søndag 27. juni 2010

Ansvar

Psykologen Stanley Milgram ved Yale University ønsket i juli 1961 å undersøke intensjonene til Adolf Eichmann og hans millioner av medsammensvorne under jødeutryddelsen (Holocaust). Hadde de involverte samme moralske ståsted, eller fulgte medhjelperne bare ordre - ordrer som gikk på tvers av deres moralske overbevisning?

Milgram-eksperimentet gir seg ut for å undersøke hukommelse og læring i ulike situasjoner. Det er tre deltakere: En testleder, en lærer, og en student. Studenten og læreren er fysisk adskilt, men de kan høre hverandre. Testleder står sammen med læreren. Læreren leser så opp en liste med ordpar til studenten. Etterpå får studenten ett av ordene i ordparet, og må gjengi det andre. Dersom studenten svarer feil, får han et elektrosjokk. Svarer han riktig, går han videre til neste spørsmål. For hvert svar som er feil, økes elektrosjokket med 15 volt.

Etter hvert som spenningen på elektrosjokkene øker, høres stadig høyere smerteskrik fra studenten. Han begynner også å banke i veggen og klage over en hjertesykdom som han opplyste om på forhånd.

På dette tidspunktet var det mange lærere som ytret ønske om å avslutte og sjekke hvordan studenten hadde det. Noen begynte å stille spørsmål ved eksperimentet da de nådde støt på 135 volt. De fleste fortsatte etter å ha blitt forsikret om at de ikke ville bli holdt ansvarlig.

Dersom læreren på noe tidspunkt ønsket å slutte eksperimentet, ble han møtt med disse responsene fra testleder, i prioritert rekkefølge:
  1. Vær snill å fortsette
  2. Eksperimentet krever at du fortsetter
  3. Det er absolutt nødvendig at du fortsetter
  4. Du har ikke noe valg, du må fortsette.
Eksperimentet ble bare avbrutt dersom læreren fremdeles ønsket å stoppe etter å ha fått alle fire innspillene fra testleder. Hvis ikke, fortsatte eksperimentet til han hadde gitt et elektrosjokk på 450 volt tre ganger på rad.

I det første eksperimentet var det hele 65 prosent som endte opp med å gi maksimalstøtet på 450 volt. Alle unntatt én person gikk over 300 volt.

Eksperimentet er heldigvis ikke så grusomt som det kan virke. Den eneste virkelige forsøkspersonen er læreren. Testleder og studenten spiller skuespill, og det er ingen som faktisk får støt.

Milgram oppsummerte eksperimentet i artikkelen "The Perils of Obedience" i 1974:
The extreme willingness of adults to go to almost any lengths on the command of an authority constitutes the chief finding of the study and the fact most urgently demanding explanation.

Ordinary people, simply doing their jobs, and without any particular hostility on their part, can become agents in a terrible destructive process. Moreover, even when the destructive effects of their work become patently clear, and they are asked to carry out actions incompatible with fundamental standards of morality, relatively few people have the resources needed to resist authority.
Professor Milgram utviklet to teorier om sine resultater. Teori nr. to er interessant i forbindelse med ansvar:
Kjernen i lydighet består i at en person begynner å se seg selv som et verktøy for å utføre en annen persons ønsker. Han ser seg derfor ikke lenger som ansvarlig for sine handlinger. I det øyeblikk et slikt skifte har skjedd i en person, vil alle sentrale trekk ved underkastelse begynne å vise seg.
Dette eksperimentet belyser utrolig mange interessante tema: Moral, sosial lydighet, medfølelse, autoriteter, ansvar og ansvarsfraskrivelse.

Tema for dette innlegget er ansvar. Så hva er nå egentlig ansvar?

Etter å ha fundert litt, og diskutert med de rundt meg, fant jeg ut at det kunne være greit å ha noen konkrete situasjoner å diskutere ut fra. Så jeg satte opp en liste over de sammenhenger der ansvar spiller en sentral rolle. Milgram-eksperimentet er et eksempel.

Målet med listen er å finne kjernen i ansvarsbegrepet, og se hvilke nyanser som er der, slik at vi kan finne en definisjon (en forklaring) på hva ansvar egentlig er.
  1. Jobb. På bussen er det sjåførens oppgave å kjøre bussen langs ruten, og stoppe på alle busstopp der det er passasjerer som vil av eller på. I tillegg har han ansvar for å hjelpe f.eks. svaksynte passasjerer eller folk med barnevogn. Jobbeskrivelsen (ansvarsområdet) er bestemt av busselskapet. Dersom han ikke gjør jobben sin skikkelig, kan konsekvensen bli at han får sparken.

  2. Egne handlinger. Når jeg er passasjér på bussen og trykker på stoppknappen, snakker vi om en annen form for ansvar: Jeg blir ansvarlig for at bussen stopper. Det er riktignok sjåførens ansvar å stoppe bussen, men det er mitt stoppsignal som utløser sjåførens handlinger.

  3. Bevisst handling eller ikke? Det er interessant at dersom jeg dulter borti stoppknappen ved et uhell, er jeg fremdeles like ansvarlig for at bussen stopper. På samme måte som en alkoholpåvirket bilist blir stilt for retten dersom han kjører ned en fotgjenger, selv om han ikke ville det eller husker noe av det.

  4. Å ta ansvaret eller ikke. I situasjonen der jeg ved et uhell får bussen til å stoppe, oppstår muligheten for å aktivt påta meg dette ansvaret. Dersom ingen andre går av, er det en respektfull gest å gi beskjed om at "beklager, jeg trykket på stoppknappen ved en feiltakelse!". Dersom jeg sitter og later som ingenting, fraskriver jeg meg ansvar.

  5. Moralsk ansvar. Dersom bussen kjører forbi en ulykke har sjåføren et moralsk ansvar for å stoppe og hjelpe dersom ingen andre har gjort det før ham. Dette står ikke i jobbeskrivelsen (tipper jeg), men er en universell sosial norm. Alle "plikter" å hjelpe andre i nød

    Det samme gjelder leger som hører "finnes det en lege i salen?" Selv om legen ikke er på jobb, forventes det at hun stiller opp.

  6. Ansvar for miljøet. Global oppvarming og forurensing truer miljøet. Når jeg kjøper en ny bærbar PC eller mobiltelefon belaster jeg miljøet med miljøgifter og andre konsekvenser i forbindelse med at apparatet ble produsert. Og når jeg kaster PC-en ender farlige stoffer i naturen etter at noen fattige kinesere uten verneutstyr har sittet og smeltet ut brukbare komponenter.

