søndag 31. januar 2010

Filmanbefaling: Touching the Void

(Redigert 5. februar)
Året er 1985. De to fjellklatrerne Joe Simpson (25) og Simon Yates (21) er på vei opp mot Siula Grande i Andesfjellene i Peru. Vestveggen er den siste fjellsiden i området som ikke er blitt beseiret - selv om flere har prøvd. En forlokkende situasjon for en ambisiøs fjellklatrer.

De slår leir ca. 8km fra foten av fjellet. En tredje kar de møtte på en tidligere tur, skal bli boende i basecamp. De kjente ham egentlig kun fra den turen, men de trengte en til å passe på teltplassen.

Joe og Simon legger ut på turen over breen. Været er bra. De skal gjøre hele ekspedisjonen alpine style. Kun purister velger denne metoden, som ikke tillater fremskutte basecamps eller ferdig oppsatte tau. Alt de trenger av mat og utstyr må bæres på ryggen. Siden ingen kan hjelpe dem i tilfelle ulykke, kan en tabbe fort koste dem livet.

Ved foten av fjellet begynner klatringen. Mye av traséen går loddrett i frossen is, hvor utstyret er stegjern, isøks, isskruer og tau. Fjellområdet er også kjent for sine farlige vegger med tettpakket løssnø. Hellinger med over 40 grader er vanligvis snøfrie, men ikke her. Det dårlige festet og muligheten til å klatre seg inn i en situasjon man ikke kommer seg ut av, gjør at klatringen er både nervepirrende og farlig.

Etter to overnattinger og en snøstorm når de toppunktet på 6344 meter. Men siden 80% av alle klatreulykker skjer på vei ned, er de veldig klar over at prøvelsene ikke er over.

Store skyer er på vei inn fra øst idet de starter nedstigningen. Etter bare en halv time er sikten lik null. De går seg vill, og til slutt forsvinner Simon utenfor en skavl. Siden de går i taulag finner han dessverre ikke ut hva en snøball føler på vei ned fjellsiden.

Om kvelden går de tom for brennstoff til primusen. Dette er krise, for i den store høyden trenger man 4-5 liter væske hver dag. Selv om det er prekært å komme seg fort ned tvinger mørket dem til å slå leir.

Neste dag er det klarvær, og de kan se at det verste ligger bak dem. Basecamp er en dagsmarsj unna, og for første gang kan de tillate seg å tenke på muligheten av å lykkes.

Turen fortsetter nedover. Joe kommer til kanten av en klippe og begynner å klatre ned vha. isøksene og stegjernene. Idet han skal bytte feste for den ene isøksen gir snøen etter. Han faller ca. 10 meter ned og skader høyrebeinet. Leggbeinet knuser seg gjennom kneleddet og opp i låret. Smertene er vanvittige. Det er umulig å gå videre, og et øyeblikk tenker han at "det er over, jeg er død." Simon kikker ned over kanten, men det er ikke nødvendig å si noe. Begge skjønner hva dette betyr.

Når sjokket har lagt seg og realitetene overtar fokuset, binder de sammen to 50 meter lange tau. Planen er at Simon skal fire Joe ned langs skråningen. Joe må klore seg fast i fjellet når knuten midtveis skal kobles utenom taubremsen. Samme prosedyre gjentas når tauet er helt ute slik at Simon kan klatre ned til ham.

Været har blitt gradvis verre i løpet av dagen. Vindstyrken har nå storm styrke og effektiv temperatur er noe sånt som -80 grader. Vannmangelen har gjort dem kraftig dehydrerte, og Joe har også mistet mye blod internt i beinet. Situasjonen begynner å bli kritisk. De vurderer å grave seg ned, men kan ikke risikere å bli sittende værfaste uten vann. Derfor må de fortsette.

Så begynner Joe å skli nedover i en vill fart. Han hogger til med isøksene og skriker desperat at Simon må stoppe nedfiringen. Ingenting hjelper. Joe forsvinner ut over et overheng og blir hengende og dingle 25 meter over isbreen. Simon kjenner at vekten øker, men aner ingen fare.

Derfor fortsetter han nedfiringen noen meter til. Når knuten skal forbi taubremsen rykker han i tauet. Det betyr at Joe må avlaste tauet.

Men ingenting skjer...

