker deg,
så vil du kanskje det.  

Men du må be om det først.

"Eksperiment med sanninga."

Slik så Gandhi på livet.

Lever du et usaklig liv?

Ok, så du har alt på stell. Fy flate, du ruler. Ikke bare har du doktorgrad, men du spiller i band, har en ekte Rolex, løper Sentrumsløpet på under 40 minutter, kjenner flere kjendiser, har en fet blogg, og - i går, faktisk - hentet du hjem en 55 tommers Sony Bravia HD skjerm fra Elkjøp. Skal bli fett å vise den frem!

Folk ser opp til deg. Men så kunnskapsrik og flink som du er, skulle det vel egentlig bare mangle...

Er det noe galt i dette? Selvsagt ikke.

Spørsmålet er bare hvorfor du skaffet deg det. Var dette noe du gjorde for deg selv, eller var det - hvis du skal være helt ærlig - fordi du ville fremstå i et godt lys? Gjorde du disse tingene for å fremheve deg selv?

I så fall har jeg en dårlig nyhet: Du lever et usaklig liv.

Den gode nyheten er at du ikke er alene. I den grad det egentlig er en god nyhet...

De fleste mennesker gir egoet sitt mer eller mindre fritt spillerom. Deres tolkning av virkeligheten dreier seg om hvem som har rett og hvem som tar feil, og hvem som er flink og hvem som ikke er det. De identifiserer seg med sine meninger, prestasjoner, venner, eiendeler, med sin yrkestittel, osv.

Er det ubehagelig for deg å ta feil? Da identifiserer du deg mest sannsynlig med meningene dine. Er det viktig for deg, hvis du skal være helt ærlig, at andre vet at du løper Sentrumsløpet fortere enn de fleste? Eller at du i det hele tatt løper Sentrumsløpet? Da identifiserer du deg nok med dine idrettsprestasjoner.

Det finurlige er at egoet hindrer deg i å se ting slik de virkelig er, fordi du fokuserer et annet sted. Egoet er opptatt av hvordan du skal klare å fremstå som likandes, bra, flink, kunnskapsrik, vakker, og så videre. Alle meninger og tolkninger som hjernen bruker tid på, handler om å sammenlikne og dømme deg selv i forhold til din antakelse om hva andre vil synes. Sånn at folk tenker: "Hun der er jammen [fyll inn ønsket selvskryt her]".

Derfor ser du ikke det bemerkelsesverdige, vakre og verdifulle som utfolder seg rett foran øynene dine. Og du kjenner ikke etter på hva du egentlig vil, hva du egentlig liker, hva du egentlig mener. Egoet hindrer deg i å se sannheten om virkeligheten.

Egoet hindrer deg også i å leve et liv i frihet fordi du er besatt av å kontrollere deg selv i forhold til en illusjon. Egoet kan også motivere til å prøve å kontrollere andres oppførsel eller meninger.

Egoets strategier bunner i et fortvilet forsøk på å unngå å tape ansikt, som igjen bunner i illusjonen om at det å opprettholde "et ansikt" egentlig har noen verdi for deg.

Mange er ikke klar over at de har et ego, fordi det er et ubevisst personlighetstrekk. Som så mange andre mentale vaner, slår det til automatisk, uten at man tenker over det.

Egoet motiverer til handlinger som tilsynelatende ender med seier. Det er bare det at for at én skal vinne, må en annen tape. Tenk på det neste gang du selv taper. Er det noe du egentlig vil bidra til? Selv om du har aldri så mye "rett", fortjener det, eller tror du kommer til å bli likt for det. Egoet bidrar til avstand mellom mennesker.

Å bli bevisst sitt ego er ikke vanskelig. Men å jobbe for å fri seg fra det krever ydmykhet og ærlighet, og det vil være vanskelig og smertefullt i starten. Egoet vil nemlig forsøke å få deg til å vurdere det hele som uttrykk for svakhet. Men hva er svakhet, egentlig? Å tørre å innrømme noe tilsynelatende svært, svært pinlig, eller å dekke over det med en løgn?

Hør hva Eckhart Tolle har å si om dette. Det er fem vel anvendte minutter:



Hverdagen til en person som har fridd seg fra egoet vil preges av helt andre tanker enn før. Fraværet av affektbaserte vurderinger, sammenlikninger og handlinger gir rom for frihet til å se ting som de er uten å måtte bekymre seg for noe annet enn hvordan ting er akkurat der og da.

