19/7: Opp Mefjellet

Motbakkeløpet Mefjellet Opp starter i Fjørå ved Valldal helt nede ved havet, og går i løpet av 7km opp til 1100 meters høyde. Den bratte oppstigningen er veldig jevnt fordelt. Av de første 3km går 2km på asfalt, og ca. 1 km på en idyllisk gjengrodd og bratt skogsvei. Deretter ca. 2 km på skogsvei, før de siste 2 km går på en fjellsti.

I år var det 58 deltakere i konkurranseklassen, og 56 i mosjonsklassen. Kenneth løp her i fjor på 1t 25m og erklærte da umiddelbart etter målgang at målet i år skulle være 1:10. Jeg stilte i mosjonsklassen med mål om å ta meg en frisk spasértur opp.

Ordinær start er kl. 12. Jeg starter litt før siden jeg ønsker å være på toppen for å ta bilde av vinneren. Løypen er godt merket, og har distansemerker hver 500. meter. Det er 3 drikkestasjoner med sportsdrikke, vann og energibarer.

Litt over halvveis tar jeg igjen en gammel kar. Det viser seg at han er 79 år, og løp Geiranger Halvmaraton for 10. gang i år! Han kommer i mål som eneste deltaker i klasse 75+ på imponerende 2:08!!

Selv om jeg ikke gir alt er jeg mektig sliten når det er ca. 2km igjen. Pusten går tungt, beina er stive, og jeg må virkelig ta meg sammen mens jeg etterhvert sjangler meg oppover. 300 meter fra mål blir jeg forbigått av en eldre herre som har hengt på i halvannen kilometer. Strategien hans om å veksle noen hyggelige ord fungerer, og jeg må tilslutt gi tapt.

Siden alt egentlig er psykisk klarer jeg å få lagt inn en liten spurt mot mål. Jeg kommer inn på ca. 1:35 (uoffisielt). 10 minutter senere kommer dagens første konkurranseløper, Hans Martin Gjedrem, i mål på 46:03 (ny løyperekord). I kvinneklassen blir det også ny løyperekord når Brynhild Synstnes klarer 56:36.

Jeg løper ned 500 meter for å heie Kenneth frem det siste strekket. Når han kommer holder jeg følge et lite stykke før han drar fra og går i mål på 1:08. Det er en forbedring på 17 minutter fra i fjor!

På premieutdelingen kl. 16 klarer jeg å bli trukket ut som den "heldige" vinner av en rød og blå kjølebag! Jeg kan nesten ikke klandre de fire ukjente personene som lo rått av bagen min da vi gikk til bilen. Dette må være den styggeste bagen jeg har sett noensinne... Butikken som donerte den var vel godt fornøyd med å bli kvitt den.

Mefjellet Opp er et velorganisert og hyggelig motbakkeløp, og jeg anbefaler det varmt til alle som ønsker å teste seg selv eller bare vil ha seg en fin tur.

Trenger du ny kjølebag tror jeg derimot det kan lønne seg å gå i butikken...

Å akseptere tingene som de er

Hovmod står for fall, heter det. Hovmod er norsk, og betyr overdreven stolthet. Stolthet, og spesielt hovmod, er unyttig. Dette vet jeg fordi jeg lider litt av denne sykdommen.

Stolthet har sitt opphav i ego, og det er ego som er tema for dette innlegget.

Ego er en mental mekanisme som motiverer en til å dømme seg selv og andre, og til å ville fremstå som bra ovenfor andre.

Å dømme seg selv: "Faen så dum jeg er! Ikke nå igjen!!!"
Å dømme andre: "For en latterlig fyr / ting å gjøre!"
Å ville fremstå bra ovenfor andre: "Hvis jeg sier det jeg mener vil folk synes jeg er dum / enkel / en som ikke kan så mye."

Det siste kan ses på som en forhåndsdømming av seg selv på vegne av andre. Vi gjør det hele tiden, alle sammen. Det er det som hindrer oss i å gjøre "noe dumt".

Å bli kvitt ego er enkelt: Slutt å dømme deg selv og andre. Det er faktisk så enkelt. Jeg har begynt å gjøre det, og det fungerer. Trikset er å akseptere tingene som de er.

Total aksept.

Les det én gang til: Total aksept.

Hvis det var du selv som gjorde noe du ikke var fornøyd med, akseptér at du faktisk gjorde det du gjorde, uten å dømme det. Meditér over det i 10 sekunder eller 5 minutter, og akseptér virkeligheten, sannheten, det som faktisk er.

Se på forskjellen i tankegangen:

"Faen så dum jeg er! Ikke nå igjen!!!" blir til "Jeg glemte å kjøpe Zalo... Det er faktisk det jeg gjorde - lurer på hvordan jeg kan unngå det neste gang?"

"For en latterlig fyr / ting å gjøre!" blir til "Han lo av mine kartleseregenskaper. Det var det han gjorde, og jeg kjenner at jeg ikke liker det."