Joe forsøker å få fatt i isveggen foran seg med isøksen. Men han klarer det ikke, og blir hengende hjelpeløs. Han kommer på at han har to tynne taustumper med seg, og vil forsøke å lage to klatreløkker. Kanskje han kan klare å klatre opp langs tauet? Den ekstreme kulda gjør det vanskelig å bevege fingrene, men han får til slutt lagd den første løkken. Når han skal lage den andre løkken, forsvinner tauet ut av de stive fingrene hans...

På dette tidspunktet vet han at løpet er kjørt. Det er ingenting han kan gjøre. Det er bare å henge der og vente på å dø.

Simon har ingen anelse om hva Joe gjør eller hva som er situasjonen lenger ned, men etterhvert må han ta en avgjørelse. Han fryser på beina og over alt, og gropen han har gravd seg gir stadig etter. Det har gått halvannen time uten at situasjonen har endret seg - nå kan han ikke stå i fjellet særlig lenger.

Så kommer han på at han har en lommekniv i lokket på sekken...

Han tar den frem...

...og kutter tauet.

Joe faller rett ned på breen, og slukes av en gigantisk sprekk.

Simon overnatter i fjellet. Neste dag nede ved breen skjønner han hvilken situasjon Joe var i. Det faller ham ikke inn at Joe kan ha overlevd; derfor fortsetter han over breen og ned til teltleiren.

-- ** --

Joe Simpson overlevde, og beskriver hele dramaet i boken Touching the Void. Boken ble filmatisert i 2003 med Kevin MacDonald som regissør.

Touching the Void er utrolig bra laget. Noen ganger glemte jeg meg faktisk, og lurte på om han var der og filmet selve ulykken. Det er første gang på lenge at jeg har sittet måpende og sett på film. Kevin MacDonald og de dyktige skuespillerne klarer å formidle historien, dramaet, fortvilelsen, og de beinharde realitetene med stor troverdighet.

Samtidig får vi ta del i det vakre fjellandskapet og ikke minst isbreen. En opplevelse i seg selv.

Både Joe og Simon deltok som konsulenter ved filmingen, og de kommenterer også hendelsesforløpet underveis. De er brutalt ærlige med hvordan de tenker i de ulike situasjonene, noe som ikke alltid fremstiller dem i et godt lys. Men jeg tror mange vil kjenne seg igjen, og jeg beundrer dem virkelig og takker dem for sin åpenhet. Det er tydelig at ulykken har satt ting i perspektiv for dem begge.

Filmen gikk nylig på TV2; det var der jeg først kom over den. Bestilles på Platekompaniet (129 kroner + 30 i frakt), playx.no (99 kroner inkl. frakt), eller play.com (38 kroner inkl. frakt).

Touching the Void fikk Alexander Korda-prisen for "Outstanding British Film of the Year" ved britenes svar på Oscartildelingen i 2003: BAFTA. Regissør Kevin MacDonald fikk Oscar i 1999 for beste dokumentar for filmen One Day in September, som handlet om terrorangrepet under München-OL i 1972.

torsdag 21. januar 2010

Gitarforsterker med Commodore 64-musikk

Line6 Spider Jam er en gitarforsterker med ferdige gitar, bass og trommespor som du kan spille sammen med. I tillegg til kjente musikere fra LA og Nashville kan du også spille sammen med deg selv, for Spider Jam har nemlig mulighet for opptak!

Ingeniøren som lagde programvaren til forsterkeren la inn et noe uvanlig easter egg: En SID-emulator. Totalt 465 låter, opprinnelig beregnet for Commodore 64, blir tilgjengelig ved å trykke og snurre på knappene i riktig rekkefølge. Se her:



En SID-emulator er et dataprogram som emulerer lydbrikken på Commodore 64. En SID-melodi er faktisk et kjørbart program, så i tillegg må den emulere mikroprosessoren (6510), og RAM.

Emulatoren ble fjernet i versjon 2 av firmwaren pga. plassmangel.

Her er det forsterkeren normalt brukes til:

lørdag 16. januar 2010

Hvordan leve til du blir 100+

For lenge siden hørte jeg om en liste med 10 regler for et langt liv. Jeg mener det er Leonardo da Vinci som skal ha skrevet den i sin tid. En av reglene var å ikke overspise, som er interessant nok, men jeg er jo selvsagt også nysgjerrig på de andre punktene.