Der en egostyrt person bruker energi på å sikre seg anerkjennelse for en idé eller prestasjon, er den egofrie personen allerede i gang med å oppdage noe nytt.

Der og da, eller rettere sagt; her og nå, er nøkkelen. Alt som skal til for å starte prosessen med å oppheve egoets grep over deg, er å være tilstede her og nå. Å observere de tankene og følelsene som dukker opp inni deg, og akseptere dem uten å dømme dem. For da ser man at man ikke ER sine tanker eller sine reaksjoner, men nettopp den observerende tilstedeværelsen. Og i det øyeblikket man observerer, er automatikken brutt. Og, merkelig nok - ofte oppdager man at bare det å observere og akseptere tanker og følelser gjør at de avtar ganske fort, og blir erstattet med indre glede.

En egofri person gir ikke opp retten til å ha sterke meninger om hvordan han tror verden henger sammen, hva han vil, eller til å vurdere hva som fungerer eller ikke. For eksempel: "Denne suppen er kald, jeg vil gjerne ha varm suppe." er egofri, mens "Hva slags restaurant er dette? Hvorfor i all verden serverer du meg kald suppe?" ikke er det.

Klaging, kritikk, belæring, irettesetting, dømming osv. vil oftest være egomotivert fordi du da setter deg over den andre. Du er "den som har rett". Å gi uttrykk for egne grenser, preferanser, erfaringer og meninger er det ikke.

Verdiløsheten i egoets fortvilte standpunkt ("Jeg må fremstå som bra") kan også ses ut fra at vi alle er på vei. Ingen vil noen sinne vite alt, ha alt, skjønne alt.

En sprinter helt i verdenstoppen sa nylig på TV at motivasjonen hans var "å bli en legende som alle vet om". Sammenlikn dette med for eksempel: "Å utforske hvor fort det er mulig å løpe, med denne kroppen og dette hodet, og alle folkene i apparatet rundt meg, fordi jeg elsker å løpe, og fordi jeg elsker å gå inn i det ukjente uten å helt vite hvor det ender."

Eller, hva vet jeg, kanskje en egofri sprinter heller ville tenkt: "Jeg ønsker å oppleve verden som pilot for et ambulansefly."

Southpark 5+5

Southpark er noe så sjeldent som intelligent samfunnssatire i en vulgær og infantil innpakning. Animasjonsserien, som ble startet i 1997 av studiekameratene Trey Parker og Matt Stone, har mange tilhengere verden over.
Personlig har den aldri helt fanget min interesse. Likevel, etter å ha vært utsatt for mangeårig gruppepress ble jeg litt nysgjerrig, og ba en aficionado jeg kjenner om å lage en liste.

Her er de fem beste episodene, og de fem beste etter det. Selv om det, ifølge min venn, ikke egentlig er mulig å sette opp en slik liste.

Tema som tas opp: Vennebegrepet på Facebook, finanskrisen, lærer-elevsex, cold-reading (teknikk brukt av "klarsynte"), utvalgte kjendisers mentale helse, japansk delfinmassakre, fiskepinner, og bikere.

Here we go:

1. The Biggest Douche in the Universe (ses 6 ep 15)

2. You Have 0 Friends (ses 14 ep 4)

3. The Snuke (ses 11 ep 4)

4. Whale Whores (ses 13 ep 11)

5. Fishsticks (ses 13 ep 5)

6. The Passion of the Jew (ses 8 ep 4)

7. Margaritaville (ses 13 ep 3)

8. Miss Teacher Bangs a Boy (ses 10 ep 10)

9. Goobacks (ses 8 ep 6)

10. Manbearpig (ses 10 ep 6)

Bonus: The F Word

Sees gratis på stansdad.com eller southparkstudios.no.

Forresten; liker du fiskepinner? I så fall er du en homoseksuell fisk.

Lag fruktsalat

En kveld her om dagen var det en snill dame som lagde fruktsalat til meg. Jeg var heldig - fruktsalat er godt - det var bare jeg som hadde glemt det.

Her er oppskriften på litt himmel på jord:

• To bananer
• To epler
• To appelsiner
• Ca. 80 gram (en halv boks) valnøtter
• Et par spiseskjeer rosiner

Kutt opp fruktene og bland alt i en bolle. Topp hver servering med litt naturell youghurt eller kefir. Passer perfekt som erstatning for frokost, lunsj eller kveldsmat.


Da er det bare stille seg i fruktkø.