"Hvis jeg sier det jeg mener vil folk synes jeg er dum / enkel / en som ikke kan så mye." blir til "Jeg sier det jeg mener fordi jeg aksepterer at jeg er den jeg er."

Total aksept. Uten å dømme.

Sinne og fortvilelse blir til vakre øyeblikk med innsikt og undring.

I starten hadde jeg stor motstand mot å slutte å dømme. På den ene siden opplevde jeg det som befriende og vakkert å gå rundt og tenke at "det er faktisk dette som skjer" om alt og alle. På den annen side syntes det som om det stod i konflikt med det å ha verdier og å stå for noe.

Aksept og verdier. Disse to tingene har IKKE NOE SOM HELST med hverandre å gjøre!!!

Å se verden som den er, uten å dømme, uten å ønske at ting er annerledes enn det de faktisk er, er én ting. Hva man mener om det og evt. ønsker å gjøre med det, er noe helt annet!

Jo mer en person betyr for deg, jo vanskeligere blir dette. Alle som har foreldre, kjæreste, søsken, venner, osv. vet hva jeg snakker om. "Jeg skulle ønske hun ikke var sånn...."

Newsflash!! Hun ER faktisk sånn!! Det er det som er realiteten.

Jeg vil på det sterkeste oppfordre deg til å prøve total aksept - det kommer til å forandre livet ditt. Begynn med deg selv. Akseptér deg selv og det du gjør og sier. Det er nemlig sannheten. Og akseptér at du ikke klarer å akseptere alt i starten. Det er nemlig også sannheten - selv om du ikke liker det, selv om du ikke synes du er "flink".

Hva dette har med trening å gjøre, kommer jeg tilbake til. Ha det fint så lenge!

Filmanbefaling: Loop

Har du tenkt over at hvis du kaster bort en time på å kjede deg, så er det tid du aldri får igjen?

Jeg planlegger å bli 91 år, og hvis jeg er heldig har jeg fremdeles godt over 50 år igjen. Men en bortkastet time er like forbannet tid man kunne brukt bedre!!

Her om dagen kom jeg til å tenke på en film jeg så for et halvt år siden. Den heter Loop. Tittelen henspeiler på loopen som mange befinner seg i til daglig med jobb og trening og alt man skal ha tid til.

Filmen portretterer personer som har valgt å bruke tiden alternativt. Vi møter blant annet to ungdommer som kjører rundt i en fiskeskøyte og står på ski, og Norges eneste skogbrannvakt.

Arne Næss innleder filmen. Det er alltid fint å oppleve Næss, fordi han er så leken og til stede. Jeg tror han må ha Norges minste ego. Noe har sikkert kommet med alderen, slik det gjør for mange. Men da Næss studerte på universitetet kunne han finne på å slippe en fjert i auditoriet bare for å se på reaksjonene!

Høydepunktet er verd en film i seg selv: Det er en kar som gjør et forsøk på å klatre alene opp fjellveggen på Kjerag. Før dette er det bare taulag som har gjort det. Klatrescenen er noe av det mest ekstreme jeg har sett på film noen gang. Da han stod ved foten av fjellet med en gigantisk ryggsekk på 40 kilo, holdt jeg på å reise meg opp for å ta bilde! Det er nemlig 1000 meter rett opp...

Dropp nyhetene, været og sporten en kveld, og se denne filmen isteden. Eller la bikkja gå tur med seg selv for en gangs skyld. (Da blir den sikkert glad!)

Jeg lover at du kommer til å få et nytt perspektiv på det å spise eple og drikke vann!

Trailer kan du se her: http://www.youtube.com/watch?v=vZ28PBiiuu8

Gratulerer!

Gratulerer til Kenneth som løp 21 km / 1500 høydemeter fra fjord til fjell i går og forbedret tiden sin fra i fjor med 37 minutter!!

(Andre nyheter: Jeg har blitt treningsnarkoman.)

Sentrumsløpet - en evaluering

Det er kjipt å tabbe seg ut. Men har det først skjedd, får man prøve å være mann nok til å ta ansvar og lære mest mulig av det. Nå som skuffelse og tårer for det meste er et tilbakelagt stadium, klarer jeg endelig å se objektivt på tingene.

Skal vi se, hvor skal vi begynne? Jo! Det første som slår meg, er at jeg ble hindret i starten fordi de som løp foran meg løp for sakte.

Dette spilte imidlertid ingen rolle, skulle det vise seg.

Ikke før hadde vi rundet det bakre hjørnet av Slottet før vi ser Kongen. Han står der i sin skarlagensrøde kappe med hvit kant, gullkrone på hodet og alltingen, og sier: "Stopp!"