    Dersom jeg har full oversikt over alle konsekvenser av produksjon og tilintetgjørelse av PC-en før jeg kjøper den, hvor mye er jeg da selv ansvarlig for konsekvensene? Kan jeg skyve ansvaret over på produsenten? Hva skjer dersom jeg får mer informasjon i etterkant?

    Etter min mening ER man som sluttbruker ansvarlig for disse konsekvensene, uansett hvor mye man vet. Dette er selvsagt en ubehagelig holdning å ha, og kanskje grunnen til at mange kanskje vil prøve seg med at produsenten må bære ansvaret.

    Men du kommer faktisk ikke unna at hadde det ikke vært for deg, ville ikke miljøkonsekvensene knyttet til ditt produkt ha oppstått. Derfor er du minst like ansvarlig som produsenten.

  7. Å ta ansvar vs. å bli gitt ansvar. La oss si at sjefen sier følgende på morgenmøtet: "Vi skal skaffe oss flere kunder innenfor det mest eksklusive segmentet, ...bla bla bla..., og vi trenger en til å lede satsningen. Noen som kunne tenke seg å påta seg oppgaven?"

    Dette er en forespørsel om å påta seg et ansvar, men du blir ikke spurt direkte. Hadde du blitt spurt direkte, ville det vært lettere å si ja, fordi en annen allerede har tenkt at DU kan være den rette. Dersom du må velge deg selv, må du ta dette ansvaret selv. Og dersom du er pådriver for idéen om luksusmarkedet selv, sitter du med mesteparten av ansvaret - etter at ledelsen har godkjent, selvsagt. Er selv ledelsen, har du plutselig alt ansvar.

  8. Toppledere. Hva gjør at toppledere er i stand til å gjøre jobben sin uten å kollapse under alt ansvaret? Hva gjør at f.eks. Bjørn Kjos, toppsjef i flyselskapet Norwegian, takler å ha ansvar for livene til tusenvis av passasjerer hver eneste dag? Jeg tror at en viktig nøkkel er at han vet at han gjør jobben så godt som det er mulig å gjøre den. Han vet at ingen kan gjøre det særlig bedre enn ham, og at det han gjør er bra nok.

    Han må også nødvendigvis være villig til å akseptere den risken som faktisk er der. Ting KAN gå galt. Men det er bare sånn det er. Alle som driver et flyselskap må forholde seg til dette.

  9. Ansvar for å si ifra. Ann Heberlein har skrevet boka ”Det var ikke min skyld”, som handler om ansvar. Der fremsetter hun ideen om at vi alle har et ansvar for å si ifra når vi ser noen gjøre feil. Uretten kan være noe du er vitne til mot deg selv eller mot andre, eller det kan være du selv som gjør det.

    Hun mener at mennesker har behov for å dele opplevelser med hverandre, at vi trenger støtte og oppmuntring for å lykkes, og anerkjennelse når vi har oppnådd noe.
    Like viktig er det å få hjelp til å finne ut hva som gikk galt når man ikke oppnår ønsket resultat. Første del av hjelpen er selvsagt å få høre at man har gjort feil. Det er først når man ser sine mangler i hvitøyet, at man kan gjøre noe med dem.
  10. Ansvar for andre. Dette er et stort tema - her er ett perspektiv: For noen år siden ble jeg kjent med en kar som alltid var veldig fornøyd og i godt humør. Han var veldig behagelig å være sammen med, og det var det flere som syntes. Jeg ble nysgjerrig, og spurte ham hvordan han fikk det til. Han svarte:

    1. Akseptere tingene som de er.
    2. Å leve i nuet, og ikke sitte og frykte en ubehagelig situasjon i fremtiden, eller at det fine du opplever nå kommer til å ta slutt. Å fantasere om fremtiden får deg nemlig til å føle følelsene i fantasien her og nå.
      (Se innlegget Lev her og nå! for mer om punkt 1 og 2)
    3. Nummer tre var å fylle hodet sitt med ting som er digg å tenke på – så mange ting at oppmerksomheten ikke har plass til flere konsepter.
    4. Slutte å tenke på hva andre bør mene eller gjøre.

    Å ha meninger om hva andre bør gjøre eller mene stjeler energi fra deg. Tenk deg at energien du føler i kroppen er en boble som omslutter deg. Alt som er ditt ansvar befinner seg på innsiden av boblen. Andre personer befinner seg på utsiden av denne boblen, men dersom du går rundt og tenker ”hun burde reagere sånn og sånn” lager du et hull i boblen, slik at det virker som om ansvaret befinner seg på innsiden. Men det gjør det ikke, og gjennom denne lekkasjen tappes du for energi.

    Så hvor går grensen for når man skal gripe inn, og når man skal la være?

    I boken "Tenk Stort – vidsynhetens magiske virkninger", skriver David J. Schwartz at det i slike situasjoner kan være lurt å stoppe opp og spørre seg selv ”Er dette veldig viktig?” Hvis svaret er nei - og det er det som oftest, for det er ikke mye som er virkelig veldig viktig – så påtar man seg ikke ansvar på vegne av en annen.

  11. Voldsutøvere. Bjørn Øverland er tidligere voldsutøver. Han jobber nå for Reform, et ressurssenter for menn, hvor det tilbys blant annet kurs i sinnemestring.

    Om sin egen personlige historie, sier han:
    Noen av de feilene jeg gjorde, var å legge ansvaret over på partner. Hadde det ikke vært for at hun maste og så videre, så hadde jeg ikke slått. Så ansvaret er hennes. Så det å ikke ta ansvaret fullt og helt, er en av de feilene jeg har gjort.
    Sitatet er fra et program NRK Migrapolis lagde i april i år om vold mot kvinner: Når mannen slår.

  12. Kjempe mot urettferdighet. Filosofen Friedrich Nietzsche sa en gang:
    Vær forsiktig når du kjemper mot monstre, så du ikke blir et selv.
    Kjell Arne Vole er president i Norges største uavhengige Harley-klubb. Han var imot at Hells Angels skulle etablere seg i Norge på 80-tallet. De hadde noen ubehagelige møter med HA, og fikk fort beskjed om at ting kunne bli fryktelig mye verre.

    I et intervju med NRK Brennpunkt: Broderskapet og Skattefellen, sier Vole (fra 5:20 og utover):
    Hvis du skal gjøre noe mot det der, så må det gjøres på en slik måte at du stiller deg i samme situasjon som dem, altså at du bryter loven og begår vold og slike ting. [...] [Det er] enten avliving eller ingenting. Å avlive folk har en ikke lov til, så da blir det ingenting.
  13. Soldater i krig. Det som skjedde i rettsakene i Nurnberg etter andre verdenskrig er noe mange militærnektere kjenner godt til. For i Nurnbergprosessene ble det fastslått at selv om en soldat har fått ordrer fra sine overordnede, er han likevel ansvarlig for sine handlinger. Derfor kan soldater dømmes.

