I fjor løp jeg Sentrumsløpet på 47:42, og målet i år var å komme inn på under 45 minutter. Rettere sagt 44:51. For å klare dette, har jeg lagt inn totalt 8 terskeløkter nå i vår for å få opp farten.
Varmet opp med rolig jogg i 15 minutter, inkludert to 200-meters sprinter. Det funket bra.
Da startskuddet gikk hadde jeg et veldig bra fokus, og jeg var både avslappet og tent på samme tid. Følte meg veldig bra på vei opp mot Majorstuen og Frognerparken, og lå og jobbet og regulerte hele tiden. Målet for dette strekket var å holde igjen siden dette er oppover, og løpet er lenger enn de første tre kilometrene.
Passerte 5 km på 24 minutter, og var egentlig fornøyd med innsatsen og følelsen i kroppen så langt.
Men i bunnen av Bygdøy Allé var det slutt...
Derfra og inn er det bare 4 km igjen, og mye flatere. Her prøvde jeg egentlig bare å holde det gående... Da det var 2 km igjen begynte mållinjen å dra og det løsnet litt. Men jeg slet fortsatt.
Etter 48 minutter og 20 sekunder (uoffisielt) løp jeg hvesende over målstreken.
Er dette mulig? 40 sekunder tregere enn i fjor!?!! WTF? Jeg var ganske skuffet etter målgang; må innrømme det, selv om jeg skjønte etter hvert hvor det bar hen...
Orker ikke egentlig å spekulere i hva som gikk galt; det får bli til en annen dag. Konstaterer at hvilepuls i morges var 48, og at den for to uker siden var 38. Dette kan indikere at noe var galt i dag. Den siste uken har kroppen ikke vært helt i slag, men det er vanskelig å si eksakt hva som er problemet.
Dette var kjipt.
Snittpuls for hele løpet ble 164, eller 88% av max. Det betyr at den mentale innsatsen var på topp i dag, ihvertfall. Fornøyd med det.
Et lyspunkt er det, dog: :-) Min bror kom inn to minutter før meg!!
søndag 27. april 2008
lørdag 12. april 2008
Kjeder du deg? Litt småsulten? Tørst?
Her er hva du kan gjøre:
(Neste uke: Hva du gjør om du sitter fast mellom sofaputene og ikke finner mobilen.)
- Gå og kjøp litt frukt
- Flørt med betjeningen
- Drikk vann
(Neste uke: Hva du gjør om du sitter fast mellom sofaputene og ikke finner mobilen.)
søndag 30. mars 2008
Terskeltrening
Å løpe fort er ubehagelig. Derfor hadde det jo vært kjekt om det fantes en annen måte å øke hastigheten sin på enn å løpe fort.
Det gjør det ikke.
OK, jeg lyver litt... Ønsker du å løpe fortere over en lengre distanse, er det flere måter å gjøre det på. Du kan forbedre løpsøkonomien, eller du kan øke VO2max. Løpsøkonomien kan forbedres ved å løpe mye, og fører til at du bruker mindre oksygen enn tidligere ved samme hastighet. De kanskje 20-30% av VO2max som ikke er genetisk betinget kan du heve med intervalltrening med svært høy intensitet (94-98% av makspuls).
Det mest effektive er imidlertid å heve melkesyreterskelen.
Praktisk gjennomføring
Det du gjør er, å løpe på eller litt raskere (et par sekunder per kilometer) enn din nåværende melkesyreterskel. Jo lengre du befinner deg på terskelen, desto større stimulus gir du til kroppen for å bli mer effektiv.
Dette kan du gjøre på én av to måter: Tempoløping, eller intervalltrening med lange intervaller. Intervalltrening er nesten like effektivt som tempoløping, men uansett hva du velger skal du løpe i eksakt samme hastighet. Løper du fortere enn terskelen blir treningseffekten dårligere.
Jeg foretrekker tempotrening fordi det er mentalt tøffere å gjennomføre og derfor gir en ekstra treningseffekt mht. maraton. (Dette er bare bullshit… Den egentlige grunnen er at jeg liker å gjøre ting vanskelig.)
En typisk økt vil bestå av 15-20 minutter oppvarming, 20-40 minutter kontinuerlig tempoløping, og deretter 15 minutter rolig nedjogg.
Hastigheten i tempodelen skal være nær den hastigheten du kan holde i et løp som varer i ca. én time. Mao: Du skal ikke løpe all-out i en halvtime, men løpe i en halvtime på den farten du kan holde all-out i en time!
Oppvarming
Foran en slik økt er det viktig med oppvarming. Absolutt minimum er 10-12 minutter. Hensikten er å la kroppen få tid til å omdirigere blodfordelingen fra indre organer og til musklene (fra 15% i hvile til ca. 80% ved hardt arbeid), øke kroppstemperaturen (cellenes biokjemiske reaksjoner går raskere, oksygen avgis lettere) og øke hjertets egen blodforsyning. Gir man ikke hjertet nok tid under oppvarming vil det resultere i unormalt forhøyet blodtrykk og unormal EKG under og etter økten. Sats på oppvarming. Oppvarming er bra.
Hjertefrekvens ved terskelen
Terskelen vil typisk befinne seg på mellom 80 og 90% av makspuls. Jeg har aldri målt min egen makspuls under kontrollerte forhold, men det høyeste jeg har sett to ganger er 186. Min terskel ligger da sannsynligvis mellom 148 og 167 et sted. Dette stemmer bra med mine erfaringer med tempoløping, hvor jeg forsøker å ligge på litt over 160.
Men: Puls som terskelindikator er å betrakte som veiledende. Pulsen påvirkes av dagsformen, hydreringsgrad, temperatur, luftfuktighet og cardiac drift (pulsen tenderer til å øke for samme arbeid utover i økten, sannsynligvis pga. væsketap).
Terskelen vil også variere hvis du driver med krysstrening. Terskeltrening forbedrer egenskaper ved hver enkelt muskel. Siden løping og sykling aktiverer forskjellige muskelgrupper, betyr det at terskelen din vil være forskjellig i disse sportsgrenene.
Mentalt
En tempoøkt er en stor mental utfordring. Jeg blir ofte nervøs allerede dagen før, for jeg vet det kommer til å bli hardt. Etter oppvarming er de første par hundre meterne bare spennende, men etter det blir det en kamp mot ubehaget og impulsen om å gi seg. Er det en ordinær dag har jeg bare lyst til å stoppe kontinuerlig i en halvtime. Er det en dårlig dag forbanner jeg løping og maraton og hele dritten. ”Hvorfor i all verden løper jeg her og lider mens folk sitter inne og har det varmt og godt og ser på TV?”
Men jeg kommer meg som oftest gjennom, og det finnes noen triks.
Ett er å bruke positiv indre dialog (positive self-talk), der jeg sier til meg selv ”jeg klarer det,” ”jeg føler meg energisk,” ”jeg skal klare det” osv. Eller, hvis jeg sliter med pusten: ”jeg puster dypt og effektivt”, eller beina: ”jeg kjenner blodet strømme til beina”.
