Lever du et usaklig liv?

Ok, så du har alt på stell. Fy flate, du ruler. Ikke bare har du doktorgrad, men du spiller i band, har en ekte Rolex, løper Sentrumsløpet på under 40 minutter, kjenner flere kjendiser, har en fet blogg, og - i går, faktisk - hentet du hjem en 55 tommers Sony Bravia HD skjerm fra Elkjøp. Skal bli fett å vise den frem!

Folk ser opp til deg. Men så kunnskapsrik og flink som du er, skulle det vel egentlig bare mangle...

Er det noe galt i dette? Selvsagt ikke.

Spørsmålet er bare hvorfor du skaffet deg det. Var dette noe du gjorde for deg selv, eller var det - hvis du skal være helt ærlig - fordi du ville fremstå i et godt lys? Gjorde du disse tingene for å fremheve deg selv?

I så fall har jeg en dårlig nyhet: Du lever et usaklig liv.

Den gode nyheten er at du ikke er alene. I den grad det egentlig er en god nyhet...

De fleste mennesker gir egoet sitt mer eller mindre fritt spillerom. Deres tolkning av virkeligheten dreier seg om hvem som har rett og hvem som tar feil, og hvem som er flink og hvem som ikke er det. De identifiserer seg med sine meninger, prestasjoner, venner, eiendeler, med sin yrkestittel, osv.

Er det ubehagelig for deg å ta feil? Da identifiserer du deg mest sannsynlig med meningene dine. Er det viktig for deg, hvis du skal være helt ærlig, at andre vet at du løper Sentrumsløpet fortere enn de fleste? Eller at du i det hele tatt løper Sentrumsløpet? Da identifiserer du deg nok med dine idrettsprestasjoner.

Det finurlige er at egoet hindrer deg i å se ting slik de virkelig er, fordi du fokuserer et annet sted. Egoet er opptatt av hvordan du skal klare å fremstå som likandes, bra, flink, kunnskapsrik, vakker, og så videre. Alle meninger og tolkninger som hjernen bruker tid på, handler om å sammenlikne og dømme deg selv i forhold til din antakelse om hva andre vil synes. Sånn at folk tenker: "Hun der er jammen [fyll inn ønsket selvskryt her]".

Derfor ser du ikke det bemerkelsesverdige, vakre og verdifulle som utfolder seg rett foran øynene dine. Og du kjenner ikke etter på hva du egentlig vil, hva du egentlig liker, hva du egentlig mener. Egoet hindrer deg i å se sannheten om virkeligheten.

Egoet hindrer deg også i å leve et liv i frihet fordi du er besatt av å kontrollere deg selv i forhold til en illusjon. Egoet kan også motivere til å prøve å kontrollere andres oppførsel eller meninger.

Egoets strategier bunner i et fortvilet forsøk på å unngå å tape ansikt, som igjen bunner i illusjonen om at det å opprettholde "et ansikt" egentlig har noen verdi for deg.

Mange er ikke klar over at de har et ego, fordi det er et ubevisst personlighetstrekk. Som så mange andre mentale vaner, slår det til automatisk, uten at man tenker over det.

Egoet motiverer til handlinger som tilsynelatende ender med seier. Det er bare det at for at én skal vinne, må en annen tape. Tenk på det neste gang du selv taper. Er det noe du egentlig vil bidra til? Selv om du har aldri så mye "rett", fortjener det, eller tror du kommer til å bli likt for det. Egoet bidrar til avstand mellom mennesker.

Å bli bevisst sitt ego er ikke vanskelig. Men å jobbe for å fri seg fra det krever ydmykhet og ærlighet, og det vil være vanskelig og smertefullt i starten. Egoet vil nemlig forsøke å få deg til å vurdere det hele som uttrykk for svakhet. Men hva er svakhet, egentlig? Å tørre å innrømme noe tilsynelatende svært, svært pinlig, eller å dekke over det med en løgn?

Hør hva Eckhart Tolle har å si om dette. Det er fem vel anvendte minutter:



Hverdagen til en person som har fridd seg fra egoet vil preges av helt andre tanker enn før. Fraværet av affektbaserte vurderinger, sammenlikninger og handlinger gir rom for frihet til å se ting som de er uten å måtte bekymre seg for noe annet enn hvordan ting er akkurat der og da.

Der en egostyrt person bruker energi på å sikre seg anerkjennelse for en idé eller prestasjon, er den egofrie personen allerede i gang med å oppdage noe nytt.

Der og da, eller rettere sagt; her og nå, er nøkkelen. Alt som skal til for å starte prosessen med å oppheve egoets grep over deg, er å være tilstede her og nå. Å observere de tankene og følelsene som dukker opp inni deg, og akseptere dem uten å dømme dem. For da ser man at man ikke ER sine tanker eller sine reaksjoner, men nettopp den observerende tilstedeværelsen. Og i det øyeblikket man observerer, er automatikken brutt. Og, merkelig nok - ofte oppdager man at bare det å observere og akseptere tanker og følelser gjør at de avtar ganske fort, og blir erstattet med indre glede.

En egofri person gir ikke opp retten til å ha sterke meninger om hvordan han tror verden henger sammen, hva han vil, eller til å vurdere hva som fungerer eller ikke. For eksempel: "Denne suppen er kald, jeg vil gjerne ha varm suppe." er egofri, mens "Hva slags restaurant er dette? Hvorfor i all verden serverer du meg kald suppe?" ikke er det.

Klaging, kritikk, belæring, irettesetting, dømming osv. vil oftest være egomotivert fordi du da setter deg over den andre. Du er "den som har rett". Å gi uttrykk for egne grenser, preferanser, erfaringer og meninger er det ikke.

Verdiløsheten i egoets fortvilte standpunkt ("Jeg må fremstå som bra") kan også ses ut fra at vi alle er på vei. Ingen vil noen sinne vite alt, ha alt, skjønne alt.

En sprinter helt i verdenstoppen sa nylig på TV at motivasjonen hans var "å bli en legende som alle vet om". Sammenlikn dette med for eksempel: "Å utforske hvor fort det er mulig å løpe, med denne kroppen og dette hodet, og alle folkene i apparatet rundt meg, fordi jeg elsker å løpe, og fordi jeg elsker å gå inn i det ukjente uten å helt vite hvor det ender."

Eller, hva vet jeg, kanskje en egofri sprinter heller ville tenkt: "Jeg ønsker å oppleve verden som pilot for et ambulansefly."