  14. Ansvar for barn. Foreldre har ansvar for barna sine fra de er født til de blir myndige ved 18-års alder. Dette betyr bl.a. at de fra tid til annen overstyrer barnas frie vilje, fordi de vil oppdra dem, eller beskytte dem fra farlige konsekvenser de ikke ser selv.

  15. Juridisk ansvar. Det er også mulig å påta seg juridisk og / eller økonomisk ansvar. Ved å skrive under på en leiekontrakt går jeg med på å betale leie hver måned, og jeg lover også å påta meg jobben med å vaske ned leiligheten når jeg flytter ut. Om jeg skulle forsøke å snike meg unna disse forpliktelsene, kan utleier ta meg til Husleietvistutvalget og få en avgjørelse som jeg må rette meg etter. Denne avgjørelsen er likestilt med en rettkraftig dom.

  16. Ansvar for eget liv. Vi velger sannsynligvis ikke å bli født; men når det først har skjedd, stiller vår blotte eksistens noen ufravikelige krav til oss: a) Du må spise, ellers dør du. b) Du må sørge for tilgang på luft, og det er også lurt å gå på do.

    I tillegg kommer kroppen og psyken med noen krav som, hvis du ikke lytter, fører til depresjoner, frustrasjoner, misnøye, osv. Eksempler:

    • Være sammen med andre
    • Sørge for variasjon i aktiviteter
    • Spise og drikke variert og riktig
    • Lære nye ting
    • Gjøre ting man mestrer
    • Ha et regelmessig sexliv uten skam og skyld
    • Ikke ta for mye ansvar (det stjeler energi), og heller ikke for lite.
    • osv.

    Listen er lang, jeg planlegger bok om 10-15 år.

    Poenget er: Alt dette er DITT ansvar. Overlater du disse tingene til andre, får du mest sannsynlig ikke det du trenger, eller nok av det. Sannsynligvis kjeder du deg også, eller går rundt og er misfornøyd.

    Ann Heberlein diskuterer dette også i boken sin, hvor hun sier at mange mennesker i dag har en lav terskel for å erklære seg som ofre og forventer at samfunnet skal løse selv det minste problem. Problemer de egentlig burde løse selv.

  17. Si sin mening. Det er mye lettere å ytre en mening man VET er omdiskutert, dersom man på forhånd kjenner til noen som er enige. For da har man i bakhodet at man kan henvise til andre istedenfor å forsvare meningen selv.

  18. Forskjell mellom kvinner og menn. En alenemor er et godt eksempel på at kvinner er flinke til å ta ansvar. Men på ett område skiller menn og kvinner seg dramatisk, og det gjelder kurtise.

    Helt i starten av et forhold vil både mannen og kvinnen sende signaler til den andre, f.eks. med blikk og smil. Dette kalles flørting. Men dersom det faktisk skal skje noe, må noen være villig til å ta en risiko. Og dette loddet tilfaller som oftest mannen.

    I et direktesendt program intervjuet Oprah flere unge kvinner ang. sex og flørting. Og det de sa, var dette:
    Vi vil at han skal ta initiativet, vi vil at han skal kysse oss først. Men bare dersom vi liker ham.
    Dette stemmer bra med mine egne erfaringer. Mannen må lese signalene, og gutse i det rette øyeblikket. Ellers skjer ingenting. Kvinnen kan være så keen som bare det, hun kommer ALDRI til å ta risikoen som er nødvendig for å etablere forholdet. Isteden sender hun blikk, smil, og sørger for å "tilfeldigvis" være i nærheten, mens hun håper at mannen skal ta et initiativ.

    Det samme gjelder sex. Kvinnen ønsker aller helst å bli fratatt ansvaret for sexen sånn at hun kan slippe seg helt løs. En mann som kan dominere på soverommet, er svært opphissende for en kvinne. Med å dominere mener jeg å lede og få henne til å ville underkaste seg, ikke å undertrykke henne. Viktig forskjell.
--**--

OK. Så hva ER nå ansvar?

Her er min definisjon:

Ansvar er en villighet eller forpliktelse til
å bære konsekvenser for noe.

La meg utdype:
  1. Forpliktelse: Ansvar er en forpliktelse når vi påtar oss en jobb, trykker i vanvare på stoppknappen på bussen, kjører ned en person i fylla, får barn, eller leier en leilighet. Det kan sikkert også oppleves som en forpliktelse for en lege som må hjelpe en besvimt kinogjenger.

  2. Villighet: Selv om å påta seg ansvar ofte kan oppleves som å påta seg en forpliktelse, og således som tvang, har man i andre tilfeller et valg.
Derfor vil jeg definere verbet "å ta ansvar" slik:

Å ta ansvar er å være villig til å bære konsekvenser for noe.

La meg utdype:
  1. Være villig: Ingen kan tvinge deg til å påta deg en forpliktelse. Dersom du blir dømt for ran kan du fremdeles rømme landet. Derfor utelater jeg ordet forpliktelse.

  2. Bære konsekvenser: Jeg kunne ha sagt å stå til rette for, men dette har assosiasjoner til straff. Jeg ønsker å fremheve at å ta ansvar er noe man står fritt til å gjøre.

  3. Ville vs. ønske: Å ønske å bære konsekvenser kan oversettes med "det hadde vært fint å bære konsekvenser, men jeg kommer ikke til å gjøre så mye for å få det til". Å ville det er et sterkt nok mål til at du handler.
Ansvar handler altså dypest sett om å bære konsekvenser, og det er her det blir interessant:

For enhver handling man gjør, har konsekvenser. Det har også konsekvenser å IKKE foreta seg noe. Ansvar er derfor noe vi ikke kan unngå.

Det faktum at du eksisterer har også gitt deg en vanvittig ansvar: Ansvaret for ditt eget liv og hva du vil fylle det med.

Nå er det sånn at å forutsi fremtiden; det vil si å forutse konsekvensene av alt man gjør, bare til en viss grad er mulig. Teoretisk sett er det umulig, for fremtiden er ikke kommet til deg når du driver og gjør handlingen.

Enhver handling innebærer altså risiko. Og det er risiko som kan gjøre det vanskelig for en samvittighetsfull person å påta seg ansvar, fordi:

Ansvar medfører risiko.

Å være i en risikofylt situasjon fører til ubehagelige følelser, f.eks. usikkerhet eller frykt, og det er til syvende og sist DETTE som gjør at ansvar kan være vanskelig å påta seg.

En risikofylt situasjon kan også ende galt og resultere i tap av ansikt, for eksempel, eller verre ting. Igjen en ubehagelig situasjon.