Et annet er fokus. Nervøsitet er en energi du kan bruke til å få litt adrenalin og øket fokus, eller du kan resignere. Valget er ditt. Økt fokus betyr for meg å konsentrere meg om det jeg skal gjøre – se for meg at jeg løper fokusert, se for meg at jeg regulerer farten i bakkene, se for meg at jeg løper med rak holdning og effektiv pust, og se for meg eksakt hvor langt eller lenge jeg skal løpe. Jeg gjør dette både før og under økten. Det er dette nervøsitet er til for.
Det er en enorm tilfredsstillelse å ha gjennomført en tempoøkt og jeg er alltid stolt over meg selv. Jeg har kjempet mot meg selv og vunnet. Man får også noen ganger en liten ”biokjemisk bonus”: Det er ikke sjelden at jeg kommer hjem og begynner å fnise og le ukontrollert som en annen fjortis. Og ofte er jeg så giret at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg i flere timer etterpå.
Det er utrolig fett når det går så bra at kroppen bare ”tar over” og jeg velger å løpe litt fortere enn jeg hadde tenkt. Jeg vet det gir dårligere treningseffekt, men holder ikke igjen fordi jeg heller vil ha flow :-)! Husker spesielt en økt der jeg satte ny rekord. Under nedjoggingen gikk det opp for meg at jeg hadde presset meg helt opp mot min egen grense. Det var som om jeg et øyeblikk hadde berørt selve livskraften og meningen med livet. Kjent på det absolutte.
Terskeltrening og restitusjon
En tempoøkt er en hard økt; en såkalt kvalitetsøkt, og krever litt ekstra planlegging. En god regel er at det bør gå minimum 4 dager mellom to tempoøkter, eller en tempoøkt og et testløp. En langtur (lengre enn 15-20 km) regnes også en hard økt, men du kan godt ta en langtur før det har gått 4 dager. Grunnen er at disse øktene belaster kroppens energisystemer på forskjellig måte. Som alltid ellers i trening vil det være individuelle forskjeller. Jeg klarer maks to uker med tempoløping (én økt per uke) før jeg må ha ”fri” en uke.
Dagen etter en tempoøkt hender det jeg føler meg ekstra trøtt, og at energi og humør er redusert. Jeg føler meg ekstra innesluttet, og jeg kan også føle meg emosjonelt helt ”flat”. Det har hendt at jeg har sittet i lunsjen og rett og slett ikke hatt den mentale energien til å henvende meg til andre.
Biokjemisk virkning på kroppen
Enhver bevegelse skjer som et resultat av en muskelsammentrekning. Dette krever energi, som muskelcellene produserer ved å spalte karbohydrater.
Selve energiproduksjonen gjøres av en rekke enzymer i mitokondriene. En mitokondrie er en organelle inne i cellen. Et biprodukt av produksjonen er laktat, ofte (feilaktig) kalt melkesyre.
Kroppen forbruker laktat i takt med produksjonen, så når du produserer mer, forbruker kroppen også mer. Men når produksjonen overstiger en viss grense fører det til en opphopning i cellene. Hydrogenioner assosiert med melkesyren virker hemmende på enzymene som inngår i musklenes energiproduksjon, slik at du må sette ned farten pga. nedsatt tilgjengelighet på energi.
Det stimulus du gir kroppen når du løper på terskelen, fører til disse endringene i kroppen:
(Langturer gir også økt kapillarisering av muskulaturen. Dette kan være en av faktorene som forklarer hvorfor løpere som Kirsten Melkevik Otterbu har bygget høyere fart kun med økt mengdetrening. Men hun trener fartsøkter også, bare så det er sagt.)
Melkesyreterskelen
Melkesyreterskelen er tradisjonelt definert som det punktet (LT1) der laktatkonsentrasjonen i blodet er 1 mM over utgangspunktet. De siste års forskning viser imidlertid at dette er en overforenkling. Ved økende intensitet vil laktatkonsentrasjonen øke, men holde seg stabil. Man har økende, stabile konsentrasjoner opp til en viss grense, LT2. LT1 vil som regel opptre ved rundt 2 mM, og LT2 ved rundt 4 mM, men her vil det være store individuelle variasjoner. Når du løper all-out i en time, som er definisjonen på hastigheten i tempodelen, vil laktatkonsentrasjonen mest sannsynlig befinne seg mellom LT1 og LT2.
Javel… Da regner jeg med at du stiller med blankpolerte mitokondrier og et finmasket kapillærnett neste gang jeg ser deg?!
Legg gjerne igjen en kommentar dersom du mener noe er forvirrende eller feil.
Litteratur
Det gjør det ikke.
OK, jeg lyver litt... Ønsker du å løpe fortere over en lengre distanse, er det flere måter å gjøre det på. Du kan forbedre løpsøkonomien, eller du kan øke VO2max. Løpsøkonomien kan forbedres ved å løpe mye, og fører til at du bruker mindre oksygen enn tidligere ved samme hastighet. De kanskje 20-30% av VO2max som ikke er genetisk betinget kan du heve med intervalltrening med svært høy intensitet (94-98% av makspuls).
Det mest effektive er imidlertid å heve melkesyreterskelen.
Praktisk gjennomføring
Det du gjør er, å løpe på eller litt raskere (et par sekunder per kilometer) enn din nåværende melkesyreterskel. Jo lengre du befinner deg på terskelen, desto større stimulus gir du til kroppen for å bli mer effektiv.
Dette kan du gjøre på én av to måter: Tempoløping, eller intervalltrening med lange intervaller. Intervalltrening er nesten like effektivt som tempoløping, men uansett hva du velger skal du løpe i eksakt samme hastighet. Løper du fortere enn terskelen blir treningseffekten dårligere.
Jeg foretrekker tempotrening fordi det er mentalt tøffere å gjennomføre og derfor gir en ekstra treningseffekt mht. maraton. (Dette er bare bullshit… Den egentlige grunnen er at jeg liker å gjøre ting vanskelig.)
En typisk økt vil bestå av 15-20 minutter oppvarming, 20-40 minutter kontinuerlig tempoløping, og deretter 15 minutter rolig nedjogg.
Hastigheten i tempodelen skal være nær den hastigheten du kan holde i et løp som varer i ca. én time. Mao: Du skal ikke løpe all-out i en halvtime, men løpe i en halvtime på den farten du kan holde all-out i en time!
Oppvarming
Foran en slik økt er det viktig med oppvarming. Absolutt minimum er 10-12 minutter. Hensikten er å la kroppen få tid til å omdirigere blodfordelingen fra indre organer og til musklene (fra 15% i hvile til ca. 80% ved hardt arbeid), øke kroppstemperaturen (cellenes biokjemiske reaksjoner går raskere, oksygen avgis lettere) og øke hjertets egen blodforsyning. Gir man ikke hjertet nok tid under oppvarming vil det resultere i unormalt forhøyet blodtrykk og unormal EKG under og etter økten. Sats på oppvarming. Oppvarming er bra.
