Ansvar

Psykologen Stanley Milgram ved Yale University ønsket i juli 1961 å undersøke intensjonene til Adolf Eichmann og hans millioner av medsammensvorne under jødeutryddelsen (Holocaust). Hadde de involverte samme moralske ståsted, eller fulgte medhjelperne bare ordre - ordrer som gikk på tvers av deres moralske overbevisning?

Milgram-eksperimentet gir seg ut for å undersøke hukommelse og læring i ulike situasjoner. Det er tre deltakere: En testleder, en lærer, og en student. Studenten og læreren er fysisk adskilt, men de kan høre hverandre. Testleder står sammen med læreren. Læreren leser så opp en liste med ordpar til studenten. Etterpå får studenten ett av ordene i ordparet, og må gjengi det andre. Dersom studenten svarer feil, får han et elektrosjokk. Svarer han riktig, går han videre til neste spørsmål. For hvert svar som er feil, økes elektrosjokket med 15 volt.

Etter hvert som spenningen på elektrosjokkene øker, høres stadig høyere smerteskrik fra studenten. Han begynner også å banke i veggen og klage over en hjertesykdom som han opplyste om på forhånd.

På dette tidspunktet var det mange lærere som ytret ønske om å avslutte og sjekke hvordan studenten hadde det. Noen begynte å stille spørsmål ved eksperimentet da de nådde støt på 135 volt. De fleste fortsatte etter å ha blitt forsikret om at de ikke ville bli holdt ansvarlig.

Dersom læreren på noe tidspunkt ønsket å slutte eksperimentet, ble han møtt med disse responsene fra testleder, i prioritert rekkefølge:

1. Vær snill å fortsette
2. Eksperimentet krever at du fortsetter
3. Det er absolutt nødvendig at du fortsetter
4. Du har ikke noe valg, du må fortsette.
   

Eksperimentet ble bare avbrutt dersom læreren fremdeles ønsket å stoppe etter å ha fått alle fire innspillene fra testleder. Hvis ikke, fortsatte eksperimentet til han hadde gitt et elektrosjokk på 450 volt tre ganger på rad.

I det første eksperimentet var det hele 65 prosent som endte opp med å gi maksimalstøtet på 450 volt. Alle unntatt én person gikk over 300 volt.

Eksperimentet er heldigvis ikke så grusomt som det kan virke. Den eneste virkelige forsøkspersonen er læreren. Testleder og studenten spiller skuespill, og det er ingen som faktisk får støt.

Milgram oppsummerte eksperimentet i artikkelen "The Perils of Obedience" i 1974:

The extreme willingness of adults to go to almost any lengths on the command of an authority constitutes the chief finding of the study and the fact most urgently demanding explanation.

Ordinary people, simply doing their jobs, and without any particular hostility on their part, can become agents in a terrible destructive process. Moreover, even when the destructive effects of their work become patently clear, and they are asked to carry out actions incompatible with fundamental standards of morality, relatively few people have the resources needed to resist authority.

Professor Milgram utviklet to teorier om sine resultater. Teori nr. to er interessant i forbindelse med ansvar:

Kjernen i lydighet består i at en person begynner å se seg selv som et verktøy for å utføre en annen persons ønsker. Han ser seg derfor ikke lenger som ansvarlig for sine handlinger. I det øyeblikk et slikt skifte har skjedd i en person, vil alle sentrale trekk ved underkastelse begynne å vise seg.

Dette eksperimentet belyser utrolig mange interessante tema: Moral, sosial lydighet, medfølelse, autoriteter, ansvar og ansvarsfraskrivelse.

Tema for dette innlegget er ansvar. Så hva er nå egentlig ansvar?

Etter å ha fundert litt, og diskutert med de rundt meg, fant jeg ut at det kunne være greit å ha noen konkrete situasjoner å diskutere ut fra. Så jeg satte opp en liste over de sammenhenger der ansvar spiller en sentral rolle. Milgram-eksperimentet er et eksempel.

Målet med listen er å finne kjernen i ansvarsbegrepet, og se hvilke nyanser som er der, slik at vi kan finne en definisjon (en forklaring) på hva ansvar egentlig er.