For å unngå slike ubehagelige følelser, forsøker man ofte å skyve fra seg ansvaret, eller å dele det med andre.

Her er noen scenarier der motivasjonen kan være å unngå slike ubehagelige følelser:
  • La være å handle i håp om at "det 'årner seg"
  • La være å påta seg ansvar i håp om at noen andre gjør det
  • La være å velge eller bestemme seg (beslutningsvegring)
  • Ikke bry seg om hvordan det går
  • Lese horoskopet
  • Melde seg inn i en organisasjon (du lar andre tenke og ta avgjørelser for deg)
  • Se på TV for å "slappe av" eller få tiden til å gå. (Du lar tv-serien gi deg tanker og følelser istedenfor å skape hendelser selv)
  • Gjøre ting slik de alltid har blitt gjort, fordi "det er slik det gjøres."
  • Dekke over eller skjule det dersom du har gjort en feil
  • Be en venn om råd, eller "diskutere" avgjørelser med andre
På hvilken måte kan det å be om råd være en ansvarsfraskrivelse?

Det andre sier har stor makt, og det er to grunner til dette. For det første vil det faktum at idéen er lansert for deg sette hjernen igang med å tenke på det, og forsøke å få idéen til å passe med det du vet fra før. Da kan du allerede være godt i gang med å basere en avgjørelse på dette.

For det andre bekymrer du deg ikke så mye for konsekvensene. Din venn ville jo ha gjort det sånn og sånn, og den underliggende forutsetningen for hans uttalelse er at HAN har gjort vurderinger på hvilke konsekvenser handlingen vil få.

Men det har ikke du. Og hvis du bestemmer deg for å handle med begrunnelsen "det ville jeg gjort" fra din venn, stoler du faktisk på din venns risikovurderinger, ikke dine egne. Dermed tar du mye mindre ansvar enn dersom du hadde ignorert hans uttalelse, gjort dine egne vurderinger og tatt din egen avgjørelse.

Og det er slett ikke sikkert din venn har tenkt særlig nøye gjennom situasjonen. Din venn har veldig lite ansvar (hvis noe) for hva du måtte finne på å gjøre med de rådene han gir. Derfor kan han lett komme med helt urealistiske råd, fordi han ikke føler på den risikoen som faktisk ligger der, i og med at han ikke behøver å følge rådene selv.

Forstyrrelser i ansvarsevnen
Den amerikanske psykiateren M. Scott Peck utga i 1978 bestselgeren The Road Less Travelled, A New Psychology of Love, Traditional Values and Spiritual Growth. Han mener at de fleste som oppsøker en psykiater lider av enten en nevrose eller en karaktérforstyrrelse.

Disse lidelsene representerer motpoler når det gjelder hvordan personen forholder seg til verden og dens problemer. Mens nevrotikeren påtar seg alt for mye ansvar, vil en person med en karaktérforstyrrelse ikke påta seg nok. Når nevrotikere kommer i konflikt med verden, går de automatisk ut fra at det er de som har gjort feil, mens en med karaktérforstyrrelse vil skylde på andre eller på omstendighetene.

I boken gir han et eksempel fra sitt eget liv. Han var 30 år gammel og i ferd med å fullføre sin spesialutdannelse i psykiatri og fikk etterhvert en svært lang arbeidsdag. Han så sine kolleger gå hjem i halv fem-tiden, mens han selv hadde avtaler både kl. åtte og ni. Dette begynte å irritere ham, og derfor oppsøkte han dr. Bageley og forklarte situasjonen for ham.

Etter å ha lyttet lenge og vel svarer doktoren: "Ja, jeg skjønner at du har et problem." "Takk," svarte Scott. "Hva synes du vi skal gjøre med det?" Dr. Bageley bare svarte: "Som jeg sa, Scott, så har du et problem." Det var ikke akkurat det svaret han hadde forventet, og han blir lettere irritert. "Ja, jeg vet jeg har et problem, det er derfor jeg har oppsøkt deg. Men hva synes du at jeg bør får gjort med det?" Bageley svarer:
Scott, du har tydeligvis ikke hørt etter hva jeg sa. Jeg har hørt på deg, og jeg er enig med deg. Du har faktisk et problem. [...] Konkret uttrykt har du et problem når det gjelder tid, din tid. Det er ikke min tid og ikke mitt problem. Du, Scott Peck, har et problem når det gjelder tiden din. Og mer har jeg ikke tenkt å si om det.
Peck hatet dr. Bageley i tre måneder og syntes han var en drittsekk. Hvorfor ville han ikke hjelpe ham? Men så klarte han på en eller annen måte å innse at doktoren hadde rett. Hans tid var hans eget ansvar, det var bare han som kunne bestemme hvordan han ville anvende og organisere den.

Når han oppsøkte dr. Bageley for å be om hjelp, forsøkte han - uten å være klar over det - å øke doktorens innflytelse over seg selv. "Ta ansvaret for meg, du må være sjefen min!"

Ansvar og frihet
M. Scott Peck forklarer sammenhengen mellom ansvar og frihet slik:
Når vi prøver å unngå ansvaret for egen oppførsel, gjør vi det bestandig ved å forsøke å overlate det til en annen person, organisasjon eller institusjon. Men dette innebærer at vi overlater vår egen makt til denne andre instansen, enten det nå er skjebnen, samfunnet, regjeringen, fagforeningen eller sjefen. Det var av denne grunn at Erich Fromm gav sin undersøkelse av nazismen og de autoritære systemer den meget velvalgte tittelen Flukten fra friheten. Når millioner og kanskje milliarder av mennesker daglig forsøker unngå ubehaget ved ansvar, er det friheten de forsøker å flykte fra.
Ansvar og følelser
Det er et helt spekter av følelser knyttet til det å påta seg og utøve ansvar, og jeg vil bare kort nevne noen av dem:
  • Før man påtar seg ansvar: Frykt, usikkerhet, spenning og forventning.
  • Mens man har ansvar: Mye av det samme, samt glede og energi og følelsen av å leve.
  • Etterpå, dersom det gikk bra: Lykke, glede, tilfredshet, stolthet.
  • Etterpå, dersom det gikk dårlig: Skyldfølelse, skam, fortvilelse, nedtrykthet.
Skyld og skam trenger ikke være negativt. Disse følelsene viser at du bryr deg, og det er en bra ting. Samtidig har vi situasjoner der skyldfølelse er irrasjonell. Det er ikke uvanlig at personer som overlever store katastrofer får skyldfølelse for at de lever. Brannmennene som deltok i redningsarbeidet etter 11. september er et eksempel.