Hjertefrekvens ved terskelen
Terskelen vil typisk befinne seg på mellom 80 og 90% av makspuls. Jeg har aldri målt min egen makspuls under kontrollerte forhold, men det høyeste jeg har sett to ganger er 186. Min terskel ligger da sannsynligvis mellom 148 og 167 et sted. Dette stemmer bra med mine erfaringer med tempoløping, hvor jeg forsøker å ligge på litt over 160.
Men: Puls som terskelindikator er å betrakte som veiledende. Pulsen påvirkes av dagsformen, hydreringsgrad, temperatur, luftfuktighet og cardiac drift (pulsen tenderer til å øke for samme arbeid utover i økten, sannsynligvis pga. væsketap).
Terskelen vil også variere hvis du driver med krysstrening. Terskeltrening forbedrer egenskaper ved hver enkelt muskel. Siden løping og sykling aktiverer forskjellige muskelgrupper, betyr det at terskelen din vil være forskjellig i disse sportsgrenene.
Mentalt
En tempoøkt er en stor mental utfordring. Jeg blir ofte nervøs allerede dagen før, for jeg vet det kommer til å bli hardt. Etter oppvarming er de første par hundre meterne bare spennende, men etter det blir det en kamp mot ubehaget og impulsen om å gi seg. Er det en ordinær dag har jeg bare lyst til å stoppe kontinuerlig i en halvtime. Er det en dårlig dag forbanner jeg løping og maraton og hele dritten. ”Hvorfor i all verden løper jeg her og lider mens folk sitter inne og har det varmt og godt og ser på TV?”
Men jeg kommer meg som oftest gjennom, og det finnes noen triks.
Ett er å bruke positiv indre dialog (positive self-talk), der jeg sier til meg selv ”jeg klarer det,” ”jeg føler meg energisk,” ”jeg skal klare det” osv. Eller, hvis jeg sliter med pusten: ”jeg puster dypt og effektivt”, eller beina: ”jeg kjenner blodet strømme til beina”.
Et annet er fokus. Nervøsitet er en energi du kan bruke til å få litt adrenalin og øket fokus, eller du kan resignere. Valget er ditt. Økt fokus betyr for meg å konsentrere meg om det jeg skal gjøre – se for meg at jeg løper fokusert, se for meg at jeg regulerer farten i bakkene, se for meg at jeg løper med rak holdning og effektiv pust, og se for meg eksakt hvor langt eller lenge jeg skal løpe. Jeg gjør dette både før og under økten. Det er dette nervøsitet er til for.
Det er en enorm tilfredsstillelse å ha gjennomført en tempoøkt og jeg er alltid stolt over meg selv. Jeg har kjempet mot meg selv og vunnet. Man får også noen ganger en liten ”biokjemisk bonus”: Det er ikke sjelden at jeg kommer hjem og begynner å fnise og le ukontrollert som en annen fjortis. Og ofte er jeg så giret at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg i flere timer etterpå.
Det er utrolig fett når det går så bra at kroppen bare ”tar over” og jeg velger å løpe litt fortere enn jeg hadde tenkt. Jeg vet det gir dårligere treningseffekt, men holder ikke igjen fordi jeg heller vil ha flow :-)! Husker spesielt en økt der jeg satte ny rekord. Under nedjoggingen gikk det opp for meg at jeg hadde presset meg helt opp mot min egen grense. Det var som om jeg et øyeblikk hadde berørt selve livskraften og meningen med livet. Kjent på det absolutte.
Terskeltrening og restitusjon
En tempoøkt er en hard økt; en såkalt kvalitetsøkt, og krever litt ekstra planlegging. En god regel er at det bør gå minimum 4 dager mellom to tempoøkter, eller en tempoøkt og et testløp. En langtur (lengre enn 15-20 km) regnes også en hard økt, men du kan godt ta en langtur før det har gått 4 dager. Grunnen er at disse øktene belaster kroppens energisystemer på forskjellig måte. Som alltid ellers i trening vil det være individuelle forskjeller. Jeg klarer maks to uker med tempoløping (én økt per uke) før jeg må ha ”fri” en uke.
Dagen etter en tempoøkt hender det jeg føler meg ekstra trøtt, og at energi og humør er redusert. Jeg føler meg ekstra innesluttet, og jeg kan også føle meg emosjonelt helt ”flat”. Det har hendt at jeg har sittet i lunsjen og rett og slett ikke hatt den mentale energien til å henvende meg til andre.
Biokjemisk virkning på kroppen
Enhver bevegelse skjer som et resultat av en muskelsammentrekning. Dette krever energi, som muskelcellene produserer ved å spalte karbohydrater.
Selve energiproduksjonen gjøres av en rekke enzymer i mitokondriene. En mitokondrie er en organelle inne i cellen. Et biprodukt av produksjonen er laktat, ofte (feilaktig) kalt melkesyre.
Kroppen forbruker laktat i takt med produksjonen, så når du produserer mer, forbruker kroppen også mer. Men når produksjonen overstiger en viss grense fører det til en opphopning i cellene. Hydrogenioner assosiert med melkesyren virker hemmende på enzymene som inngår i musklenes energiproduksjon, slik at du må sette ned farten pga. nedsatt tilgjengelighet på energi.
Det stimulus du gir kroppen når du løper på terskelen, fører til disse endringene i kroppen:
- Flere og større mitokondrier.
- Økt aerob enzymaktivitet.
- Flere kapillærer i muskulaturen.
(Langturer gir også økt kapillarisering av muskulaturen. Dette kan være en av faktorene som forklarer hvorfor løpere som Kirsten Melkevik Otterbu har bygget høyere fart kun med økt mengdetrening. Men hun trener fartsøkter også, bare så det er sagt.)
Melkesyreterskelen
Melkesyreterskelen er tradisjonelt definert som det punktet (LT1) der laktatkonsentrasjonen i blodet er 1 mM over utgangspunktet. De siste års forskning viser imidlertid at dette er en overforenkling. Ved økende intensitet vil laktatkonsentrasjonen øke, men holde seg stabil. Man har økende, stabile konsentrasjoner opp til en viss grense, LT2. LT1 vil som regel opptre ved rundt 2 mM, og LT2 ved rundt 4 mM, men her vil det være store individuelle variasjoner. Når du løper all-out i en time, som er definisjonen på hastigheten i tempodelen, vil laktatkonsentrasjonen mest sannsynlig befinne seg mellom LT1 og LT2.
Javel… Da regner jeg med at du stiller med blankpolerte mitokondrier og et finmasket kapillærnett neste gang jeg ser deg?!
Legg gjerne igjen en kommentar dersom du mener noe er forvirrende eller feil.
Litteratur
- Pfitzinger, Douglas (2001). Advanced Marathoning. USA: Human Kinetics.
