Filmanbefaling: Touching the Void

(Redigert 5. februar)
Året er 1985. De to fjellklatrerne Joe Simpson (25) og Simon Yates (21) er på vei opp mot Siula Grande i Andesfjellene i Peru. Vestveggen er den siste fjellsiden i området som ikke er blitt beseiret - selv om flere har prøvd. En forlokkende situasjon for en ambisiøs fjellklatrer.

De slår leir ca. 8km fra foten av fjellet. En tredje kar de møtte på en tidligere tur, skal bli boende i basecamp. De kjente ham egentlig kun fra den turen, men de trengte en til å passe på teltplassen.

Joe og Simon legger ut på turen over breen. Været er bra. De skal gjøre hele ekspedisjonen alpine style. Kun purister velger denne metoden, som ikke tillater fremskutte basecamps eller ferdig oppsatte tau. Alt de trenger av mat og utstyr må bæres på ryggen. Siden ingen kan hjelpe dem i tilfelle ulykke, kan en tabbe fort koste dem livet.

Ved foten av fjellet begynner klatringen. Mye av traséen går loddrett i frossen is, hvor utstyret er stegjern, isøks, isskruer og tau. Fjellområdet er også kjent for sine farlige vegger med tettpakket løssnø. Hellinger med over 40 grader er vanligvis snøfrie, men ikke her. Det dårlige festet og muligheten til å klatre seg inn i en situasjon man ikke kommer seg ut av, gjør at klatringen er både nervepirrende og farlig.

Etter to overnattinger og en snøstorm når de toppunktet på 6344 meter. Men siden 80% av alle klatreulykker skjer på vei ned, er de veldig klar over at prøvelsene ikke er over.

Store skyer er på vei inn fra øst idet de starter nedstigningen. Etter bare en halv time er sikten lik null. De går seg vill, og til slutt forsvinner Simon utenfor en skavl. Siden de går i taulag finner han dessverre ikke ut hva en snøball føler på vei ned fjellsiden.

Om kvelden går de tom for brennstoff til primusen. Dette er krise, for i den store høyden trenger man 4-5 liter væske hver dag. Selv om det er prekært å komme seg fort ned tvinger mørket dem til å slå leir.

Neste dag er det klarvær, og de kan se at det verste ligger bak dem. Basecamp er en dagsmarsj unna, og for første gang kan de tillate seg å tenke på muligheten av å lykkes.

Turen fortsetter nedover. Joe kommer til kanten av en klippe og begynner å klatre ned vha. isøksene og stegjernene. Idet han skal bytte feste for den ene isøksen gir snøen etter. Han faller ca. 10 meter ned og skader høyrebeinet. Leggbeinet knuser seg gjennom kneleddet og opp i låret. Smertene er vanvittige. Det er umulig å gå videre, og et øyeblikk tenker han at "det er over, jeg er død." Simon kikker ned over kanten, men det er ikke nødvendig å si noe. Begge skjønner hva dette betyr.

Når sjokket har lagt seg og realitetene overtar fokuset, binder de sammen to 50 meter lange tau. Planen er at Simon skal fire Joe ned langs skråningen. Joe må klore seg fast i fjellet når knuten midtveis skal kobles utenom taubremsen. Samme prosedyre gjentas når tauet er helt ute slik at Simon kan klatre ned til ham.

Været har blitt gradvis verre i løpet av dagen. Vindstyrken har nå storm styrke og effektiv temperatur er noe sånt som -80 grader. Vannmangelen har gjort dem kraftig dehydrerte, og Joe har også mistet mye blod internt i beinet. Situasjonen begynner å bli kritisk. De vurderer å grave seg ned, men kan ikke risikere å bli sittende værfaste uten vann. Derfor må de fortsette.

Så begynner Joe å skli nedover i en vill fart. Han hogger til med isøksene og skriker desperat at Simon må stoppe nedfiringen. Ingenting hjelper. Joe forsvinner ut over et overheng og blir hengende og dingle 25 meter over isbreen. Simon kjenner at vekten øker, men aner ingen fare.

Derfor fortsetter han nedfiringen noen meter til. Når knuten skal forbi taubremsen rykker han i tauet. Det betyr at Joe må avlaste tauet.

Men ingenting skjer...

Joe forsøker å få fatt i isveggen foran seg med isøksen. Men han klarer det ikke, og blir hengende hjelpeløs. Han kommer på at han har to tynne taustumper med seg, og vil forsøke å lage to klatreløkker. Kanskje han kan klare å klatre opp langs tauet? Den ekstreme kulda gjør det vanskelig å bevege fingrene, men han får til slutt lagd den første løkken. Når han skal lage den andre løkken, forsvinner tauet ut av de stive fingrene hans...

På dette tidspunktet vet han at løpet er kjørt. Det er ingenting han kan gjøre. Det er bare å henge der og vente på å dø.

Simon har ingen anelse om hva Joe gjør eller hva som er situasjonen lenger ned, men etterhvert må han ta en avgjørelse. Han fryser på beina og over alt, og gropen han har gravd seg gir stadig etter. Det har gått halvannen time uten at situasjonen har endret seg - nå kan han ikke stå i fjellet særlig lenger.

Så kommer han på at han har en lommekniv i lokket på sekken...

Han tar den frem...

...og kutter tauet.

Joe faller rett ned på breen, og slukes av en gigantisk sprekk.

Simon overnatter i fjellet. Neste dag nede ved breen skjønner han hvilken situasjon Joe var i. Det faller ham ikke inn at Joe kan ha overlevd; derfor fortsetter han over breen og ned til teltleiren.

-- ** --

Joe Simpson overlevde, og beskriver hele dramaet i boken Touching the Void. Boken ble filmatisert i 2003 med Kevin MacDonald som regissør.

Touching the Void er utrolig bra laget. Noen ganger glemte jeg meg faktisk, og lurte på om han var der og filmet selve ulykken. Det er første gang på lenge at jeg har sittet måpende og sett på film. Kevin MacDonald og de dyktige skuespillerne klarer å formidle historien, dramaet, fortvilelsen, og de beinharde realitetene med stor troverdighet.

Samtidig får vi ta del i det vakre fjellandskapet og ikke minst isbreen. En opplevelse i seg selv.

Både Joe og Simon deltok som konsulenter ved filmingen, og de kommenterer også hendelsesforløpet underveis. De er brutalt ærlige med hvordan de tenker i de ulike situasjonene, noe som ikke alltid fremstiller dem i et godt lys. Men jeg tror mange vil kjenne seg igjen, og jeg beundrer dem virkelig og takker dem for sin åpenhet. Det er tydelig at ulykken har satt ting i perspektiv for dem begge.

Filmen gikk nylig på TV2; det var der jeg først kom over den. Bestilles på Platekompaniet (129 kroner + 30 i frakt), playx.no (99 kroner inkl. frakt), eller play.com (38 kroner inkl. frakt).

Touching the Void fikk Alexander Korda-prisen for "Outstanding British Film of the Year" ved britenes svar på Oscartildelingen i 2003: BAFTA. Regissør Kevin MacDonald fikk Oscar i 1999 for beste dokumentar for filmen One Day in September, som handlet om terrorangrepet under München-OL i 1972.