En "Blue Zone" er betegnelsen på en region hvor folk lever et aktivt liv til de er over hundre. Dan Buettner er skribent for National Geographic, og har sammen med et ekspertpanel undersøkt hva kjennetegner de som bor i en Blue Zone. På TED.com presenterer han resultatene i et foredrag som varer i 20 minutter. Han har også skrevet en bok, The Blue Zones: Lessons for Living Longer from the People Who'Ve Lived the Longest, men denne skal ikke være verdt innsatsen. Uansett så har jeg oppsummert foredraget litt lenger ned. En oppsummering av en oppsumering, altså.


Kilde på TED.com finner du her.

Oppsummering
Han samarbeidet med et panel av rådgivere fra det nasjonale instituttet for aldersforskning i USA og andre helseeksperter. De identifiserte fire geografiske områder der man ifølge demografiske data faktisk lever lenge.

Den danske tvillingundersøkelsen har vist at bare 10% av en persons levetid er genetisk bestemt; resten er livsstil.

Vitenskapen sier at kroppens kapasitet for livslengde er ca. 90 år for menn, noe lengre for kvinner. Gjennomsnittlig levealder i USA er likevel 78 år, og forskning viser at de tolv årene frem til 90 stort sett er sykdomsfrie år.

Høylandet på Sardinia
I høylandet på Sardinia, i Nuoro-provinsen, fant man den største tettheten av hundreåringer. Dette er stedet der 102-åringer kjører moped til jobben, hugger ved, og slår 60 år yngre menn i håndbak. Denne kulturen har vært isolert siden Kristus' tid, og de har livnært seg hovedsaklig som gjetere. Arbeidet medfører derfor jevnlig fysisk aktivitet med lav intensitet.

Dietten er hovedsaklig plantebasert:
  • Et brød som kalles notamusica, laget av durum hvete
  • En ost lagd av melk fra dyr som beiter på gress. Dette gjør osten rik på Omega-3, istedenfor Omega-6 som man får dersom dyret spiser korn eller mais.
  • En vin kalt Cannonau, som har tre ganger så mye polyfenoler sammenliknet med annen vin.
Hemmeligheten ligger nok likevel i hvordan de har organisert samfunnet, og da spesielt hvordan de behandler de eldre:
  • I barene ser man bilder av 100-åringer istedenfor bikinikalendre.
  • De eldre bor sammen med familien, et faktum som plusser 4-6 år på levealderen. Forskning viser at dette også reduserer dødelighet og sykdom for barna (bestemoreffekten).
Nord på Okinawa
Her bor den lengstlevende kvinnelige befolkningen på jorden. Etter et langt liv ved god helse dør de som regel mens de sover; og ofte etter sex. Forekomsten av bryst- og tykktarmskreft er én femtedel av det man finner i USA. Raten av hjerte-karsykdom er én sjettedel.

Plantebasert diett:
  • Masse grønnsaker med farge.
  • Åtte ganger mer tofu enn amerikanere.
De har en rekke strategier for å hindre overspising:
  • Spiser av mindre tallerkener.
  • Serverer maten ved benken, og spiser med maten ute av syne.
  • De sier det 3000 år gamle ordspråket Hara Hachi Bu foran hvert måltid. Direkte oversatt betyr dette 'mage 80%.' Det ble opprinnelig skrevet av Confucius, og minner dem på å slutte å spise når magen er 80% full. Siden det tar 20-30 minutter før reseptorene i magen forteller deg hvor mett du egentlig er, betyr dette at de faktisk stopper i tide.
Sosiale ordninger:

Vi vet at isolasjon dreper. For 15 år siden hadde gjennomsnittsamerikaneren tre gode venner. I dag er tallet 1,5. På Okinawa ble man født inn i en gruppe på ca. 6 personer, kalt en Moai. Individene i gruppen holder sammen hele livet. Det forventes at man deler goder hvis det går bra, og hvis et barn blir sykt eller en forelder dør, er det alltid noen som passer på deg.

Språket på Okinawa mangler faktisk ordet for pensjonering. Isteden bruker man begrepet Ikigai, som betyr: Grunnen til at du våkner om morgenen. For eksempel er den 102-år gamle karatemesterens Ikigai å bringe sin kampsport videre. For fiskeren er det å fange fisk til familien tre ganger i uken. For bestemoren er det å bruke tid sammen med tipp-tipp-oldebarnet.

Syvendedags Adventistene i Loma Linda, California
Den lengstlevende befolkningen i USA fant man blant Syvendedags Adventistene i Loma Linda, California. De feirer sabbaten fra solnedgang fredag kveld til solnedgang lørdag - et 24-timers fristed - som kaller de det.