Hvordan ta mer ansvar
Jeg skal ikke påstå å være noen supermann til å ta ansvar, men her er noen innsikter som jeg forsøker å leve etter:
  • Det er alltid noen som må ta ansvar hvis noe skal skje.
  • Ingen kan kreve at du gjør bedre enn ditt beste.
  • Vit at veien blir til underveis. De handlinger man gjør er egentlig bare forslag. Og etterhvert som man går veien, skapes et nytt utgangspunkt. Og et nytt. Og et nytt... De som er flinke til å ta ansvar har skjønt dette.
  • Folk rundt vil bistå den som tar ansvar, fordi ansvarstakeren har presentert et utgangspunkt for andre å forholde seg til. Du får altså hjelp.
  • Å ta ett valg innebærer å velge bort andre valg.
  • Akseptér risiko og ubehagelige følelser som kommer av å ikke vite hvordan det går. Dette krever mot.
  • Tenk på hvor bra situasjonen vil være når du er kommet i mål, fremfor å fokusere på å overvinne frykt og hindringer.
  • Alt som er nytt for deg krever trening. Gi deg selv en stor tabbekvote. Prøv, prøv, og prøv igjen. Alle som er flinke til noe har gått gjennom det samme, selv om det ikke virker sånn.
  • Det er OK å ikke kunne alt for å påta seg ansvar.
  • En vanlig strategi for å redusere kravet til å forutsi fremtiden (og dermed redusere mengden mot som kreves) er å skaffe seg mer kunnskap / erfaring om oppgaven.
  • Øve på ledelse: Bli barnehageonkel, lærer, bussjåfør, turleder, osv., eller gå på swingkurs.
Ann Heberlein avslutter sin bok med noen råd om ansvar. Her er overskriftene:
  1. Erkjenn dine begrensninger
  2. Akseptér at livet ikke er rettferdig
  3. Husk at du kan velge, og ta ansvar for dine valg
  4. Ta din egen og andres skyldfølelse på alvor
  5. Beskytt din autonomi
  6. Kritisér og anerkjenn, og unngå [å unnskylde deg selv eller andre]
  7. Innsé at samarbeid lønner seg
  8. Ta vare på din selvrespekt og din makt
Om autonomi sier hun:
Autonomi er evnen og retten til å ta egne selvstendige valg i forbindelse med ting som berører vårt eget liv. La ikke andre mennesker eller tilfeldigheter få bestemme hva og hvem du er, hvor og hvordan du lever ditt liv.
Og om selvrespekt:
Det viktigste av alt er å ta vare på sin egen selvrespekt, etterstrebe å bli den typen menneske man ønsker å være, et menneske som man kan respektere. Ikke la andre få krenke deg og ditt egenverd.
Legg gjerne igjen egne erfaringer eller reaksjoner i kommentarfeltet. Vettuge innspill blir brukt til å oppdatere innlegget.

Litteratur
Jeg har lyst til å anbefale Ann Heberleins lettfattelige bok (Det var ikke min skyld!) for de som har lyst på flere innspill om ansvar. Tema hun tar opp, er blant annet: Frihet, bevissthet, skyld og skam, overgrep, egenverd, krenking og forulemping, kritikk, kropp, unnskyldninger, moral og etikk, straff og hevn, tilgivelse, egoisme, samarbeid.

mandag 7. juni 2010

Forelskelse og kjærlighet


Forelskelse


Å være gal etter henne, ute av stand til å se noen feil.

Kjærlighet

Å ha sett feilene og fremdeles være gal etter henne.

lørdag 29. mai 2010

Retroangrep på New York

Patrick Jean har bakgrunn som 2D og 3D grafisk designer for reklame- og filmbransjen. Kortfilmen Pixels ble sett av over en million det første døgnet den lå ute på nettet. Jean lot seg inspirere av dataspill han spilte som barn, og resultatet har iflg. Jean tiltrukket seg Hollywoods oppmerksomhet.

Religiøs som jeg er, var det nok at den legendariske Commodore-logoen vises i et halvt sekund for at jeg skulle erklære filmen for et mesterverk, men det finnes sikkert andre grunner også.


HD-versjon på Youtube: PIXELS by PATRICK JEAN
Hjemmesiden til skaperen: Patrick JEAN

lørdag 24. april 2010

.The Third & The Seventh.

Da jeg gjorde research til forrige innlegg (demoscenen) kom jeg over dette vakre kunstverket av en kortfilm. Alex Roman, mannen bak filmen, har laget en sjeldent estetisk visuell studie av arkitektur, lys, farger og geometriske former.

Hele filmen, med noen få unntak (se under), er datagenerert.

The Third & The Seventh [HD]

Alex Roman skriver i en av kommentarene:

Well, there are several questions i've been asked for...

-I think i must make it clear. There are a few non-CG elements in the shortfilm: photographer (shot on greenscreen), pigeons, timelapsed growing flowers, flying airplane and sky backgrounds.

-It was ALL rendered on an i7 920 and a QX6850 -very low budget :( -

I hope it helps a bit!

Thanks once more fellows! ;-)

PS: There are too a lot of original HD Mp4 torrent requests; let me see what can i do...
Både i7 920 og QX6850 er betegnelser på mikroprosessorer (CPU) for PC. Les mer om filmen på http://www.thirdseventh.com/.

søndag 18. april 2010

Demoscenen

En demo er et dataprogram som er laget for å vise frem imponerende bildeeffekter, animasjoner og musikk. Helt siden midten av 80-tallet har det eksistert en subkultur - demoscenen - hvor kreative sjeler har utforsket grensene for hva som er teknisk mulig å få til.

Demoscenen oppstod ved at pirater som knekket kopisperringer på spill la til en intro. Introen ble vist før spillet startet, og inneholdt musikk og grafiske effekter samt piratgruppens logo. En sentral del var også å sende hilsener til andre piratgrupper:


Denne kreative uttrykksformen utviklet seg fort til en egen kunstart, og årlig arrangeres det nå store samlinger verden over: Breakpoint i Tyskland, Assembly i Finland, The Gathering og Kindergarden i Norge - listen er LANG. Det største er Dreamhack i Sverige som ble besøkt av over 12.000 i 2009.

På Breakpoint 2009 konkurrerte man på flere plattformer: Commodore 64 (fra 1982), Commodore Amiga (1985), samt moderne PC-er. I tillegg var det åpen klasse hvor man også kunne bruke Nintendo DS, Sony Playstation Portable - eller kalkulatorer for den saks skyld. Det ble også konkurrert om beste animasjon og beste spill.

I demoscenens barndom var utfordringen i stor grad å forsøke å programmere maskinene til å gjøre ting som ingeniørene ikke hadde konstruert dem for.