1. Jobb. På bussen er det sjåførens oppgave å kjøre bussen langs ruten, og stoppe på alle busstopp der det er passasjerer som vil av eller på. I tillegg har han ansvar for å hjelpe f.eks. svaksynte passasjerer eller folk med barnevogn. Jobbeskrivelsen (ansvarsområdet) er bestemt av busselskapet. Dersom han ikke gjør jobben sin skikkelig, kan konsekvensen bli at han får sparken.
   
   
2. Egne handlinger. Når jeg er passasjér på bussen og trykker på stoppknappen, snakker vi om en annen form for ansvar: Jeg blir ansvarlig for at bussen stopper. Det er riktignok sjåførens ansvar å stoppe bussen, men det er mitt stoppsignal som utløser sjåførens handlinger.
   
   
3. Bevisst handling eller ikke? Det er interessant at dersom jeg dulter borti stoppknappen ved et uhell, er jeg fremdeles like ansvarlig for at bussen stopper. På samme måte som en alkoholpåvirket bilist blir stilt for retten dersom han kjører ned en fotgjenger, selv om han ikke ville det eller husker noe av det.
   
   
4. Å ta ansvaret eller ikke. I situasjonen der jeg ved et uhell får bussen til å stoppe, oppstår muligheten for å aktivt påta meg dette ansvaret. Dersom ingen andre går av, er det en respektfull gest å gi beskjed om at "beklager, jeg trykket på stoppknappen ved en feiltakelse!". Dersom jeg sitter og later som ingenting, fraskriver jeg meg ansvar.
   
   
5. Moralsk ansvar. Dersom bussen kjører forbi en ulykke har sjåføren et moralsk ansvar for å stoppe og hjelpe dersom ingen andre har gjort det før ham. Dette står ikke i jobbeskrivelsen (tipper jeg), men er en universell sosial norm. Alle "plikter" å hjelpe andre i nød
   
   Det samme gjelder leger som hører "finnes det en lege i salen?" Selv om legen ikke er på jobb, forventes det at hun stiller opp.
   
   
6. Ansvar for miljøet. Global oppvarming og forurensing truer miljøet. Når jeg kjøper en ny bærbar PC eller mobiltelefon belaster jeg miljøet med miljøgifter og andre konsekvenser i forbindelse med at apparatet ble produsert. Og når jeg kaster PC-en ender farlige stoffer i naturen etter at noen fattige kinesere uten verneutstyr har sittet og smeltet ut brukbare komponenter.
   
   Dersom jeg har full oversikt over alle konsekvenser av produksjon og tilintetgjørelse av PC-en før jeg kjøper den, hvor mye er jeg da selv ansvarlig for konsekvensene? Kan jeg skyve ansvaret over på produsenten? Hva skjer dersom jeg får mer informasjon i etterkant?
   
   Etter min mening ER man som sluttbruker ansvarlig for disse konsekvensene, uansett hvor mye man vet. Dette er selvsagt en ubehagelig holdning å ha, og kanskje grunnen til at mange kanskje vil prøve seg med at produsenten må bære ansvaret.
   
   Men du kommer faktisk ikke unna at hadde det ikke vært for deg, ville ikke miljøkonsekvensene knyttet til ditt produkt ha oppstått. Derfor er du minst like ansvarlig som produsenten.
   
   
7. Å ta ansvar vs. å bli gitt ansvar. La oss si at sjefen sier følgende på morgenmøtet: "Vi skal skaffe oss flere kunder innenfor det mest eksklusive segmentet, ...bla bla bla..., og vi trenger en til å lede satsningen. Noen som kunne tenke seg å påta seg oppgaven?"
   
   Dette er en forespørsel om å påta seg et ansvar, men du blir ikke spurt direkte. Hadde du blitt spurt direkte, ville det vært lettere å si ja, fordi en annen allerede har tenkt at DU kan være den rette. Dersom du må velge deg selv, må du ta dette ansvaret selv. Og dersom du er pådriver for idéen om luksusmarkedet selv, sitter du med mesteparten av ansvaret - etter at ledelsen har godkjent, selvsagt. Er selv ledelsen, har du plutselig alt ansvar.
   
   
8. Toppledere. Hva gjør at toppledere er i stand til å gjøre jobben sin uten å kollapse under alt ansvaret? Hva gjør at f.eks. Bjørn Kjos, toppsjef i flyselskapet Norwegian, takler å ha ansvar for livene til tusenvis av passasjerer hver eneste dag? Jeg tror at en viktig nøkkel er at han vet at han gjør jobben så godt som det er mulig å gjøre den. Han vet at ingen kan gjøre det særlig bedre enn ham, og at det han gjør er bra nok.
   