Gjennomsnittlig lever en adventist ca. 10 år lengre enn resten av befolkningen. De har [noen] vaner som gir dem et ekstraordinært langt liv:
  • De tar sin diett direkte fra bibelen (Første Mosebok, kapittel 1, vers [29], pluss et annet vers), hvor Gud sier at menneskers føde skal være "alle planter som sår seg over hele jorden, og hvert tre med frukt som setter frø." De spiser derfor ikke kjøtt.
  • De tar sabbaten svært alvorlig, og stopper alle gjøre mål uansett hvor travle de er, eller hvor mye ungene trenger å bli kjørt et sted. Fokuset på sabbaten er på Gud, på det sosiale nettverket, og turer i naturen. Hver eneste uke.
  • De henger sammen med andre adventister og påvirker hverandre på dype og målbare måter. Du finner ingen som drikker alkohol eller ruller seg en joint.
I dette miljøet fant man en multimillionær som i en alder av 97 år valgte å bygge et gjerde rundt huset sitt selv, istedenfor å sette det bort til håndverkere. Samme mann jobber som hjertekirurg og gjør tjue operasjoner hver uke.

En annen kar er 102 år og starter hver dag med en svømmetur. I helgene liker han å stå litt på vannski.

Marge (104) starter dagen med litt vektløfting og ergometersykkel, før hun hiver seg i bilen og jobber som frivillig for syv forskjellige organisasjoner. Hennes motto er: "En fremmed er en venn jeg ikke har møtt ennå."

Fellestrekk
Dan Buettner og hans team har identifisert flere fellestrekk mellom disse kulturene (og to andre de har undersøkt):
  • Fysisk aktivitet. Ingen av dem trener i tradisjonell forstand. Fysisk aktivitet er bygget inn i livsstilen; for eksempel driver kvinnene på Okinawa og reiser seg opp og ned fra gulvet 30-40 ganger per dag. Folk på Sardinia bruker et besøk i kirken eller til venner som en mulighet til å spasere. Når de lager kake, gjøres det for hånd. Dersom de gjør noe som likner trening, er det lystbetont, f.eks. en spasértur. En annen felles faktor er at de fleste også har en hage.
  • Innstilling til livet. De tar seg tid til å roe ned. Både de på Sardinia og syvendedagsadventistene bruker bønn. Folk på Okinawa har aktelse for de eldre. Stress er assosiert med alt fra Alzheimers til hjerte-kar sykdommer. Ved å roe ned 15 minutter per dag snur man den stressrelaterte inflammasjonsresponsen til det motsatte. Folk som har et klart mål i livet (f.eks. Ikigai) når de pensjonerer seg, lever i snitt syv år lenger.
  • Diett. Mange drikker litt alkohol hver dag. De har hovedsaklig en plantebasert diett med mye bønner og nøtter, og de har strategier for å unngå overspising.
  • Sosialisering. De setter familien først, og tar seg av sine foreldre og barn. De tilhører oftest et trosbasert lokalsamfunn, noe som gir 4-14 år ekstra. De inngikk dessuten i en gruppe mennesker med positiv innvirkning på dem - enten de ble født inn i den eller aktivt skaffet seg den. Framinghamstudien viser at dersom dine tre beste venner er overvektige, har du 50% økt sannsynlighet for å bli det selv.
Det finnes ingen pille for et langt liv. Men når man tenker over det er dine venner langtidseventyr og derfor sannsynligvis det viktigste du kan gjøre for å gi ditt liv flere år, og dine år mere liv.

Strikkeoppskrift: Space Invaders på Mariusgenser

Da spilleautomaten med Space Invaders kom ut i Japan i 1978 førte det til myntmangel i hele landet. Myndighetene måtte tredoble produksjonen av 100-yen-mynter fordi automatene slukte alt som var i sirkulasjon. Mange grønnsakshandlere og småbutikker fjernet varene sine og fylte isteden hele lokalet med automater.

Som 12-åring på ferie i Italia tilbragte jeg mange varme sommerkvelder i automathallene der jeg forsøkte å sette ny rekord i de klassiske spillene Space Invaders og Moon Patrol. Pussig nok er de store seddelbunkene jeg fikk i veksel når jeg kjøpte polletter noe av det jeg husker best ved hele opplevelsen.

Uansett. I dag kan disse spillene oppleves i sin originale form på PC ved hjelp av MAME-emulatoren. En online remake kan du spille på www.spaceinvaders.de. Spillet er også blitt konvertert til stort sett alle typer maskiner og spillekonsoller.