Svært bra bok om som beskriver maratontrening basert på vitenskapelige fakta. Inneholder også treningsprogrammer som passer best for viderekomne løpere. - Exercise Physiology - The Methods and Mechanisms Underlying Performance
Veldig konsise biokjemiske beskrivelser av VO2max og melkesyreterskel. Har også med seg det oppdaterte synet på terskelen: At det ikke er ett punkt, men flere soner av gradvis høyere laktatkonsentrasjon. Sjekk også siden The Endurance Performance Model, som viser en modell over atletisk ytelse i det nåværende paradigmet. - Pete Pfitzinger - Lab Reports - Determinants of Running Performance
Veldig bra artikkel om forholdet mellom VO2max og melkesyreterskelen. - Railo, Strømme, Waitz (1981). Stress ned - kom i form, side 162-165, 202. Oslo: Tanum-Norli.
Effekter av oppvarming er hentet herfra. - Runar Gilberg (2006). Kondis nr. 8, desember 2006, side 4 og 5: Kirsten Melkevik Otterbu – fører arven videre.
- Lactate Threshold Heart-rate
Forklarer hvordan terskelpulsen varierer med temperatur, luftfuktighet etc. - http://en.wikipedia.org/wiki/Lactic_acid
- http://en.wikipedia.org/wiki/VO2_max
- Lactic acid, myths,legends and reality
- Lactic Acid Is Not Muscles' Foe, It's Fuel
tirsdag 25. mars 2008
Birken 2008: Seks og en halv times restitusjonstur
Birkebeinerrennet ble avviklet for 71. gang på lørdag 15. mars 2008, og som en av 10.587 startende fikk jeg oppleve en fantastisk dag i løypene.Dagen startet kl. 0215. Etter å ha sovet ca. 2 timer var det opp og pakke sekken, se på whatever søppel som gikk på TV (jeg stod visst opp litt vel tidlig), og bestille taxi ned til Bussterminalen. Faren til taxisjåføren hadde vært med i Birken 42 ganger, viste det seg, og jeg fikk hele historien på vei ned til sentrum.
Bussene (3-4 stykker) gikk kl. 0400 og brukte ca. 2t 45 min til Åmot Kulturhus på Rena, der jeg hentet startnummer og snek meg inn i frokostsalen for å spise matpakken. Starten min var ikke før 0920, så jeg fikk tid til å bli kjent med noen jenter som skulle gå for første gang, samt lese litt videre i "Bli rik med god samvittighet" av Napoleon Hill. (Føler at jeg er et godt stykke på vei til å bli rik nå - er snart ferdig med boken.)
Fra startnummerutdelingen gikk det kontinuerlige skyttelbusser opp til startområdet. Der kunne man veie sekken (reglene krever at man bærer en sekk på minst 3,5kg hele løpet), gå på do, og sende bagasje med rene klær til målområdet.
Dagen før hadde jeg sjekket smøretipsene på nettsidene til arrangøren, og de anbefalte en avansert miks av ulike klistre og voks. Siden jeg ikke har smørejern valgte jeg å legge K21n sølvklister og VR50 voks. Først rengjorde jeg skiene grundig, deretter rubbet jeg festesonen forsiktig med 100-sandpapir. Så la jeg på et tynt lag med oppvarmet klister. (Dvs. det ble tynt og fint på den ene skien og tre ganger så tykt og ekkelt på den andre...) Etter at skiene hadde fått avkjølt seg på verandaen i en halvtime, gikk jeg ut og smørte 3 lag med voks forsiktig utenpå der. Forsiktig korking mellom lagene.
Resultatet ble ikke så verst: Kanonfeste de to første milene (som er oppoverbakke) og bra glid. På fjellet var snøen betydelig tørrere og mer finkornet. Her var skiene mindre optimale og jeg måtte stake endel i nedoverbakkene. På slutten av løpet - på vei ned mot Lillehammer - var det null feste og det virket som det var mer glid bakover enn forover.Det var folk langs løypen hele veien. Folk tok bølgen og heiet og kom med oppmuntringer ("Siste kneika nå!") :-) Helt utrolig. Jeg, en helt vanlig Birkebeinertulling i Gore-tex, vadmelsbukser og alt for dyre ski, ble heiet på 5-6 ganger.
Jeg kom i mål etter 6 timer og 29 minutter. Følte ikke at jeg hadde latet meg akkurat, men snittpuls var heller ikke mer enn 127. (På en vanlig løpetur ligger jeg på mellom 140 og 150.) Arve Tellefsen, en 71 år gammel fiolinist, kom seg i mål på 4:59!! Hvordan er det mulig? (Bare for å gni det inn skikkelig så kom vinneren i klassen for menn over 80 år inn på 4:07.)
Vinneren ble Stanislav Rezac som med tiden 2:24:33 slo Anders Aukland med ett sekund. Hilde Gjermundshaug Pedersen vant på kvinnesiden med 2:52:04; flere minutter foran andreplassen, og det etter å ha tatt seg tid til å stoppe på fjellet for å smøre om skiene. (Det planlegger jeg også å gjøre neste gang. Da går det nok bedre!)
Etter målgang snek jeg til meg to porsjoner med pølsegryte for arrangørens regning, før jeg dro ned til Håkons Hall og dusjet og tok en pils. Bussen til Oslo gikk 1830 og det gav meg god tid til å konstatere at jeg stod på siste side av resultatlisten i min aldersklasse, mens flesteparten ikke gjorde det. (Vi har jo også de som ikke står på listene i det hele tatt *host*Pål*host*)Det er litt rart. Tiden min er virkelig ikke noe å skryte av, men motivasjonen for å forbedre seg er lik null. Jeg veldig fornøyd - det var en fin dag. Jeg ble brun, og tirsdagens løpeøkt gikk som en drøm. Skigåing er veldig bra trening!
lørdag 12. januar 2008
"Dagsformen"
(Publisert 23.01 kl. 21:23)
I dagligtale har begrepet dagsform en komponent av ansvarsfraskrivelse. Som om den er utenfor vår kontroll. Dette er feil. Dagsformen består nesten utelukkende av faktorer man kan kontrollere selv. Sammenhengene kan være vanskelig å se, og faktorene påvirker og kommer oppå hverandre. I tillegg er det gjerne ukjente faktorer som blander seg inn.
Målet mitt er at hver treningsøkt skal være som en tur jeg hadde før jul. Dette er en skogsløype der første halvdel er en eneste kupert oppoverbakke. Alt fungerte og jeg kjente ikke at kroppen jobbet selv om jeg løp mer eller mindre konstant på 85% av makspuls. Jeg hadde nok av saft i beina hele veien, og løp egentlig og lurte på om det var noen grense for hvor lenge jeg kunne løpe slik.
Hvordan oppleves dagformen?
Dagsform er et interessant begrep med mange fasetter. Den har for det første to hovedkomponenter; fysisk og psykisk. Og hvordan jeg føler at det ligger an med disse to før en løpetur har ofte veldig lite med hvordan jeg faktisk yter. Jeg har mang en gang følt meg heller sjaber, men så har det blitt en bra tur likevel.
Hvordan jeg føler meg psykisk og fysisk under selve turen kan også ha mindre å si for prestasjonen. Når jeg har trodd at jeg løp sakte, så har det vist seg at det gikk fort, og motsatt. I tillegg har jeg opplevd at det kan løsne etter f.eks. 45 minutter med slit.