For eksempel er det i utgangspunktet ikke mulig å vise verken tekst eller bilde i rammen på Commodore 64. Derfor var det en stor sensasjon første gang gruppen Flash klarte å "åpne" rammens øvre og nedre del. Ikke lenge etter sjokkerte 1001 Crew med Border Letter 1 hvor de demonstrerte en annen umulighet - open sideborder:

Legg også merke til munnhuggeriet med den
legendariske danske hackeren
Sodan.

Animert tredimensjonal (3D) grafikk står sentralt i mange demoer. Før 3D animasjon kan vises på dataskjermen må utseendet være beskrevet ned til minste detalj. Utgangspunktet er en polygonmodell (også kalt mesh), som er en liste x, y og z-koordinater (vertexer) og forbindelsene mellom dem:


Polygonmodell av delfin før den kles med teksturer.
Illustrasjonen er hentet fra Wikipedia.

Deretter annoteres meshen med materialegenskaper, deriblant teksturer, for å gi den en naturlig utseende overflate. Før objektene kan tegnes opp på dataskjermen (såkalt rendering) må vi også bestemme hvor lyskilder og kamera skal befinne seg.

Synsopplevelsen vi har i den virkelige verden er resultatet av et komplekst samspill av visuelle effekter: For eksempel kan en rød kopp både kaste skygge og få en hvit bordplate til å bli rød. Samtidig vil bordflatens refleksjon kunne ses på koppens blanke overflate. En naturtro rendering tar derfor hensyn til effekt av lyskilder, skygger, refleksjoner, bortvendte flater, objekter som står i veien, osv.

I dagens PC-er gjøres rendering i grafikkortet. Som en naturlig konsekvens fokuserer dagens demoer mer på koreografi, kameraføring og generell estetikk enn før. Både C64 og Amiga mangler støtte for 3D i maskinvare. På disse plattformene vil en figur som kaster skygge på seg selv være et uttrykk for programmererens dyktighet - på PC er det bare lame.

Mange liker den ekstra utfordringen som ligger i å kjempe mot begrensninger, og derfor har demokonkurransene egne klasser for 4k og 64k demo. En k er 1024 bytes - ergo er 4k det samme som 4096 bytes. En byte kan sammenliknes med én bokstav, slik at for å lagre teksten 'God dag!' kreves 8 bytes. For å sette dette i perspektiv er programfilen for notisblokk i Windows på 68k, og et bilde du tar med digitalkamera krever typisk noen megabyte (et par tusen k). 2 gigabyte med internminne (RAM) i PC-en tilsvarer ca. 2 millioner k.

De filmene vi skal kikke på under er opptak av noen utrolige demoer. Det beste er selvsagt å laste ned programfilene selv og kjøre dem på din egen PC. Vær klar over at noen av dem har høye krav til grafikkort eller internminne, og at enkelte krever helt spesifikke versjoner av DirectX installert.

Jeg anbefaler å koble datamaskinen til et stereoanlegg hvis du har mulighet.

Masagin: Invitasjon til NVision 2008 (PC Demo)
Grafikkortprodusenten Nvidia ønsket å sette av en del av NVision-messen i 2008 til demoscenen. Paniq i den legendariske gruppen Farbrausch fikk i oppdrag å lage invitasjonen, og resultatet ble en meget unik og fargerik demo som også vant førsteplass på Breakpoint samme år:



Pouet: Masagin.
Les mer i scenemagasinet Hugi: How Masagin Was Born.

Stargazer: 1. plass på NVision 2008 (PC Demo)
Dette er en av mine desidert største favoritter. Det er stemningsfullt, vakkert, teknisk imponerende, og frekt. Den rockete elektroniske musikken er godt synkronisert med bildet og løfter helheten mange hakk:



Demoen er sammensatt av flere mer eller mindre separate segmenter. Dette er helt typisk - for ofte handler det om utforskning og lek, vel så mye som å imponere konkurrenter. Jeg synes likevel alle overgangene fungerer bra, selv om statuen midtveis kommer litt brått på.

Troverdige animasjoner av vann har alltid vært en ekstra utfordring for grafikere og programmerere. Da James Cameron kom ut med The Abyss i 1989 (trailer) fikk han Oscar for de banebrytende spesialeffektene bak den vannbaserte livsformen nede i dypet. Selskapet Industrial Light & Magic brukte 6 måneder på å produsere de 75 sekundene skapningen opptrer i filmen.

Det unike med Stargazer - og demoer generelt - er at animasjonene blir til mens du ser på. De genereres i realtime.

Demoen er på 47 MB, og krever minimum NVidia GeForce 8800 eller ATI HD 2600.
Gruppenes nettsider: Orb, Andromeda.
Nedlasting og linker på pouet.net: Stargazer by Orb & Andromeda.

.the .product: 1. plass på The Party 2000 (64k demo)
Denne demoen er unik. På bare 64k har de fått plass til en avansert 3D verden og ikke minst et fantastisk lydspor som bildet er synkronisert med:



Rent teknisk består demoen av et program som driver musikk, animasjon og kameraføring fremover. I tillegg til programkoden må det være plass til landskapets polygonmodell og teksturer, og lydsporet trenger plass til både partitur og instrumenter.

Normalt lages landskapet i en 3D-editor som 3D Studio Max eller Maya, teksturene i Photoshop, musikken med f.eks. Milkytracker, og deretter komprimeres alt sammen med Upx. Denne exe-packeren (også kalt en cruncher) identifiserer likheter og mønstre i filen for å gjøre den mindre - det samme som Winzip gjør med dokumenter.

De 66 teksturene i .the .product ville sprengt grensen på 64k for lenge siden. Hver tekstur tar ca. 20k som JPEG-fil - totalt blir det nesten 1,5 MB. Komprimering kunne vært løsningen, men en JPEG-fil er allerede komprimert så det hjelper lite å forsøke å komprimere den en gang til.

Isteden er omtrent alt proseduralt generert: Mesh og teksturer genereres før demoen starter. Musikken er komponert med et program kalt Logic Audio, og selve partituret er lagret som en midi-fil. Instrumentene i låten produseres realtime av en egenutviklet synthesizer-plugin til Logic Audio!

Nøkkelen til de beskjedne plasskravene er altså at det er beskrivelsen av mesh og teksturer som ligger lagret i demoen; ikke selve polygonmodellen eller teksturene. Det samme gjelder instrumentene i låten - det er kun en beskrivelse av frekvenser og forløp som lagres, ikke et opptak.