   Han må også nødvendigvis være villig til å akseptere den risken som faktisk er der. Ting KAN gå galt. Men det er bare sånn det er. Alle som driver et flyselskap må forholde seg til dette.
   
   
9. Ansvar for å si ifra. Ann Heberlein har skrevet boka ”Det var ikke min skyld”, som handler om ansvar. Der fremsetter hun ideen om at vi alle har et ansvar for å si ifra når vi ser noen gjøre feil. Uretten kan være noe du er vitne til mot deg selv eller mot andre, eller det kan være du selv som gjør det.
   
   Hun mener at mennesker har behov for å dele opplevelser med hverandre, at vi trenger støtte og oppmuntring for å lykkes, og anerkjennelse når vi har oppnådd noe.
   

   Like viktig er det å få hjelp til å finne ut hva som gikk galt når man ikke oppnår ønsket resultat. Første del av hjelpen er selvsagt å få høre at man har gjort feil. Det er først når man ser sine mangler i hvitøyet, at man kan gjøre noe med dem.

10. Ansvar for andre. Dette er et stort tema - her er ett perspektiv: For noen år siden ble jeg kjent med en kar som alltid var veldig fornøyd og i godt humør. Han var veldig behagelig å være sammen med, og det var det flere som syntes. Jeg ble nysgjerrig, og spurte ham hvordan han fikk det til. Han svarte:
    
    
    1. Akseptere tingene som de er.
       
    2. Å leve i nuet, og ikke sitte og frykte en ubehagelig situasjon i fremtiden, eller at det fine du opplever nå kommer til å ta slutt. Å fantasere om fremtiden får deg nemlig til å føle følelsene i fantasien her og nå.
       (Se innlegget Lev her og nå! for mer om punkt 1 og 2)
       
    3. Nummer tre var å fylle hodet sitt med ting som er digg å tenke på – så mange ting at oppmerksomheten ikke har plass til flere konsepter.
    4. Slutte å tenke på hva andre bør mene eller gjøre.
    
    Å ha meninger om hva andre bør gjøre eller mene stjeler energi fra deg. Tenk deg at energien du føler i kroppen er en boble som omslutter deg. Alt som er ditt ansvar befinner seg på innsiden av boblen. Andre personer befinner seg på utsiden av denne boblen, men dersom du går rundt og tenker ”hun burde reagere sånn og sånn” lager du et hull i boblen, slik at det virker som om ansvaret befinner seg på innsiden. Men det gjør det ikke, og gjennom denne lekkasjen tappes du for energi.
    
    Så hvor går grensen for når man skal gripe inn, og når man skal la være?
    
    I boken "Tenk Stort – vidsynhetens magiske virkninger", skriver David J. Schwartz at det i slike situasjoner kan være lurt å stoppe opp og spørre seg selv ”Er dette veldig viktig?” Hvis svaret er nei - og det er det som oftest, for det er ikke mye som er virkelig veldig viktig – så påtar man seg ikke ansvar på vegne av en annen.
    
    
11. Voldsutøvere. Bjørn Øverland er tidligere voldsutøver. Han jobber nå for Reform, et ressurssenter for menn, hvor det tilbys blant annet kurs i sinnemestring.
    
    Om sin egen personlige historie, sier han:
    

    Noen av de feilene jeg gjorde, var å legge ansvaret over på partner. Hadde det ikke vært for at hun maste og så videre, så hadde jeg ikke slått. Så ansvaret er hennes. Så det å ikke ta ansvaret fullt og helt, er en av de feilene jeg har gjort.

    Sitatet er fra et program NRK Migrapolis lagde i april i år om vold mot kvinner: Når mannen slår.
    
    
12. Kjempe mot urettferdighet. Filosofen Friedrich Nietzsche sa en gang:
    

    Vær forsiktig når du kjemper mot monstre, så du ikke blir et selv.

    Kjell Arne Vole er president i Norges største uavhengige Harley-klubb. Han var imot at Hells Angels skulle etablere seg i Norge på 80-tallet. De hadde noen ubehagelige møter med HA, og fikk fort beskjed om at ting kunne bli fryktelig mye verre.
    
    I et intervju med NRK Brennpunkt: Broderskapet og Skattefellen, sier Vole (fra 5:20 og utover):
    

    Hvis du skal gjøre noe mot det der, så må det gjøres på en slik måte at du stiller deg i samme situasjon som dem, altså at du bryter loven og begår vold og slike ting. [...] [Det er] enten avliving eller ingenting. Å avlive folk har en ikke lov til, så da blir det ingenting.

13. Soldater i krig. Det som skjedde i rettsakene i Nurnberg etter andre verdenskrig er noe mange militærnektere kjenner godt til. For i Nurnbergprosessene ble det fastslått at selv om en soldat har fått ordrer fra sine overordnede, er han likevel ansvarlig for sine handlinger. Derfor kan soldater dømmes.
    
    
14. Ansvar for barn. Foreldre har ansvar for barna sine fra de er født til de blir myndige ved 18-års alder. Dette betyr bl.a. at de fra tid til annen overstyrer barnas frie vilje, fordi de vil oppdra dem, eller beskytte dem fra farlige konsekvenser de ikke ser selv.
    
    
15. Juridisk ansvar. Det er også mulig å påta seg juridisk og / eller økonomisk ansvar. Ved å skrive under på en leiekontrakt går jeg med på å betale leie hver måned, og jeg lover også å påta meg jobben med å vaske ned leiligheten når jeg flytter ut. Om jeg skulle forsøke å snike meg unna disse forpliktelsene, kan utleier ta meg til Husleietvistutvalget og få en avgjørelse som jeg må rette meg etter. Denne avgjørelsen er likestilt med en rettkraftig dom.
    
    
16. Ansvar for eget liv. Vi velger sannsynligvis ikke å bli født; men når det først har skjedd, stiller vår blotte eksistens noen ufravikelige krav til oss: a) Du må spise, ellers dør du. b) Du må sørge for tilgang på luft, og det er også lurt å gå på do.
    
    I tillegg kommer kroppen og psyken med noen krav som, hvis du ikke lytter, fører til depresjoner, frustrasjoner, misnøye, osv. Eksempler:
    
    
    • Være sammen med andre
    • Sørge for variasjon i aktiviteter
    • Spise og drikke variert og riktig
    • Lære nye ting
    • Gjøre ting man mestrer
    • Ha et regelmessig sexliv uten skam og skyld
    • Ikke ta for mye ansvar (det stjeler energi), og heller ikke for lite.
    • osv.
    
    Listen er lang, jeg planlegger bok om 10-15 år.
    
    Poenget er: Alt dette er DITT ansvar. Overlater du disse tingene til andre, får du mest sannsynlig ikke det du trenger, eller nok av det. Sannsynligvis kjeder du deg også, eller går rundt og er misfornøyd.
    
    Ann Heberlein diskuterer dette også i boken sin, hvor hun sier at mange mennesker i dag har en lav terskel for å erklære seg som ofre og forventer at samfunnet skal løse selv det minste problem. Problemer de egentlig burde løse selv.
    
    
17. Si sin mening. Det er mye lettere å ytre en mening man VET er omdiskutert, dersom man på forhånd kjenner til noen som er enige. For da har man i bakhodet at man kan henvise til andre istedenfor å forsvare meningen selv.
    
    
18. Forskjell mellom kvinner og menn. En alenemor er et godt eksempel på at kvinner er flinke til å ta ansvar. Men på ett område skiller menn og kvinner seg dramatisk, og det gjelder kurtise.
    
    Helt i starten av et forhold vil både mannen og kvinnen sende signaler til den andre, f.eks. med blikk og smil. Dette kalles flørting. Men dersom det faktisk skal skje noe, må noen være villig til å ta en risiko. Og dette loddet tilfaller som oftest mannen.
    
    I et direktesendt program intervjuet Oprah flere unge kvinner ang. sex og flørting. Og det de sa, var dette:
    

    Vi vil at han skal ta initiativet, vi vil at han skal kysse oss først. Men bare dersom vi liker ham.

    Dette stemmer bra med mine egne erfaringer. Mannen må lese signalene, og gutse i det rette øyeblikket. Ellers skjer ingenting. Kvinnen kan være så keen som bare det, hun kommer ALDRI til å ta risikoen som er nødvendig for å etablere forholdet. Isteden sender hun blikk, smil, og sørger for å "tilfeldigvis" være i nærheten, mens hun håper at mannen skal ta et initiativ.
    
    Det samme gjelder sex. Kvinnen ønsker aller helst å bli fratatt ansvaret for sexen sånn at hun kan slippe seg helt løs. En mann som kan dominere på soverommet, er svært opphissende for en kvinne. Med å dominere mener jeg å lede og få henne til å ville underkaste seg, ikke å undertrykke henne. Viktig forskjell.
    

--**--

OK. Så hva ER nå ansvar?

Her er min definisjon:

Ansvar er en villighet eller forpliktelse til
å bære konsekvenser for noe.

La meg utdype:

1. Forpliktelse: Ansvar er en forpliktelse når vi påtar oss en jobb, trykker i vanvare på stoppknappen på bussen, kjører ned en person i fylla, får barn, eller leier en leilighet. Det kan sikkert også oppleves som en forpliktelse for en lege som må hjelpe en besvimt kinogjenger.
   
   
2. Villighet: Selv om å påta seg ansvar ofte kan oppleves som å påta seg en forpliktelse, og således som tvang, har man i andre tilfeller et valg.

Derfor vil jeg definere verbet "å ta ansvar" slik:

Å ta ansvar er å være villig til å bære konsekvenser for noe.

La meg utdype:

1. Være villig: Ingen kan tvinge deg til å påta deg en forpliktelse. Dersom du blir dømt for ran kan du fremdeles rømme landet. Derfor utelater jeg ordet forpliktelse.
   
   
2. Bære konsekvenser: Jeg kunne ha sagt å stå til rette for, men dette har assosiasjoner til straff. Jeg ønsker å fremheve at å ta ansvar er noe man står fritt til å gjøre.
   
   
3. Ville vs. ønske: Å ønske å bære konsekvenser kan oversettes med "det hadde vært fint å bære konsekvenser, men jeg kommer ikke til å gjøre så mye for å få det til". Å ville det er et sterkt nok mål til at du handler.
   

Ansvar handler altså dypest sett om å bære konsekvenser, og det er her det blir interessant:

For enhver handling man gjør, har konsekvenser. Det har også konsekvenser å IKKE foreta seg noe. Ansvar er derfor noe vi ikke kan unngå.

Det faktum at du eksisterer har også gitt deg en vanvittig ansvar: Ansvaret for ditt eget liv og hva du vil fylle det med.

Nå er det sånn at å forutsi fremtiden; det vil si å forutse konsekvensene av alt man gjør, bare til en viss grad er mulig. Teoretisk sett er det umulig, for fremtiden er ikke kommet til deg når du driver og gjør handlingen.

Enhver handling innebærer altså risiko. Og det er risiko som kan gjøre det vanskelig for en samvittighetsfull person å påta seg ansvar, fordi:

Ansvar medfører risiko.

Å være i en risikofylt situasjon fører til ubehagelige følelser, f.eks. usikkerhet eller frykt, og det er til syvende og sist DETTE som gjør at ansvar kan være vanskelig å påta seg.

En risikofylt situasjon kan også ende galt og resultere i tap av ansikt, for eksempel, eller verre ting. Igjen en ubehagelig situasjon.

For å unngå slike ubehagelige følelser, forsøker man ofte å skyve fra seg ansvaret, eller å dele det med andre.

Her er noen scenarier der motivasjonen kan være å unngå slike ubehagelige følelser:

• La være å handle i håp om at "det 'årner seg"
• La være å påta seg ansvar i håp om at noen andre gjør det
• La være å velge eller bestemme seg (beslutningsvegring)
• Ikke bry seg om hvordan det går
• Lese horoskopet
• Melde seg inn i en organisasjon (du lar andre tenke og ta avgjørelser for deg)
• Se på TV for å "slappe av" eller få tiden til å gå. (Du lar tv-serien gi deg tanker og følelser istedenfor å skape hendelser selv)
• Gjøre ting slik de alltid har blitt gjort, fordi "det er slik det gjøres."
• Dekke over eller skjule det dersom du har gjort en feil
• Be en venn om råd, eller "diskutere" avgjørelser med andre

På hvilken måte kan det å be om råd være en ansvarsfraskrivelse?

Det andre sier har stor makt, og det er to grunner til dette. For det første vil det faktum at idéen er lansert for deg sette hjernen igang med å tenke på det, og forsøke å få idéen til å passe med det du vet fra før. Da kan du allerede være godt i gang med å basere en avgjørelse på dette.

For det andre bekymrer du deg ikke så mye for konsekvensene. Din venn ville jo ha gjort det sånn og sånn, og den underliggende forutsetningen for hans uttalelse er at HAN har gjort vurderinger på hvilke konsekvenser handlingen vil få.

Men det har ikke du. Og hvis du bestemmer deg for å handle med begrunnelsen "det ville jeg gjort" fra din venn, stoler du faktisk på din venns risikovurderinger, ikke dine egne. Dermed tar du mye mindre ansvar enn dersom du hadde ignorert hans uttalelse, gjort dine egne vurderinger og tatt din egen avgjørelse.

Og det er slett ikke sikkert din venn har tenkt særlig nøye gjennom situasjonen. Din venn har veldig lite ansvar (hvis noe) for hva du måtte finne på å gjøre med de rådene han gir. Derfor kan han lett komme med helt urealistiske råd, fordi han ikke føler på den risikoen som faktisk ligger der, i og med at han ikke behøver å følge rådene selv.

Forstyrrelser i ansvarsevnen
Den amerikanske psykiateren M. Scott Peck utga i 1978 bestselgeren The Road Less Travelled, A New Psychology of Love, Traditional Values and Spiritual Growth. Han mener at de fleste som oppsøker en psykiater lider av enten en nevrose eller en karaktérforstyrrelse.

Disse lidelsene representerer motpoler når det gjelder hvordan personen forholder seg til verden og dens problemer. Mens nevrotikeren påtar seg alt for mye ansvar, vil en person med en karaktérforstyrrelse ikke påta seg nok. Når nevrotikere kommer i konflikt med verden, går de automatisk ut fra at det er de som har gjort feil, mens en med karaktérforstyrrelse vil skylde på andre eller på omstendighetene.

I boken gir han et eksempel fra sitt eget liv. Han var 30 år gammel og i ferd med å fullføre sin spesialutdannelse i psykiatri og fikk etterhvert en svært lang arbeidsdag. Han så sine kolleger gå hjem i halv fem-tiden, mens han selv hadde avtaler både kl. åtte og ni. Dette begynte å irritere ham, og derfor oppsøkte han dr. Bageley og forklarte situasjonen for ham.

Etter å ha lyttet lenge og vel svarer doktoren: "Ja, jeg skjønner at du har et problem." "Takk," svarte Scott. "Hva synes du vi skal gjøre med det?" Dr. Bageley bare svarte: "Som jeg sa, Scott, så har du et problem." Det var ikke akkurat det svaret han hadde forventet, og han blir lettere irritert. "Ja, jeg vet jeg har et problem, det er derfor jeg har oppsøkt deg. Men hva synes du at jeg bør får gjort med det?" Bageley svarer:

Scott, du har tydeligvis ikke hørt etter hva jeg sa. Jeg har hørt på deg, og jeg er enig med deg. Du har faktisk et problem. [...] Konkret uttrykt har du et problem når det gjelder tid, din tid. Det er ikke min tid og ikke mitt problem. Du, Scott Peck, har et problem når det gjelder tiden din. Og mer har jeg ikke tenkt å si om det.

Peck hatet dr. Bageley i tre måneder og syntes han var en drittsekk. Hvorfor ville han ikke hjelpe ham? Men så klarte han på en eller annen måte å innse at doktoren hadde rett. Hans tid var hans eget ansvar, det var bare han som kunne bestemme hvordan han ville anvende og organisere den.

Når han oppsøkte dr. Bageley for å be om hjelp, forsøkte han - uten å være klar over det - å øke doktorens innflytelse over seg selv. "Ta ansvaret for meg, du må være sjefen min!"

Ansvar og frihet
M. Scott Peck forklarer sammenhengen mellom ansvar og frihet slik:

Når vi prøver å unngå ansvaret for egen oppførsel, gjør vi det bestandig ved å forsøke å overlate det til en annen person, organisasjon eller institusjon. Men dette innebærer at vi overlater vår egen makt til denne andre instansen, enten det nå er skjebnen, samfunnet, regjeringen, fagforeningen eller sjefen. Det var av denne grunn at Erich Fromm gav sin undersøkelse av nazismen og de autoritære systemer den meget velvalgte tittelen Flukten fra friheten. Når millioner og kanskje milliarder av mennesker daglig forsøker unngå ubehaget ved ansvar, er det friheten de forsøker å flykte fra.

Ansvar og følelser
Det er et helt spekter av følelser knyttet til det å påta seg og utøve ansvar, og jeg vil bare kort nevne noen av dem:

• Før man påtar seg ansvar: Frykt, usikkerhet, spenning og forventning.
• Mens man har ansvar: Mye av det samme, samt glede og energi og følelsen av å leve.
• Etterpå, dersom det gikk bra: Lykke, glede, tilfredshet, stolthet.
• Etterpå, dersom det gikk dårlig: Skyldfølelse, skam, fortvilelse, nedtrykthet.

Skyld og skam trenger ikke være negativt. Disse følelsene viser at du bryr deg, og det er en bra ting. Samtidig har vi situasjoner der skyldfølelse er irrasjonell. Det er ikke uvanlig at personer som overlever store katastrofer får skyldfølelse for at de lever. Brannmennene som deltok i redningsarbeidet etter 11. september er et eksempel.

Hvordan ta mer ansvar
Jeg skal ikke påstå å være noen supermann til å ta ansvar, men her er noen innsikter som jeg forsøker å leve etter:

• Det er alltid noen som må ta ansvar hvis noe skal skje.
• Ingen kan kreve at du gjør bedre enn ditt beste.
• Vit at veien blir til underveis. De handlinger man gjør er egentlig bare forslag. Og etterhvert som man går veien, skapes et nytt utgangspunkt. Og et nytt. Og et nytt... De som er flinke til å ta ansvar har skjønt dette.
• Folk rundt vil bistå den som tar ansvar, fordi ansvarstakeren har presentert et utgangspunkt for andre å forholde seg til. Du får altså hjelp.
• Å ta ett valg innebærer å velge bort andre valg.
• Akseptér risiko og ubehagelige følelser som kommer av å ikke vite hvordan det går. Dette krever mot.
• Tenk på hvor bra situasjonen vil være når du er kommet i mål, fremfor å fokusere på å overvinne frykt og hindringer.
• Alt som er nytt for deg krever trening. Gi deg selv en stor tabbekvote. Prøv, prøv, og prøv igjen. Alle som er flinke til noe har gått gjennom det samme, selv om det ikke virker sånn.
• Det er OK å ikke kunne alt for å påta seg ansvar.
• En vanlig strategi for å redusere kravet til å forutsi fremtiden (og dermed redusere mengden mot som kreves) er å skaffe seg mer kunnskap / erfaring om oppgaven.
• Øve på ledelse: Bli barnehageonkel, lærer, bussjåfør, turleder, osv., eller gå på swingkurs.
  

Ann Heberlein avslutter sin bok med noen råd om ansvar. Her er overskriftene:

1. Erkjenn dine begrensninger
   
2. Akseptér at livet ikke er rettferdig
   
3. Husk at du kan velge, og ta ansvar for dine valg
   
4. Ta din egen og andres skyldfølelse på alvor
   
5. Beskytt din autonomi
   
6. Kritisér og anerkjenn, og unngå [å unnskylde deg selv eller andre]
7. Innsé at samarbeid lønner seg
   
8. Ta vare på din selvrespekt og din makt

Om autonomi sier hun:

Autonomi er evnen og retten til å ta egne selvstendige valg i forbindelse med ting som berører vårt eget liv. La ikke andre mennesker eller tilfeldigheter få bestemme hva og hvem du er, hvor og hvordan du lever ditt liv.

Og om selvrespekt:

Det viktigste av alt er å ta vare på sin egen selvrespekt, etterstrebe å bli den typen menneske man ønsker å være, et menneske som man kan respektere. Ikke la andre få krenke deg og ditt egenverd.

Legg gjerne igjen egne erfaringer eller reaksjoner i kommentarfeltet. Vettuge innspill blir brukt til å oppdatere innlegget.

Litteratur
Jeg har lyst til å anbefale Ann Heberleins lettfattelige bok (Det var ikke min skyld!) for de som har lyst på flere innspill om ansvar. Tema hun tar opp, er blant annet: Frihet, bevissthet, skyld og skam, overgrep, egenverd, krenking og forulemping, kritikk, kropp, unnskyldninger, moral og etikk, straff og hevn, tilgivelse, egoisme, samarbeid.