Derfor lar jeg sjelden min egen, subjektive oppfatning om dagsformen diktere om jeg skal trene den dagen eller ikke. Mitt livsmotto er noe sånt som "man vet ikke hvordan det blir før man prøver" og det er akkurat det jeg praktiserer her. Heller dra ut og snu enn å bli i stua. På TV er det jo stort sett bare møkk uansett. Ja, bortsett fra Melrose Place.
Den fysiske fasetten av dagsformen opplever jeg på flere måter:
Faktorer som virker inn på dagsformen
Det sies at ethvert treningsopplegg er et eksperiment med én forsøkskanin. I dette tilfellet er det jeg som er både kanin og forsker!
Forskningsresultatene viser at det jeg må gjøre for optimal dagsform, er dette:
Kosthold
Da jeg løp 2 x 5km i uken, spiste jeg stort sett bare pizza til middag. Det fortsatte jeg med da jeg økte treningsmengdene under oppkjøringen til New York. På et tidspunkt ble jeg syk (noe influensagreier), og fikk smerter i beina pga. treningen. Jeg lurte på om dette kunne komme av kostholdet, og begynte å spise "ordentlig" mat. Det hjalp, og etter det har jeg omtrent aldri vært syk!!
Kroppen trenger proteiner for å reparere mikroskader i muskulaturen, samt for å styrke sener og beinvev. Det anbefales at maratonløpere på 90kg spiser ca. 100 gram proteiner per dag. Dette tilsvarer ca. 400 gram kjøtt eller fisk. Eller 19 egg (kanskje det var 29? :-).
Jeg prøvde å spise 400 gram fisk til middag en gang. Det gikk ikke, så jeg forsøker å spise proteiner utenom middag også (i lunsjen, f.eks.).
Personer som trener mye, må være nøye med å få i seg nok jern. Jern er nødvendig i hemoglobinet som transporterer oksygen til musklene. Da jeg la om kostholdet mitt planla jeg å dekke dette behovet gjennom å spise rødt kjøtt flere ganger per uke. Så da jeg en periode ved et uhell sluttet å gjøre det, merket jeg det på dagsformen. Halvmaraton i Kongsvinger ble en smertefull, men nyttig, erfaring.
Til slutt tar jeg kalktabletter for å få kalsium til oppbygging av beinvev og sener.
Når dette er sagt, så har jeg hørt at kostholdet til Helge Hafsås stort sett består av pizza og cola. Hvordan han "ukentlig" kan løpe sub-3 timers maraton på den måten ønsker jeg ikke å kommentere. Antakelig er dette beviset på at vi ikke er alene i universet...
Været
Jeg løper bedre når det er "lett" og lyst vær enn når det er tungt. Oslo halvmaraton 2006 er et stjerneeksempel på en perfekt dag. Alt stemte, også været, og det visste jeg allerede da jeg stod i dusjen om morgenen. (Hva dusj har med vær å gjøre, lurer jeg faktisk litt på selv..)
For mye trening
Jeg har gått på en smell flere ganger, og har funnet ut at for min del går det en grense på 4-6 mil i uken. Mer enn dette, og jeg mister energi og overskudd i hverdagen. Til slutt har jeg ikke lyst til å trene. Jeg husker en tempoøkt på Grorud i fjor. Etter oppvarming begynte jeg å pushe, men det holdt bare i 10 minutter (normalt pusher jeg i 30). Kroppen funket ikke, og det opplevdes meningsløst. På det tidspunktet løp jeg 7 mil i uken, og følte jeg brukte all fritid til trening. Jeg avsluttet og jogget rolig hjem, tok en ukes pause og reduserte treningsmengden.
Følelsesmessige problemer
Denne setter seg i brystregionen, og opptrer dersom andre har behandlet meg dårlig eller jeg er lettere deprimert.
Alkohol og sosialt
Alkohol er vanndrivende. Når væskevolumet inne i cellene blir mindre, vil de kjemiske reaksjonene gå tregere og man yter dårligere. Tidligere var jeg svært avholdende og drakk bare vann på fest. Det er ikke nødvendig, har jeg funnet ut.
Jeg var på julebord på Ylajali med en kameratgjeng i fjor. I løpet av kvelden drakk jeg kanskje 4-5 enheter alkohol, og masse vann underveis og etterpå. Dagen etter skulle jeg løpe en mil. Kroppen kjentes ikke pigg, men da jeg kom ut viste det seg at det gikk lett og jeg løp bedre enn jeg pleide. Jeg tror dette skyldtes en kombinasjon av sosialt samvær og at jeg drakk mye vann.
Husker en annen gang, tror det var etter en tur på standup med min bror der jeg hadde 2-3 øl. Dagen etter var jeg pigg som bare pokker, og noen jeg møtte på stien kommenterte at "dette gikk jo lett!". Ja, det var en av de bedre turene...
Kaffe
Jeg innrømmer det; jeg er svak. Hadde jeg hørt på meg selv, så hadde jeg aldri drukket kaffe: Dårlig ånde, hodepine, kvalme, og tretthet (jeg klarer ikke stoppe, og når jeg drikker for mye, blir jeg trøtt).
Normalt drikker jeg ca. 5 dl kaffe om dagen; ca. halvparten om morgenen, og resten fra lunsj og utover.
Kaffe er også vanndrivende, men kroppen tilpasser seg kaffeinntaket etter hvert slik at man mener at kaffedrikking og trening blir en preferansesak. Det jeg imidlertid har merket, er at kaffe kombinert med mer enn 2-3 mil i uken gjør at det hender jeg får en lett hodepine. Det har jeg *aldri* når jeg er avholds over tid.
Effekten av kaffe er jeg faktisk litt usikker på. Jeg tror den kan påvirke både positivt og negativt. Jeg mistenker at kaffe gjør noe med saltbalansen i kroppen min, og at dette igjen gjør at jeg blir ekstra sliten i beina (noe jeg normalt ikke blir). Kan ha sammenheng med at jeg drikker mer vann hver dag enn ellers, fordi kaffe gjør meg tørst.
På den annen side har jeg opplevd at kaffe øker prestasjonen, spesielt dersom jeg har hatt et lengre kaffeforbud og nettopp har begynt å drikke igjen. Kaffe kan også brukes som smertelindring istedenfor NSAIDs under lange løp. På julebordet på jobben snakket jeg med en ultraløper som bruker dette trikset. Dette krever avhold i forkant. (Det blir endel julebord, ja :-)
Kroppen sier ifra når jeg ikke bør drikke mer kaffe. Ofte ignorerer jeg dette, og da får jeg svi som fortjent.
Salt
At mangel på salt påvirker dagsformen er jeg helt sikker på. Men jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal forholde meg til det. I det siste har jeg behandlet lett hodepine om morgenen ved å slikke litt salt i meg, og det har hjulpet. Jeg har forsøkt å rutinemessig salte lunsjen, men det har ikke fungert; her har jeg antakelig fått i meg for mye. Her må det forskes mer.