Som cruncher brukte Farbrausch en nedstrippet utgave av Upx. Komprimeringen fungerte så bra at de faktisk hadde god plass til å skrive en lang rulletekst og fremdeles holde seg innenfor grensen på 65536 bytes. De skriver mer om dette i rulleteksten helt til slutt! :-)

Arbeidet med demoen tok omtrent tre måneder og involverte medlemmene fiver2, chaos, kb og ryg, med bidrag fra doj og yoda. Gruppen gjentok en gammel tradisjon og leide en leilighet de to siste ukene for å kunne sitte sammen under innspurten. Det var i dette tidsrommet at kb programmerte både GUI (brukergrensesnitt) og synthesizer plugin til Logic Audio, OG komponerte musikken til demoen.

Foruten å bruke proseduralt generert innhold gjorde Farbrausch enda en innovasjon med .the .product. Størstedelen av programmeringsarbeidet gikk med til å lage et verktøy kalt The Generator. Denne editoren lar deg beskrive hele demoen i et grafisk brukergrensesnitt.

På samme måte som menneskekroppens form og funksjon er beskrevet i kromosomenes DNA, er .the .product beskrevet vha. en graf med byggestener og operatorer i The Generator. The Generator ble forløperen til werkkzeug1 og werkkzeug3 - mer om dette under neste demo!

Gruppe: Farbrausch.
Pouet: fr-08: .the .product.
Demoen er såpass gammel at den kan kjøres på stort sett alle PC-er med DirectX 9.

På http://www.theproduct.de/ kan du lese alle tekniske detaljer om demoen. Nederst på denne siden kan du laste ned et lite program på 37k som genererer totalt 140 MB med musikk i 44kHz, 16-bit stereo. Musikken er også med i fr-028: Brullwurfel, en "musikkdisk" på 64k. 2,3 og 7 er de beste låtene. 8 er ikke så verst, den heller.

debris.: 1. plass på Breakpoint 2007 (PC demo)
Med debris. klarte Farbrausch kunststykket å vinne klassen for PC demo med en programfil på bare 177k. Selv om de ikke fokuserte på en minimal filstørrelse, gav dette konkurrentene i utgangspunktet en stor fordel. Maksimalt tillatte filstørrelse var nemlig 64 MB.



Demoen er nå på førsteplass på topp-10 listen på pouet.net. Chaos, en av programmererne bak demoen, skriver i en kommentar på Pouet:
thanks for all the applause. it is a thrilling experience. unbelievable. and sorry that it took so long. our next demo will surely be smaller in scope and larger in filesize.

this is not a 64k intro that missed the size limit. we just wanted to see where we end with our intro technology if we don't care about size. no compromises, no months of tweaking, no throwing away of ideas because we need another kilobyte. in fact it is quite wasteful in terms of code size, and we won't fix that in a final version.

we asked the friendly glöperators to change the screenshot because it took away too much of the "story". it's no use to build up atmosphere for several minutes when everybody waits for the moment when things are blowing up. well, it worked for debris, but if you make screenshots of demos that evolve, please make sure that you only show the beginning stages. don't spoil it for the poor majority that wasn't able to see it at the party.

if you wonder about the great physics engine we've built, sorry, it's all faked. obviously. still we only use shader model 2.0, so we had to move all the particles by hand.

my personal thanks have to go to fiver2 aka theunitedstatesofamerica, who is of course the creative mind, artist and hard working craftsman of this production. also this demo would never have worked without ryg's dedication. he tuned and rewrote everything over and over again to the point where i don't understand it any more. and ronny really saved the day when he did the last minute soundtrack. we were so close to the edge.
Hele demoen ble designet i det egenutviklede verktøyet .werkkzeug3. Mesh, teksturer, 3D animasjoner, bilde postprosessering, tidslinjer - you name it. V2 Synthesizer System (også et Farbrauschprodukt) er brukt til musikken, og kkrunchy ble brukt som exe-packer.

Kkrunchy er skrevet fra bunnen av, og er ikke basert på upx. Den gjør bla. reversible transformasjoner på programkoden i demoen for å få den etterfølgende komprimeringen til å bli mer effektiv. Werkkzeug lagrer samme type operatorer etter hverandre fordi Kkruncy, som de fleste andre komprimeringsalgoritmer, er mer effektiv når det er mønstre i datastrømmen.

Werkkzeug1 er nå lagt ut til nedlasting, sammen med - hold deg fast - designfilen til fr-025: the.popular.demo! Ved å velge "export demo" fra menyen i wz1 kan du generere en fiks ferdig, kjørbar demo på din egen harddisk. Det er også en tutorial designfil som forklarer alle konseptene i verktøyet.

Werkkzeug3 er også tilgjengelig, men bare i en utgave begrenset til å lage prosedurale teksturer: .werkkzeug3 TE.

Hvis du vil lære mer kan du se disse seminarene med Dierk Ohlerich, aka chaos: A history of Farbrausch tools, og From .kkrieger to debris. Her sier han bl.a:
This is the problem with Farbrausch, almost everything we do, almost kills us. [...] For kkrieger and debris there was some serious pain going on, in getting it done! No matter what happens, it will never be worth the effort. But it was! That was the most amazing thing, after all the pain, after all the time, all the labor, it was still was worth the effort.
Download og teknisk info på scene.org.
Pouet: fr-041: debris.
Farbrausch: fr-041: debris.
Intervju med Farbrausch (på tysk): her.

Candytron: 2. plass på Breakpoint 2003 (64k demo)
Nok en utrolig Farbrausch produksjon. Neonbelyst tredimensjonal animasjon av en kvinnekropp, fengende musikk og talesyntese, alt sammen på under 64k!

NB! Om du tar anstøt av nakenhet kan jeg heller ikke anbefale neste demo, som viser en robot i blanke messingen.



Micropolis: 3. plass på Assembly 2004 (combined 4k)
4k er en oppsiktsvekkende liten filstørrelse for et dataprogram. Til sammenlikning krever teksten i dette innlegget mer enn fire ganger så stor plass. Prøv å beskrive det du ser i demoen - i detalj - med tekst, og se hvor langt du kommer på 4096 tegn.

Demoens visuelle preg minner meg litt om tidlige demoer på Amiga, der man ofte brukte tredimensjonale strektegninger med fylte flater, og der evaluering av lyspåvirkning ble gjort vha. midtnormalen på hver flate.



Den kjørbare filen til Micropolis kalles micropolis_compo.bat, men er egentlig en CAB-fil. Siden CAB-filer ikke er kjørbare, har man modifisert den til også være en lovlig .BAT-fil, som operativsystemet kan kjøre. BAT-filen pakker seg selv ut til en .EXE-fil, og kjører denne. Denne teknikken kalles cab dropping, og er fullt lovlig, om enn litt hårete.