Har du noen gang lurt på hvordan Slottsparken alltid kan se så nyklippet og fin ut? Jeg tror det tok 4-5 minutter før han hadde fått alle sauene sine ut på plenen. Det var helt umulig å komme forbi. Folk ble helt ville: Noen hoppet bukk over dem, andre løp fra rygg til rygg. Stakkars dyr! En del begynte å telle hvor mange sauer det egentlig var, men de sovnet.

Jeg har respekt for autoriteter, derfor ble jeg stående og vente til Kongen endelig vinket oss videre. Her tapte jeg ca. 4 minutter.

Men hvordan kan det ha seg at sluttiden likevel ble 48:23, og ikke 52:23?

Diagrammet under er utskriften fra løpet, og viser hjertefrekvens (rødt) og hastighet (blått). Mellom 6 og 8 kilometer slet jeg veldig, og jeg ble etterhvert så forbannet at jeg vurderte å gi meg. Men jeg holdt koken selv om det var hardt.
Jeg husker bare vagt kilometeren mellom 8 og 9: "Wow, nå er jeg helt borte [mentalt]," tenkte jeg. Det var litt stilig...

Omtrent da løp jeg inn i noe som liknet en dør. Tror jeg. Jeg forventet et smell, men isteden kjente jeg en masse vind og lukten av bensin (!?). Hodet ble tungt, og jeg så en masse farger som føk forbi i stor fart.

Da jeg "kom til meg selv" var jeg omtrent på Youngstorvet. Mannen med mop.., øh, teleporten, forsvant, og jeg løp siste kilometeren inn til mål.

Du synes kanskje dette høres utrolig ut?

Jeg støtter meg til det en anonym kar sa til meg en gang. "Noen ganger er virkeligheten mer fantastisk enn science fiction." Han het Karlsen og kjente en som hadde jobbet i etterretningen.

Av ting jeg IKKE tror kan forbedre prestasjonen til neste år, er:

• Ikke drikke alkohol kvelden før. To enheter var ihvertfall én for mye.
• Redusere intensiteten på tempotreningene - jeg har antakelig trent litt for hardt.
• Generelt trene mer, og ha flere rolige langturer.
  
• Stole mer på meg selv: Jeg forskjøv en hard økt med én dag, noe som førte til at den planlagte formtoppen antakelig kom dagen etter løpet.
• Innstilling: At det i det hele tatt ble en mulighet å gi seg, irriterer meg. Det gjør meg forbannet, faktisk.
• Samt noen interne notater som jeg heller ikke tror på.

Nok om det. Vi sees til neste år!

Sentrumsløpet 2008

I fjor løp jeg Sentrumsløpet på 47:42, og målet i år var å komme inn på under 45 minutter. Rettere sagt 44:51. For å klare dette, har jeg lagt inn totalt 8 terskeløkter nå i vår for å få opp farten.

Varmet opp med rolig jogg i 15 minutter, inkludert to 200-meters sprinter. Det funket bra.

Da startskuddet gikk hadde jeg et veldig bra fokus, og jeg var både avslappet og tent på samme tid. Følte meg veldig bra på vei opp mot Majorstuen og Frognerparken, og lå og jobbet og regulerte hele tiden. Målet for dette strekket var å holde igjen siden dette er oppover, og løpet er lenger enn de første tre kilometrene.

Passerte 5 km på 24 minutter, og var egentlig fornøyd med innsatsen og følelsen i kroppen så langt.

Men i bunnen av Bygdøy Allé var det slutt...

Derfra og inn er det bare 4 km igjen, og mye flatere. Her prøvde jeg egentlig bare å holde det gående... Da det var 2 km igjen begynte mållinjen å dra og det løsnet litt. Men jeg slet fortsatt.

Etter 48 minutter og 20 sekunder (uoffisielt) løp jeg hvesende over målstreken.

Er dette mulig? 40 sekunder tregere enn i fjor!?!! WTF? Jeg var ganske skuffet etter målgang; må innrømme det, selv om jeg skjønte etter hvert hvor det bar hen...

Orker ikke egentlig å spekulere i hva som gikk galt; det får bli til en annen dag. Konstaterer at hvilepuls i morges var 48, og at den for to uker siden var 38. Dette kan indikere at noe var galt i dag. Den siste uken har kroppen ikke vært helt i slag, men det er vanskelig å si eksakt hva som er problemet.

Dette var kjipt.

Snittpuls for hele løpet ble 164, eller 88% av max. Det betyr at den mentale innsatsen var på topp i dag, ihvertfall. Fornøyd med det.

Et lyspunkt er det, dog: :-) Min bror kom inn to minutter før meg!!

Kjeder du deg? Litt småsulten? Tørst?

Her er hva du kan gjøre:

• Gå og kjøp litt frukt
• Flørt med betjeningen
• Drikk vann

Alt hjelper mot alt, så her er det bare å måke på.

(Neste uke: Hva du gjør om du sitter fast mellom sofaputene og ikke finner mobilen.)