Sånn ser originalen ut:


Da Tine kjørte sin reklamekampanje for Tine Brunost fikk de laget en variant av Mariusgenseren med motiv fra Space Invaders. Det var så kult at jeg måtte ta bilde av det:


Siden jeg hadde lyst på denne genseren, prøvde jeg å finne oppskriften på nettet. Reklamekampanjen var over, og ingen andre hadde den heller. Så jeg kontaktet Tine og spurte om jeg kunne få den og om det var greit å legge den ut.

Jeg var så heldig å få ja, så her er den: CheeseAttack_pinner.pdf

Invasjonen er forresten ikke over. De er over alt.

fredag 15. januar 2010

Lær om roboter på 10 minutter

Noel Sharkey er professor i robotteknikk og kunstig intelligens ved Sheffield University. I dette intervjuet gir han oss en introduksjon til roboter og deres betydning for samfunnet fremover:


Kilde:
http://www.silicon.com/technology/hardware/2010/01/13/video-artificial-intelligence-noel-sharkey-on-the-inexorable-rise-of-robots-39745322/

onsdag 13. januar 2010

Google slutter å sensurere søkeresultater i Kina

Vi har ytringsfrihet i Norge, og denne retten er stadfestet i Grunnlovens § 100. Ytringsfrihetskommisjonen, under ledelse av Francis Sejersted, fikk i 1996 oppdraget med å utrede den første oppdateringen av lovteksten siden 1814. Etter tre år fremla de NOU 1999: 27. Denne fastslår at ytringsfrihet er en forutsetning for tre viktige prosesser: 1) Å oppnå sannhet, 2) å sikre at individet har fri meningsdannelse, og 3) å sikre demokrati, ved f.eks. innsyn i og rett til kritikk av politiske prosesser.

Lovendringene, som ble vedtatt av Stortinget i 2004 og 2006, gir ytringsfriheten bedre vern i mange henséender, men åpner også for avvik fra dette "hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser."

Mange kjenner Google fra tjenester som Gmail, Google Docs og Picasa. Selskapet, som har mottoet 'Don't be evil,' ble startet av de to studentene Larry Page og Sergey Brin mens de gikk på Stanford. Der utviklet de det som i dag er verdens mest brukte søkemotor på nettet: www.google.com.

Selskapet har i dag ca. 20.000 ansatte og eier en av verdens største serverparker. Det antas at de har mellom en halv og én million datamaskiner fordelt på 25 datasentre rundt om i verden.

At Google i januar 2006 valgte å etablere seg i Kina med www.google.cn, både skuffet og overrasket mange. Google gikk med på å la kinesiske myndigheter svarteliste enkelte søkeord, som for eksempel Tibet, fordi de vurderte fordelene ved kinesisk tilstedeværelse som større enn ubehaget ved å drive $en$ur.

Alt dette kommer nå til å endre seg.

Google har nettopp annonsert at de kommer til slutte med sensur av søkeresultater i Kina. Bakgrunnen er at det i desember skjedde et sofistikert angrep på Googles datamaskiner. Angrepet kom fra Kina, og så først ut til å dreie seg om tyveri av bedriftshemmeligheter. Google var ikke alene om å bli angrepet: Minst 20 selskaper innenfor finans, teknologi, media og kjemisk sektor ble også berørt.

Ved nærmere etterforskning viste det seg at inntrengerne mest sannsynlig var ute etter noe helt annet: Å skaffe seg tilgang til Gmailkontoene til kinesiske menneskerettighetsforkjempere. I tillegg har Google oppdaget at kontoene til flere titalls sympatisører i USA, Kina og Europa rutinemessig er blitt besøkt av uvedkommende. Denne ulovlige tilgangen er mest sannsynlig et resultat av vellykket phishing.

Google er nå i dialog med kinesiske myndigheter for å se om det er mulig å tilby usensurerte søketreff til Kina. Hvis ikke, kommer google.cn til å bli stengt.

Dersom dét skjer, må kinesiske innbyggere likevel forholde seg til The Great Firewall of China, hvor myndighetene sensurer og blokkerer ulovlig innhold på internett. Som f.eks. alt som har med Dalai Lama å gjøre, eller massakren på Den himmelske freds plass.

Det hadde vært fint om Googles avgjørelse virkelig er et resultat av moralske overveielser, og ikke bare hensynet til aksjonærene.

Forøvrig så har et forslag til Google: Bytt motto.

Det er litt vanskelig å gå inn for å IKKE tenke på rosa elefanter.