Pouet: Micropolis by TBC & Mainloop

Elevated: 1. plass på Breakpoint 2009 (pc 4k)
Denne demoen er såpass drøy at jeg fremdeles har problemer med å tro at det er sant.



Kommentarene på Youtube gjenspeiler hvor vanvittig denne prestasjonen er:
[That's] what they are using the Large Hadron Collider for. Video streams from another [dimension] :)
It's impossible.
The program probably invokes a wormhole and streams the video from somewhere else.
It's impossible.
I tekstfilen som følger med demoen forklarer Iñigo Quílez (iq) hvordan han laget demoen:
for those wondering, this a (too) low density flat mesh displaced with a procedural vertex shader. there arent any texturemaps for texturing, instead texturing (and shading) is defferred and computed procedurally in a full screen quad. this means there is zero overdraw for the quite expensive material at the cost of a single geometry pass. then another second full screen quad computes the motion blur. camera movements are computed by a shader too and not in the cpu, as only the gpu knows the procedural definition of the landscape.
Det han forsøker å si er at stort sett alt gjøres i skjermkortets shadere, som gjør at man kan beskrive komplekse effekter på en veldig kompakt måte. Både mesh (høyden i terrenget) og teksturer (stein, snø og vann) er generert vha. Perlin Noise.

Perlin Noise ble oppfunnet av Ken Perlin i 1985, og i 1997 fikk han faktisk Oscar for sitt arbeid med prosedurale teksturer. Juryens begrunnelse:

To Ken Perlin for the development of Perlin Noise, a technique used to produce natural appearing textures on computer generated surfaces for motion picture visual effects. The development of Perlin Noise has allowed computer graphics artists to better represent the complexity of natural phenomena in visual effects for the motion picture industry.
Han var også med i teamet som lagde effektene til filmen Tron (1982). Mer om Perlin Noise på Ken Perlins egen side: Noise and Turbulence. Hugo Elias har en litt mer teknisk beskrivelse her: Perlin Noise.

Algoritmen for å lage Perlin Noise er pseudorandom, det vil si tilsynelatende tilfeldig. Man fôrer den med en liten mengde tall (parametre), og får tilbake en stor mengde tall (organisert støy). Pseudorandom-egenskapen garanterer at de samme parametrene gir eksakt samme støy. Dermed kan man sitte og justere til man får den skyen, landskapet, teksturen, etc., som man ønsker seg.

Iñigo Quílez holdt en presentasjon av teknologien i Elevated under Function 2009 i Budapest. Det er fascinerende lesing: Behind elevated. Han har også lagt ut en drøss med artikler om demorelatert programmering: strawberry.

Pouet: elevated by Rgba & TBC.

Puls: 1. plass på Riverwash 2009 (256b combined)
Hjernen låser seg bare når jeg prøver å beskrive denne demoen:



Pouet: Puls by Rrrola.

The golden path: 3. plass på Assembly 2009 (PC demo)
Kunstneriske individer imponerer meg - sikkert fordi jeg mangler dette genet selv. Men én ting er å finne inspirasjon - en helt annen ting er å klare å programmere det. Og en helt ANNEN ting er hvorvidt koffein var det eneste rusmiddelet involvert i produksjonen. Jeg sier ikke mer, kjør film:



Pouet: The golden path by United Force & Digital Dynamite
Starstruck: 1. plass på Assembly 2006 (combined demo)
Demoen er beregnet på Amiga 1200 med en 68060 CPU, men siden prosessorkortet gikk i stykker på vei til Assembly ble demoen vist i en Amiga-emulator (WinUAE) på PC. Ligger faktisk på 9. plass over tidenes 10 beste demoer på pouet:



Pouet: Starstruck by The Black Lotus

Til sammenlikning:

Kick Reset: En typisk intro på Amiga (1989)
Operativsystemet Kickstart på Amiga 500 ligger i ROM, og kan i utgangspunktet ikke oppdateres ved hjelp av et program. Dersom Razor 1911 hadde klart det, ville Kick Reset vært en sensasjon. Isteden er dette en bløff med en utrolig kul liten intro og snaxy musikk!



Blinkingen helt i starten (et halvt sekund) er forresten cruncheren som pakker ut demoen i minnet.

Pouet: kick reset by Razor 1911

-- ** --

Vi avslutter med å gå tilbake til røttene og kikke på resultatene av 25 års skaperglede.

Edge of Disgrace: 1. plass på X 2008 (c64 demo)
Denne demoen ble påbegynt i 2001, og er den flotteste demoen som noensinne er laget til Commodore 64. Et teknisk og audiovisuelt mesterverk. Commodore 64 er ikke istand til å gjøre det du ser i demoen, og jeg begynte faktisk å grine da jeg så den første gang.

Sannsynligvis behøver du ikke å ta frem lommetørkleet, men her er den i alle fall:

Del 1:


Del 2:


Det er en hel liten bok som forklarer alle tekniske detaljer omkring demoen her:
xplsv.tv // Edge of Disgrace by Booze design

Som alltid er demoen et resultat av teamarbeid. Dane, som lagde musikken, skriver:
a surprising amount of the music for this demo has been composed in public areas like libraries and coffee shops. i guess there is something creatively inspiring from changing setting and not just sit at home in your chair late at night. i would also like to name some sources of inspiration. while you won't find any downright covers, there are some acts and albums which have proved to be very inspiring to get in the mood.

in 2007, while i was doing random draft tunes, i was listening a lot to justice and alive 2007 from daft punk. there is a roboto-segment a few minutes in on side 1 where this should be quite apparent.

i also had this idea to think more along the lines of a movie soundtrack and not get stuck in pop formulas of verse`and chorus.

having said that, there still is a verse and a chorus or theme that keeps coming back in different mutations.
Pouet: Edge of Disgrace by Booze Design.
CSDb: Edge of Disgrace (2008)

mandag 12. april 2010

Noen ganger...

Noen ganger burde jorden slutte å rotere. En liten stund, ihvertfall...

lørdag 6. mars 2010

Bli kvitt reklame på nettet

Hvis du bruker Firefox som nettleser kan du bli kvitt omtrent all reklame på nettet ved å installere to plugins:
  1. Adblock Plus blokkerer all reklame fra aktører som befinner seg på deres liste. Denne listen oppdateres jevnlig, og du kan også legge til egne regler ved å høyreklikke på reklamen.
  2. Flashblock erstatter alle Flash-elementer på siden med et ikon. Siden elementene ikke fjernes, kan du skru dem på ved å klikke på ikonet dersom du trenger dem. Nyttig på Youtube, f.eks.
Utrolig digg!


Gå fra dette
Til dette
Youtube
Flash er ofte reklame, men ikke alltid: