Hva er normal oppførsel, og hva er det ikke?

NRK Brennpunkt sendte nylig dokumentaren "Flyktninger fra barnevernet". Programmet handler om en familie hvor datteren på 11 år nekter å spise mer, og truer med å hoppe fra terrassen. Dette gjør naturlig nok foreldrene svært bekymret, og de ringer medisinsk nødtelefon (113) for å få hjelp.

Barnevernet får en bekymringsmelding etter hendelsen. De konkluderer med at konfliktnivået i familien er svært høyt, og vil derfor ta datteren fra dem. En viktig begrunnelse barnevernet oppgir, er en uenighet som ble observert mellom foreldrene da ambulansepersonellet skulle hjelpe jenta. "Store kommunikasjonsproblemer og høyt konfliktnivå i familien," som de sier til Brennpunkt.

Barnevernet mener at krisen med datteren ble utløst av omsorgssvikt. Familien skjønner ingenting, og antyder bestemorens nylige bortgang, flytting til nytt sted, og en ulykke i familien som mulige årsaker. Utredning ved Barne og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) viser senere at datteren lider av Aspergers syndrom (også kalt høytfungerende autisme). Barnevernet mener diagnose eller ikke diagnose er uten betydning i og med at det foreligger omsorgssvikt.

Aspergere er ofte svært intelligente og flinke på skolen. De er spesielle barn som er overfølsomme for sanseinntrykk og fungerer dårlig sosialt. Øyekontakt er vanskelig for dem. Der friske personer leser ansikts- og følelsesuttrykk lynkjapt og helt automatisk, har Aspergere store vanskeligheter. Verden blir derfor overhvelmende og kaotisk. Aspergere lever følgelig i en tilværelse av konstant stress, og dette kan gjøre det vanskelig å skille dem fra barn i omsorgssvikt.

Familien blir sjokkert over utsiktene til at datteren kan bli satt i fosterhjem, og mor og barna rømmer til Østerrike. Diagnosen blir senere bekreftet av en østerriksk ekspert på autisme. Far velger å bli i Norge pga. jobben.

Jeg så programmet da det gikk på TV, og umiddelbart var det flere ting som slo meg: Alle barna i familien var sjeldent harmoniske, og slik blir man ikke av omsorgssvikt. Det kan heller ikke være tvil om Aspergerdiagnosen. Det var lett å kjenne igjen.

For meg kan det virke som at det avgjørende punktet var uenigheten som ble observert mellom foreldrene. Men... i alle relasjoner - det være seg familie, jobb, venner - vil det fra tid til annen oppstå uenigheter. Det er helt normalt.

Så da lurer jeg på:

Hvordan kunne det skje at barnevernet tolket uenigheten dithen at det var snakk om en varig dysfunksjonell familie som var skadelig for barnet?

Kan det være at de så det de var vant til å se, istedenfor det som faktisk var der?

Det finnes forskning som dokumenterer eksakt dette fenomenet.

I 1973 gjorde psykolog David Rosenham et berømt eksperiment. Åtte friske personer, i tillegg til ham selv, skulle simulere at de hørte stemmer for å bli innlagt på psykiatrisk sykehus. Umiddelbart etter innleggelse skulle de begynne å oppføre seg helt normalt, og si at ikke lenger hørte stemmer.

Sykehusene var ikke informert om eksperimentet på forhånd. Resultatene var oppsiktsvekkende, for de eneste som avslørte Rosenham og de åtte andre, var de ekte pasientene!

Rosenham forteller om opplevelsen til BBC-programmet The Trap i 2007 (utdrag fra YouTube):

I told friends, I told my family, 'I can get out when I can get out. That's all. I'll be there for a couple of days and I'll get out.' Nobody knew I'd be there for two months … The only way out was to point out that they're [the psychiatrists] correct. They had said I was insane, 'I am insane; but I am getting better.' That was an affirmation of their view of me.

Det hjalp ikke å oppføre seg normalt, han måtte altså bekrefte psykiaternes feilaktige diagnose for å komme seg ut derfra!

Les mer om dette fascinerende eksperimentet i Sigrid Skavlids velskrevne artikkel "Å skille normale fra de gale" på Forskningsetiske Komitéer sitt nettsted. Wikipedia har en noe lengre utgave: Rosenham Experiment.

Selv om Rosenhams eksperiment handlet om psykiatriske diagnoser, dokumenterer det etter min mening egentlig et mye mer dyptliggende fenomen:

Nemlig at det man forventer å se - ikke det som faktisk er der - kan avgjøre hvilken konklusjon man lander på.

Det kan være verdt å tenke over for noen og enhver.

Takk til deg som postet linken til Skavlids artikkel på Facebook. Episoden av Brennpunkt kan sees på NRK Nett-TV her.