Sex
Effekten av sex på trening er negativ, men begrenset. Det gjelder både med og uten kvinnelig, øh..., "medvirkning" :-) Sex kvelden før en økt om formiddagen fungerer dårlig og jeg hadde en av mine verste 25km på den måten. Kroppen var dvask og slapp (selv om jeg kunne kjenne at formen "lå der inne et sted") og det var virkelig med et nødskrik at jeg kom meg gjennom. Er økten på kvelden går det bedre.
Foran et løp praktiserer jeg alltid totalt avhold i 3-5 døgn. Utover dette har jeg en hemmelig prioriteringsliste der trening står som nummer 2.
Porno
For ca. 3 år siden fikk en forelskelse meg til å innse at hvor stor skade porno hadde gjort på følelseslivet mitt og på mine relasjoner til andre. Jeg hadde lenge hatt store moralske problemer med å bruke porno, men denne hendelsen gjorde at jeg endelig klarte å slutte. Jeg kommer til å skrive en egen post om dette senere.
Når det gjelder trening er effekten av porno klart negativ. Jeg har gang på gang opplevd at pulsen har økt 10-20 slag over det normale, og at jeg har vært sliten i beina "uten grunn". Jeg tror porno har påført meg sterke negative emosjoner, som har bidratt til en slags sammenknytt stressreaksjon i kroppen. At jeg ble såpass mye mer sliten i beina og fikk betydelig økt puls tyder på en fysisk faktor også.
Disse negative effektene varer i ca. 1 døgn.
Kveldsmat
Det er visst veldig varierende om folk spiser kveldsmat eller ikke, og hvor mye. For min del kan jeg nesten avskrive neste dag både humørmessig og fysisk dersom jeg ikke spiser godt med kveldsmat. Etter noen bitre erfaringer er det nå slik at selv om jeg skulle føle meg mett så prøver jeg å spise litt likevel. Oftest viser det seg at jeg er fysisk sulten selv om stress eller entusiasme har maskert sultfølelsen, og jeg ender opp med å spise som vanlig.
Pause i treningen
Etter NYC maraton i 2006 tok jeg noe kirurgi som gjorde meg delvis sykemeldt i 2-3 uker pga. smerter. Da jeg begynte å trene igjen, måtte jeg avbryte økten etter 40 min. fordi det var så hardt! Puls var 10-20 slag over normalt, og beina og pusten fungerte ikke. Kondis er ferskvare, og jeg har merket liknende effekt av så lite som én ukes treningsfri.
I dagligtale har begrepet dagsform en komponent av ansvarsfraskrivelse. Som om den er utenfor vår kontroll. Dette er feil. Dagsformen består nesten utelukkende av faktorer man kan kontrollere selv. Sammenhengene kan være vanskelig å se, og faktorene påvirker og kommer oppå hverandre. I tillegg er det gjerne ukjente faktorer som blander seg inn.
Målet mitt er at hver treningsøkt skal være som en tur jeg hadde før jul. Dette er en skogsløype der første halvdel er en eneste kupert oppoverbakke. Alt fungerte og jeg kjente ikke at kroppen jobbet selv om jeg løp mer eller mindre konstant på 85% av makspuls. Jeg hadde nok av saft i beina hele veien, og løp egentlig og lurte på om det var noen grense for hvor lenge jeg kunne løpe slik.
Hvordan oppleves dagformen?
Dagsform er et interessant begrep med mange fasetter. Den har for det første to hovedkomponenter; fysisk og psykisk. Og hvordan jeg føler at det ligger an med disse to før en løpetur har ofte veldig lite med hvordan jeg faktisk yter. Jeg har mang en gang følt meg heller sjaber, men så har det blitt en bra tur likevel.
Hvordan jeg føler meg psykisk og fysisk under selve turen kan også ha mindre å si for prestasjonen. Når jeg har trodd at jeg løp sakte, så har det vist seg at det gikk fort, og motsatt. I tillegg har jeg opplevd at det kan løsne etter f.eks. 45 minutter med slit.
Derfor lar jeg sjelden min egen, subjektive oppfatning om dagsformen diktere om jeg skal trene den dagen eller ikke. Mitt livsmotto er noe sånt som "man vet ikke hvordan det blir før man prøver" og det er akkurat det jeg praktiserer her. Heller dra ut og snu enn å bli i stua. På TV er det jo stort sett bare møkk uansett. Ja, bortsett fra Melrose Place.
Den fysiske fasetten av dagsformen opplever jeg på flere måter:
- Lite futt i beina
- Tung i pusten
- Tung i midten av brystet / hjerteregionen
- Generell kraftløshet i hele kroppen
Faktorer som virker inn på dagsformen
Det sies at ethvert treningsopplegg er et eksperiment med én forsøkskanin. I dette tilfellet er det jeg som er både kanin og forsker!
Forskningsresultatene viser at det jeg må gjøre for optimal dagsform, er dette:
- Spise kjøtt og fisk, og få i meg jern og kalsium.
- Sørge for fint vær (høytrykk?)
- Trene akkurat passe mengde
- Ha det følelsesmessig bra med meg selv og andre
- Være sosial
- Ikke drikke kaffe, være måteholden med alkohol
- Få i meg riktige mengder salt
- La det gå nok tid mellom sex og trening / løp
- Holde meg borte fra porno
- Alltid spise kveldsmat
- Unngå stopp i treningen på mer enn 5-6 dager
Kosthold
Da jeg løp 2 x 5km i uken, spiste jeg stort sett bare pizza til middag. Det fortsatte jeg med da jeg økte treningsmengdene under oppkjøringen til New York. På et tidspunkt ble jeg syk (noe influensagreier), og fikk smerter i beina pga. treningen. Jeg lurte på om dette kunne komme av kostholdet, og begynte å spise "ordentlig" mat. Det hjalp, og etter det har jeg omtrent aldri vært syk!!
Kroppen trenger proteiner for å reparere mikroskader i muskulaturen, samt for å styrke sener og beinvev. Det anbefales at maratonløpere på 90kg spiser ca. 100 gram proteiner per dag. Dette tilsvarer ca. 400 gram kjøtt eller fisk. Eller 19 egg (kanskje det var 29? :-).
Jeg prøvde å spise 400 gram fisk til middag en gang. Det gikk ikke, så jeg forsøker å spise proteiner utenom middag også (i lunsjen, f.eks.).
Personer som trener mye, må være nøye med å få i seg nok jern. Jern er nødvendig i hemoglobinet som transporterer oksygen til musklene. Da jeg la om kostholdet mitt planla jeg å dekke dette behovet gjennom å spise rødt kjøtt flere ganger per uke. Så da jeg en periode ved et uhell sluttet å gjøre det, merket jeg det på dagsformen. Halvmaraton i Kongsvinger ble en smertefull, men nyttig, erfaring.
Til slutt tar jeg kalktabletter for å få kalsium til oppbygging av beinvev og sener.
Når dette er sagt, så har jeg hørt at kostholdet til Helge Hafsås stort sett består av pizza og cola. Hvordan han "ukentlig" kan løpe sub-3 timers maraton på den måten ønsker jeg ikke å kommentere. Antakelig er dette beviset på at vi ikke er alene i universet...
Været
Jeg løper bedre når det er "lett" og lyst vær enn når det er tungt. Oslo halvmaraton 2006 er et stjerneeksempel på en perfekt dag. Alt stemte, også været, og det visste jeg allerede da jeg stod i dusjen om morgenen. (Hva dusj har med vær å gjøre, lurer jeg faktisk litt på selv..)
For mye trening
Jeg har gått på en smell flere ganger, og har funnet ut at for min del går det en grense på 4-6 mil i uken. Mer enn dette, og jeg mister energi og overskudd i hverdagen. Til slutt har jeg ikke lyst til å trene. Jeg husker en tempoøkt på Grorud i fjor. Etter oppvarming begynte jeg å pushe, men det holdt bare i 10 minutter (normalt pusher jeg i 30). Kroppen funket ikke, og det opplevdes meningsløst. På det tidspunktet løp jeg 7 mil i uken, og følte jeg brukte all fritid til trening. Jeg avsluttet og jogget rolig hjem, tok en ukes pause og reduserte treningsmengden.
Følelsesmessige problemer
Denne setter seg i brystregionen, og opptrer dersom andre har behandlet meg dårlig eller jeg er lettere deprimert.
Alkohol og sosialt
Alkohol er vanndrivende. Når væskevolumet inne i cellene blir mindre, vil de kjemiske reaksjonene gå tregere og man yter dårligere. Tidligere var jeg svært avholdende og drakk bare vann på fest. Det er ikke nødvendig, har jeg funnet ut.
Jeg var på julebord på Ylajali med en kameratgjeng i fjor. I løpet av kvelden drakk jeg kanskje 4-5 enheter alkohol, og masse vann underveis og etterpå. Dagen etter skulle jeg løpe en mil. Kroppen kjentes ikke pigg, men da jeg kom ut viste det seg at det gikk lett og jeg løp bedre enn jeg pleide. Jeg tror dette skyldtes en kombinasjon av sosialt samvær og at jeg drakk mye vann.
Husker en annen gang, tror det var etter en tur på standup med min bror der jeg hadde 2-3 øl. Dagen etter var jeg pigg som bare pokker, og noen jeg møtte på stien kommenterte at "dette gikk jo lett!". Ja, det var en av de bedre turene...
Kaffe
Jeg innrømmer det; jeg er svak. Hadde jeg hørt på meg selv, så hadde jeg aldri drukket kaffe: Dårlig ånde, hodepine, kvalme, og tretthet (jeg klarer ikke stoppe, og når jeg drikker for mye, blir jeg trøtt).
Normalt drikker jeg ca. 5 dl kaffe om dagen; ca. halvparten om morgenen, og resten fra lunsj og utover.
Kaffe er også vanndrivende, men kroppen tilpasser seg kaffeinntaket etter hvert slik at man mener at kaffedrikking og trening blir en preferansesak. Det jeg imidlertid har merket, er at kaffe kombinert med mer enn 2-3 mil i uken gjør at det hender jeg får en lett hodepine. Det har jeg *aldri* når jeg er avholds over tid.
Effekten av kaffe er jeg faktisk litt usikker på. Jeg tror den kan påvirke både positivt og negativt. Jeg mistenker at kaffe gjør noe med saltbalansen i kroppen min, og at dette igjen gjør at jeg blir ekstra sliten i beina (noe jeg normalt ikke blir). Kan ha sammenheng med at jeg drikker mer vann hver dag enn ellers, fordi kaffe gjør meg tørst.
På den annen side har jeg opplevd at kaffe øker prestasjonen, spesielt dersom jeg har hatt et lengre kaffeforbud og nettopp har begynt å drikke igjen. Kaffe kan også brukes som smertelindring istedenfor NSAIDs under lange løp. På julebordet på jobben snakket jeg med en ultraløper som bruker dette trikset. Dette krever avhold i forkant. (Det blir endel julebord, ja :-)
Kroppen sier ifra når jeg ikke bør drikke mer kaffe. Ofte ignorerer jeg dette, og da får jeg svi som fortjent.
Salt
At mangel på salt påvirker dagsformen er jeg helt sikker på. Men jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal forholde meg til det. I det siste har jeg behandlet lett hodepine om morgenen ved å slikke litt salt i meg, og det har hjulpet. Jeg har forsøkt å rutinemessig salte lunsjen, men det har ikke fungert; her har jeg antakelig fått i meg for mye. Her må det forskes mer.
Sex
Effekten av sex på trening er negativ, men begrenset. Det gjelder både med og uten kvinnelig, øh..., "medvirkning" :-) Sex kvelden før en økt om formiddagen fungerer dårlig og jeg hadde en av mine verste 25km på den måten. Kroppen var dvask og slapp (selv om jeg kunne kjenne at formen "lå der inne et sted") og det var virkelig med et nødskrik at jeg kom meg gjennom. Er økten på kvelden går det bedre.
Foran et løp praktiserer jeg alltid totalt avhold i 3-5 døgn. Utover dette har jeg en hemmelig prioriteringsliste der trening står som nummer 2.
Porno
For ca. 3 år siden fikk en forelskelse meg til å innse at hvor stor skade porno hadde gjort på følelseslivet mitt og på mine relasjoner til andre. Jeg hadde lenge hatt store moralske problemer med å bruke porno, men denne hendelsen gjorde at jeg endelig klarte å slutte. Jeg kommer til å skrive en egen post om dette senere.
Når det gjelder trening er effekten av porno klart negativ. Jeg har gang på gang opplevd at pulsen har økt 10-20 slag over det normale, og at jeg har vært sliten i beina "uten grunn". Jeg tror porno har påført meg sterke negative emosjoner, som har bidratt til en slags sammenknytt stressreaksjon i kroppen. At jeg ble såpass mye mer sliten i beina og fikk betydelig økt puls tyder på en fysisk faktor også.
Disse negative effektene varer i ca. 1 døgn.
Kveldsmat
Det er visst veldig varierende om folk spiser kveldsmat eller ikke, og hvor mye. For min del kan jeg nesten avskrive neste dag både humørmessig og fysisk dersom jeg ikke spiser godt med kveldsmat. Etter noen bitre erfaringer er det nå slik at selv om jeg skulle føle meg mett så prøver jeg å spise litt likevel. Oftest viser det seg at jeg er fysisk sulten selv om stress eller entusiasme har maskert sultfølelsen, og jeg ender opp med å spise som vanlig.
Pause i treningen
Etter NYC maraton i 2006 tok jeg noe kirurgi som gjorde meg delvis sykemeldt i 2-3 uker pga. smerter. Da jeg begynte å trene igjen, måtte jeg avbryte økten etter 40 min. fordi det var så hardt! Puls var 10-20 slag over normalt, og beina og pusten fungerte ikke. Kondis er ferskvare, og jeg har merket liknende effekt av så lite som én ukes treningsfri.
fredag 4. januar 2008
Sett deg et mål, få et bedre liv!
Her om dagen var jeg ute og løp(!). Planen var å løpe en tur på 16,5 km, men siden dagsformen var sånn passe, lurte jeg på å snu litt før.
Men så, i en liten oppoverbakke, bestemte jeg meg: Nei, jeg skal løpe hele turen med mindre beina faller av. Og det som skjedde da, var veldig interessant: Jeg følte meg i mye bedre form med en gang!
Jeg løp som planlagt, og turen gikk veldig bra. Faktisk så bra at da jeg kom inn døren, var dette det første jeg sa til brødrene mine som var på besøk: "Fy flate, formen er bra! Og jeg kunne løpt mye lenger!"
Under Berlin maraton skjedde noe liknende. Ved rundt 15 km tok Lars meg igjen, og vi løp sammen et lite stykke. Begge syntes det gikk helt greit. Litt tungt, men greit. Jeg vet ikke helt hva det var han sa, men jeg plukket ihvertfall opp en positiv undertone som fikk meg til å innse at jeg løp og tenkte veldig negativt. (Noe jeg forsåvidt hadde "objektiv" grunn til; se min rapport fra Berlin.) Jeg brukte litt tid etterpå til å justere tankegangen, og da gikk det bedre.
2007-sesongen var veldig lærerik. Med stadig økende visdom er mine mål for 2008 som følger:
Men så, i en liten oppoverbakke, bestemte jeg meg: Nei, jeg skal løpe hele turen med mindre beina faller av. Og det som skjedde da, var veldig interessant: Jeg følte meg i mye bedre form med en gang!
Jeg løp som planlagt, og turen gikk veldig bra. Faktisk så bra at da jeg kom inn døren, var dette det første jeg sa til brødrene mine som var på besøk: "Fy flate, formen er bra! Og jeg kunne løpt mye lenger!"
Under Berlin maraton skjedde noe liknende. Ved rundt 15 km tok Lars meg igjen, og vi løp sammen et lite stykke. Begge syntes det gikk helt greit. Litt tungt, men greit. Jeg vet ikke helt hva det var han sa, men jeg plukket ihvertfall opp en positiv undertone som fikk meg til å innse at jeg løp og tenkte veldig negativt. (Noe jeg forsåvidt hadde "objektiv" grunn til; se min rapport fra Berlin.) Jeg brukte litt tid etterpå til å justere tankegangen, og da gikk det bedre.
2007-sesongen var veldig lærerik. Med stadig økende visdom er mine mål for 2008 som følger:
- Sentrumsløpet: 44:51
- En eller annen flat halvmaraton: Bedre enn 1:45
- Kongsvinger Halvmaraton: Bedre enn 1:50
- Chicago Marathon: 3:40
søndag 16. desember 2007
Miljø og fred og politikk og sånn...
Det er fredag 12. oktober 2007 og vi sitter i bilen på vei mot sørlandet. Vinnerne av Nobels Fredspris 2007 er nettopp blitt kjent: Al Gore og FNs klimapanel deler prisen for sitt arbeid med å spre kunnskap om klimaendringer og foreslå tiltak.
På radioen er det et intervju med Ole Danbolt Mjøs, lederen av Den Norske Nobelkomité. Jeg sitter og håper Mjøs vil forklare sammenhengen mellom fredsarbeid og det Gore driver med. Det gjør han ikke. Isteden presterer han gjentatte ganger å omtale Gores arbeid som miljøgreier.
Hallo!? Lederen av Nobelkomitéen sitter og sier MILJØGREIER?
Det er mulig jeg er naiv. Men jeg hadde faktisk forventet at lederen for komitéen som deler ut verdens mest prestisjefylte pris ville ha en litt mindre lemfeldig omgang med ord.
Men dette var ikke egentlig hovedpoenget mitt.
Jeg har lest talen til verdens nye miljøbauta. Den er full av velfortjent skryt til Gore og klimapanelet. Samtidig mangler overbevisende argumentasjon for at miljø = fred.
Jeg trodde jeg var alene på jorden om å mene dette til jeg leste denne kommentaren i Dagsavisen. Forskere ved Institutt for fredsforskning (PRIO) i Oslo har nylig konkludert at klimaendringer kan være en av flere faktorer som bidrar til konflikt, men at sammenhengen er moderat. Politiske, sosiale og økonomiske forhold betyr mer.
Fint å ha en rapport i ryggen, men seriøst: Var dette så veldig overraskende?
Og det er her jeg blir så skuffet. For i mitt hode er det helt opplagt at vi ikke kan gi en fredspris til noe annet enn fredsarbeid. Nobelkomitéen skulle tydeligvis ønske at det het Nobels Initiativpris, men det gjør det faktisk ikke.
Jeg er skuffet over Nobelkomitéen, og jeg er flau over å være norsk. Jeg er også skuffet over Al Gore som ikke satte Nobelkomitéen kraftig på plass: "I am sorry, but I cannot accept this honorable recognition. I am not campaigning for world peace, I am working to save the planet from bad weather! In fact, you should be ashamed of yourself for failing to see what I am trying to do. Don't ever call me again!"
Blir jo artig å se hva slags greier som vinner FREDsprisen til neste år...
På radioen er det et intervju med Ole Danbolt Mjøs, lederen av Den Norske Nobelkomité. Jeg sitter og håper Mjøs vil forklare sammenhengen mellom fredsarbeid og det Gore driver med. Det gjør han ikke. Isteden presterer han gjentatte ganger å omtale Gores arbeid som miljøgreier.
Hallo!? Lederen av Nobelkomitéen sitter og sier MILJØGREIER?
Det er mulig jeg er naiv. Men jeg hadde faktisk forventet at lederen for komitéen som deler ut verdens mest prestisjefylte pris ville ha en litt mindre lemfeldig omgang med ord.
Men dette var ikke egentlig hovedpoenget mitt.
Jeg har lest talen til verdens nye miljøbauta. Den er full av velfortjent skryt til Gore og klimapanelet. Samtidig mangler overbevisende argumentasjon for at miljø = fred.
Jeg trodde jeg var alene på jorden om å mene dette til jeg leste denne kommentaren i Dagsavisen. Forskere ved Institutt for fredsforskning (PRIO) i Oslo har nylig konkludert at klimaendringer kan være en av flere faktorer som bidrar til konflikt, men at sammenhengen er moderat. Politiske, sosiale og økonomiske forhold betyr mer.
Fint å ha en rapport i ryggen, men seriøst: Var dette så veldig overraskende?
Og det er her jeg blir så skuffet. For i mitt hode er det helt opplagt at vi ikke kan gi en fredspris til noe annet enn fredsarbeid. Nobelkomitéen skulle tydeligvis ønske at det het Nobels Initiativpris, men det gjør det faktisk ikke.
Jeg er skuffet over Nobelkomitéen, og jeg er flau over å være norsk. Jeg er også skuffet over Al Gore som ikke satte Nobelkomitéen kraftig på plass: "I am sorry, but I cannot accept this honorable recognition. I am not campaigning for world peace, I am working to save the planet from bad weather! In fact, you should be ashamed of yourself for failing to see what I am trying to do. Don't ever call me again!"
Blir jo artig å se hva slags greier som vinner FREDsprisen til neste år...
Abonner på:
Innlegg (Atom)
