Oppvekst
Faren til Bruce, Li Hoi Cheun, var en kjent skuespiller i den kantonesiske operaen i Hong Kong. Han var mye bortreist, og Bruce ble derfor hovedsaklig oppdratt av moren. Hun var av delvis tysk avstamning, og hørte til en av de mektigste og mest velstående klanene i Hong Kong.
Som barn var Bruce Lee tynn og pinglete; en hyperaktiv unge som løp rundt i gatene i Hong Kong og lagde trøbbel sammen med gjengen. Moren var bekymret over at han skulket skolen hele tiden, men Bruce beroliget henne med at "en dag skal jeg bli en berømt filmstjerne."
Familien gav ham tilnavnet Mo Si Tung, som betyr "sitter aldri stille". Han elsket practical jokes som kløpulver, elektriske sjokk, eller å lure politikonstabler på gaten. En gang ommøblerte han hele leiligheten for å forvirre rengjøringshjelpen. Hvis han sluttet å løpe, hoppe rundt eller snakke, var det fordi han enten var syk, eller satt oppe halve natten med nesen fordypet i en bok.
Etter å ha fått juling i et gjengoppgjør som 13-åring, forlangte han av foreldrene å få begynne å trene kampsport. Dette ble starten på fem års opplæring i Wing Chun kung fu hos mester Yip Man.
Wing Chun er en videreutvikling og forenkling av den opprinnelige Shaolin kung fu. Stilarten tiltalte ham fordi man legger vekt på å utvikle maksimal energi med et minimum av bevegelse. Alle bevegelser går korteste vei til målet.
Som fjortenåring begynte han dessuten å ta dansetimer i Cha Cha. Motivasjonen var mest sannsynlig å sjekke opp sin dansepartner, men gjennom dansen lærte han seg balanse og fotarbeid. Bruce gjorde aldri noe halvveis, derfor gikk han rundt med en oversikt på over hundre dansetrinn i lommeboken.
Evolusjonen av Jeet Kune Do
Etter å ha vunnet Hong Kong Cha Cha Championship, returnerte han til USA i 1959 for å ta en utdannelse.
Kort tid etter ankomst, opplever han noe som antakelig preger ham resten av livet. Midt på natten slåss han mot en "sort skygge" som holdt ham nede i flere minutter. Forsøket på å gjøre motstand gjør ham våt av svette.
Dette var ikke en reell motstander. Han hadde antakelig blitt satt ansikt til ansikt med sider av sin personlighet som han tidligere ikke hadde villet erkjenne: Sinne, arroganse og usikkerhet. Han hadde møtt seg selv, og erkjent sine mørkere sider. Jung beskriver denne arketypekraften som Skyggen. Det er blokkert energi i form av undertrykkede eller negative emosjoner. Når de fjernes, kan de utløse og integrere store mengder energi som kan brukes til positive formål.
Etter denne hendelsen begynte Bruce Lee å bruke mye tid på selvutvikling. Da han begynte på universitetet, tok han praktiske fag som engelsk, gymnastikk og bryting. Men han tok også tegning, komponering, dansing, kinesisk filosofi, tilpasningspsykologi, personlig helse og lederskap. Han begynte også å lese selvhjelpsbøker om å utvikle potensialet sitt, om å skape noe, og om positiv tenkning.
Tidlig på 60-tallet reiste Bruce Lee gjennom hele California og vestkysten for å møte kung fu-mestere. Hver gang de viste ham noe, skjønte han fort hvordan han kunne gjøre det mer effektivt. Noe som ikke akkurat gav ham en høy stjerne hos sine verter.
På denne tiden underviste han også i Jun Fan Gung Fu, som var Bruces egen variant av Wing Chun kung fu. Skolen var åpen for hvem som helst, uansett rase, så lenge Bruce så at de hadde godhet i hjertet sitt. Det at Bruce underviste kung fu til ikke-kinesiske personer opprørte det kinesiske kampsportmiljøet. Derfor fikk han i 1965 en utfordring fra kung fu-instruktøren Wong Jak Man. Taperen måtte stenge skolen sin.
Linda Lee (Bruces kone) og kolleger av Wong Jak Man overvar kampen. I følge Linda bestod den for det meste av 3 minutter med løping rundt og rundt der Bruce forsøkte å få tak i Wong. Da han til slutt fikk fatt i ham ble Wong lagt i bakken og holdt fast til han overgav seg.
Selv om Bruce vant kampen, var han ikke fornøyd - han mente den hadde tatt for lang tid.
Dette ble motivasjonen som resulterte i hans egen metode, Jeet Kune Do (The Intercepting Fist Style). Den fokuserer blant annet på å angripe mens motstanderen angriper deg. Bruce angret senere på at han gav det et slikt navn. For det spesielle med Jeet Kune Do er at det ikke er en stilart, men en metode; en filosofi.
Forskjellen er denne: Innen kampsporten karate finnes det flere stilarter. De to mest kjente her til lands er Kyokushinkai og Shotokan. Alle studenter må lære seg et veldefinert sett av spark, slag og pareringer til bruk i kamp (kumite). Hver teknikk må innstuderes ned til minste detalj. For eksempel er oppskriften for et slag i Shotokan: Hoften skal låses, magemusklene strammes, vekten fordeles mellom føttene, bakre hæl skal helst være i gulvet, og musklene i armen og overkroppen strammes. Knyttneven skal vris like før den treffer. Du må trene til du gjør det eksakt på denne måten.
Slik er det med de aller fleste andre typer kampsport. De har et pensum.
Bruce Lees metode er radikalt annerledes. Målet hans var å vinne ekte kamper, ikke konkurranser. Han var redd for å tape og måtte derfor være best i verden - bare da er tap utelukket.
Jeet Kune Do forutsetter en solid basis innenfor en kjent stilart, f.eks. Wing Chun kung fu eller Shotokan karate. Først når man har nådd et tilstrekkelig høyt nivå kan man begynne på en reise i selvoppdagelse og selvrealisering. Bruce mente man fant kunstens sanne uttrykk utenfor de etablerte rammene. Et skilt på veggen i skolen til Bruce Lee oppsummerer denne filosofien:
"Sannheten i kampsport er forskjellig fra individ til individ. Gjør dine egne undersøkelser for å finne sannheten. Absorbér det som fungerer. Forkast det som er ubrukelig. Legg til det som er unikt ditt eget. Det skapende individ - mennesket - er viktigere enn noen stilart eller system."De filosofiske grunnpillarene i Jeet Kune Do er kraftig inspirert av innsiktene til den indiske tenkeren Jiddu Krishnamurti. Et annet skilt på skolen er omtrent ordrett etter Krishnamurti:
"Ikke fornekt den klassiske måten kun som en reaksjon. For da har du allerede skapt et nytt mønster og fanget deg selv der."Selv brukte han sitt solide grunnlag i Wing Chun til å studere boksing, fekting, jiu jitsu, karate, tai chi, kung fu, bryting og kickboksing, for å nevne noe.
I tillegg til kampsportrelaterte øvelser inkluderte treningsregimet styrketrening, løping, tøying, ergometersykkel og hoppetau. Han fokuserte mye på å utvikle sterke magemuskler, siden omtrent alle bevegelser involverer disse.
På det meste trente Bruce Lee 2000 timer i året - det er 6 timer hver eneste dag. Trener du en halv time 3 ganger i uken blir det 80 timer per år. En seriøs mosjonist kommer kanskje opp i 2-300 timer, mens tallet for de fleste toppidrettsutøvere er 7-900 timer.
For å unngå en treg og sløv kropp utviklet han etterhvert en interesse for helsekost, proteindrikker og kosttilskudd. Han valgte bort brød, kaker, o.l., fordi han mente dette var kalorier som ikke gav kroppen noe. Han spiste grønne grønnsaker og frukt hver dag; gjerne i form av en egenkomponert drikk lagd i hurtigmikser. Generelt foretrakk han kinesisk eller annen asiatisk mat fordi kosten er så variert. Senere gikk han bort fra bruk av proteindrikker.
"Det finnes ingen grenser, bare platåer"
Totalt bestod biblioteket hans av over 2500 bøker og videokassetter. Så lenge det hadde noe med kampsport å gjøre, kjøpte han det. Han plukket teknikkene fra hverandre ved å praktisere dem. Han trente aldri karate, men kunne likevel demonstrere alle teknikker og navngi dem på Japansk. I tillegg hadde han bøker om våpen, ballett og fekting. Klassisk fysikk ble også studert inngående.
Hans bøker om filosofi inkluderte Confucius og Lao Tzu, og arbeider av Krishnamurti og Spinoza, samt "Profeten" av Kahlil Gibran. Han hadde også populærpsykologiske bøker av Norman Vincent Peale og Napoleon Hill. Han brukte mye tid til å studere filmer av datidens kjente boksere som Joe Louis, Rocky Marciano, Max Baer og Jack Dempsey. Spesielt fotarbeidet til Muhammad Ali ble nøye observert, noe vi kan se i mange av Bruces egne filmer.
Utrolig nok har mange profesjonelle kroppsbyggere uttalt at Bruce var en viktig inspirasjonskilde for deres karrierer, og Bruce hadde over 140 bøker om bodybuilding, vekttrening, fysiologi og beslektede emner.
Bruce Lee var i kontinuerlig utvikling. Doug Palmer, venn og student av Bruce, møtte ham etterhvert hovedsaklig i ferier:
"Hver gang [vi møttes] var det en merkbar forandring. [...] Jeg kunne ikke forstå hvordan det var mulig å oppnå mer enn han allerede hadde klart. Men hver gang hadde han nye teorier og teknikker som ble del i en utvidet visjon."Samtidig var det også ting som var konstant.
Han likte svært godt en øvelse som kalles chi sao (sticking hands), og praktiserte den i hele karrieren. Denne utføres for å utvikle kontaktreflekser og opplevelsen av "foroverpress". I sin fulle uttrykksform går dette hinsides nærkampsonen, og også langt hinsides det fysiske domenet. Treningen gir en umiddelbar forståelse av motstanderens energi og intensjon, samtidig som man utløser en automatisk respons til ethvert problem han gir deg. Denne Wing Chun-baserte øvelsen må kombineres med strategisk fotarbeid, noe vil uttrykkes forskjellig fra person til person.
Chi sao er en øvelse som flyter kontinuerlig og lar en kjenne på samspillet av energi. Man holder gjerne på i flere timer i gangen. Det er en slags meditasjon i bevegelse som går sammen med å øve på form og teknikker. Dette er kjernen som gjør det mulig å forstå slåssingens opphav og gjør at kampsportutøveren kan fri seg fra formens restriksjoner.
I musikk, som i dans og kampsport, er det en kontinuerlig flyt av bevegelser. Bruce var oppmerksom på dette forholdet, og tilbragte timesvis med høretelefoner for å høre på indisk musikk. Han ville absorbere de improviserte melodiene og flytende rytmemønstrene.
Dan Inosanto, student under Bruce og senere trenerpartner og nær venn, fortalte at Bruce drev med utvikling av chi. Kilden til chi er meditasjon, og det første på timeplanen hans var alltid meditasjon og mental trening. Da satt han og fokuserte oppmerksomheten sin i hele kroppen, lot sinnet komme til ro og sansene registrere det som måtte være der, overalt. For å bruke et uttryk fra Zen: Han tømte koppen sin så den kunne bli fylt opp igjen.
Ifølge Inosanto drev han dessuten mye med såkalte esoteriske studier, og hadde mye litteratur om det. Han studerte også akupunktur. Som de fleste mestere viste han sine studenter i én retning, og tok seg selv i en annen.
Som et ledd i å bli en bedre kampsportutøver programmerte han sitt eget sinn ved å repetere affirmasjoner. Dette er setninger som beskriver egenskaper man gjerne vil ha, eller mål man vil nå. En av disse var å bli den best betalte filmstjernen i verden.
Han utviklet også et system som i praksis var kassettbånd med selvhypnose.
En student av kampsport må gjennom tre stadier, ifølge Bruce Lee. Disse stadiene kan generaliseres til å gjelde nesten all læring.
I første stadium vil studentens pareringer eller slag være instinktive og automatiske reaksjoner, men de vil være ukontrollerte og for det meste unøyaktige. Det blir stort sett handlinger utført i affekt, der motivasjonen er sinne eller frykt.
Andre stadium består av en lang periode med trening der studenten lærer ulike teknikker for slag, spark og parering. Studenten lærer å bevege seg og puste på en ny måte, noe som også betyr at tenkemåte og følelser vil endre seg. I en kampsituasjon vil man kunne oppleve psykiske blokkeringer der man må stoppe opp for å analysere hva som skjer og hva som kan være en passende respons. Studenten mister sin evne til å kjempe instinktivt.
Det siste stadiet, når de riktige responsene kommer automatisk, involverer en kombinasjon av flere faktorer. Man har gjennomført gjentatte repetisjoner av hver teknikk, noe som åpner og forsterker tilhørende bioelektriske baner i nervesystemet. Før man i det hele tatt kan begynne å tenke på å bruke strategier i kamp, må man kombinere grunnleggende ferdigheter med en avslappet bevissthet om hva man driver med.
To ting er vitale i en ekte slåsskamp. For det første må man allerede ha erfart de ekstreme emosjonene som dukker opp for å klare å hente styrke fra dem. For det andre må man ha trent så mye at man kan handle på tross av seg selv i en automatisk og spontan flyt av bevegelser som overstyrer alle andre hensyn. Alle responser må komme som reflekser i en tilstand der man ikke tenker.
Selv om avslapping er en fysisk tilstand kan det bare skje når sinnet retter oppmerksomheten mot kroppen. Avslapning og repetisjon er kun effektivt når man kombinerer det noe enda mer essensielt: Oppmerksomhet. Bevegelsen blir ikke mer enn en mekanisk bevegelse dersom tankene er et annet sted.
Bruce Lee innså at den vanskelige prosessen med å utvikle en sterk og kontinuerlig oppmerksomhet er uvurderlig for en kampsportutøver. Det er ens evne til å fokusere bevisstheten dit man vil som muliggjør opptrening av en indre tilstedeværelse. Samtidig må denne indre oppmerksomheten utvides til å inkludere den ytre verden. Det er først da man kan begynne å avse fokus til å tenke strategi, og til å forsøke å forstå motpartens angrep og forsvar.
Dette demonstrerer Lee nydelig i sine filmer.
For å bli god til dette må man klare å registrere endringer og opphør i motstanderens oppmerksomhet (og dermed intensjon), slik at man kan få en føling med hvor og hvordan man skal svare eller angripe. Til syvende og sist vil strategi basere seg på å kontrollere motstanderens kropp ved å kontrollere hans oppmerksomhet. Vi kan ikke påvirke en annens oppmerksomhet uten å først ha kontroll på vår egen.
Det finnes en legende som går ut på at når store mestere møttes, så sloss de ikke. Isteden stilte de seg opp og stirret hverandre rett inn i øynenene. Etter noen minutter ville den ene frivillig erklære nederlag som en respektfull anerkjennelse av at hans åndelige styrke ikke var like sterk som motpartens.
Oppmerksomhetskontroll hadde Bruce antakelig på plass allerede i 1964 da han møtte Dan Inosanto for første gang. Det skjedde på den årlige Ed Parker International Karate Tournament i Long Beach, der Inosanto konkurrerte. Bruce demonstrerte kung fu, pushups på to fingre, og sitt berømte one-inch punch.
Etterpå møttes de på hotellet for å utveksle idéer og teknikker:
"Jeg ble fullstendig satt ut! Han kontrollerte meg som en unge - jeg kunne ikke gjøre noe med ham i det hele tatt. Han behøvde ikke bruke særlig mye kraft heller - han kontrollerte rett og slett kroppen min. Jeg har tapt mot andre før, men ikke på den måten jeg tapte mot ham; han dominerte fullstendig og tok alle avgjørelser som om det var et spill! Jeg klarte ikke å sove den natten. Det virket som om alt jeg hadde gjort i fortiden var avleggs, han kontret alt jeg kjente til uten egentlig å prøve. Det var veldig frustrerende."
Filmkarriere
På grunn av farens yrke ble Bruce introdusert til filmens verden allerede som spebarn. Før han var 18 år hadde han rukket å ha statist-, bi- og til slutt en hovedrolle i hele 20 filmer.
I innledningen til Bruces bok Tao Of Jeet Kune Do skriver hans kone, Linda Lee, at han først og fremst var kampsportutøver og dernest filmskuespiller. Han tilbragte fem år med å trene Wing Chun, og deretter tolv år der han utviklet og lærte bort sin egen kampkunst.
Etter dette viet han de to neste årene til filmkarrieren.
The Big Boss var den første av to filmer på kontrakt med filmselskapet Golden Harvest. Honoraret var 15.000 dollar for begge filmene. Budsjettet var på mindre enn 100.000 dollar, noe som ikke engang ville dekket en 60-sekunders reklamespot på TV i USA på den tiden. Filmutstyret var dårlig, og den første regissøren ble fort byttet ut pga. et voldelig temperament. Den nye regissøren, Lo Wei, som hadde regissert over 80 lavbudsjetts spillefilmer tidligere, hadde en ustoppelig trang til gambling. Siden lyden til filmen ble lagt på senere, lot han kommentarer fra veddeløpsbanen dundre ut over filmsettet. Bruce var naturlig nok rasende over regissørens mangel på interesse for filmen.
I tillegg til dette var det andre problemer under innspillingen. Bruce kuttet seg i armen, vrikket ankelen, og fikk forkjølelse. Han forsøkte også å forbedre det elendige manuset underveis. Og selv om rolleinnehaveren for "sjefen", Han Ying Chieh, også var filmens kampsportkoreograf, tok Bruce fort kontroll over sine egne slåsscener.
Filmen hadde premiére i oktober 1971, og ble ekstremt godt mottatt. Etter å ha satt ny rekord for billettinntekter i Hong Kong, skjedde det samme i hele Mandarin-området.
Filmen markerte et skille i asiatisk film. Tradisjonelt hadde kinesiske filmer enten vært alt for lavmælt eller alt for overdrevne. Kampsportfilmer bestod ofte av heseblesende slåsskamper med bøttevis blod og utstrakt bruk av liner (for at karakterene skulle kunne fly gjennom luften).
Bruce gav isteden karakterene i filmen menneskelige trekk. Og for å bevise for publikum at slåssingen var ekte insisterte han på lange opptak. Bruken av våpen ble holdt til et minimum for å holde fokus på slåssingen.
Mange regissører av i dag kunne hatt godt av å studere filmene til Bruce Lee. De aller fleste slåsscener i nyere filmer er filmet en halv meter unna slåsskampen. Dermed er det helt umulig å få et inntrykk av skuespillernes ferdigheter. Man tror det er fet action, men hva har man egentlig sett?
Golden Harvest brukte samme regissør og budsjettstørrelse på film nummer to: Fist of Fury. Forholdet mellom Bruce og regissør Lo Wei forverret seg. Overbærenhet var ikke Bruces mest fremtredende egenskap, og deres stadige feider på settet ble løpende rapportert i lokalpressen. Filmen ble spilt inn i løpet av seks uker.
I denne filmen opplever vi for første gang det som skulle bli Bruces karakteristiske katte- og fuglelyder i kampscener. Dette gjorde han ikke privat - da sloss han alltid i stillhet. Dessuten introduserte han for første gang nunchaku på film. En nunchaku er et våpen bestående av to korte trestokker forbundet med tau eller kjetting.
Fist of Fury satte nok en gang rekord for billettsalg i Hong Kong. I Singapore ble det så stor tilstrømning at de måtte ta filmen av plakaten i én uke mens trafikkpolitiet fant en måte å håndtere situasjonen på. I Filippinene valgte myndighetene å trekke filmen en periode for å gi nasjonale filmer en sjanse til å tjene penger.
Med denne filmen etablerte Bruce Lee seg som stjerne i Asia, og kunne ikke lenger være anonym på gaten eller på restaurant. Filmtilbudene haglet, og enkelte produsenter lovet til og med en dusør på 10.000 dollar til den som fikk Bruces signatur på en kontrakt.
Men selv en blank sjekk fra konkurrenten til Golden Harvest fristet ikke - han var lei inkompetente regissører og forfattere og ville gjøre det selv. Dessuten ville han ha en større andel av profitten. Han kritiserte også filmfolkenes holdning: Ofte var han den som kom først på jobb, mens resten kom slengende inn en time senere. Bruces holdninger fikk fort ringvirkninger i filmmiljøet. En avis i Hong Kong kommenterte at "Bruce Lee helt klart er en ressurs i en filmindustri som mangler stort sett alt unntatt kvantitet."
Som et ledd i forberedelsene til Bruces tredje film, Way of the Dragon, kjøpte han dusinvis med bøker om alle aspekter ved filmproduksjon. Intensjonen hans var å skrive, regissere, produsere, bestemme rollebesetningen, velge ut kostymer og finne lokasjoner for innspilling. Han hadde selvsagt ansvar for koreografi av kampscenene. Utrolig nok spiller han dessuten også trommer på tittelsporet!
Filmens manus er basert på hans egne erfaringer da han kom til San Fransisco for første gang og tok jobb som kelner i restauranten til Ruby Chow. Handlingen finner sted i Roma, og er den første Hong Kong-produksjonen som er filmet i Europa.
Denne filmen inneholder sannsynligvis de beste kampscenene Bruce noensinne spilte inn. Høydepunktene er en nunchaku-scene (som først ble forbudt i mange land), og den legendariske kampen mellom Chuck Norris og Bruce Lee i Colosseum i Roma. Norris hadde flere mesterskapstitler i karate og var en av de få som var rask nok til å gi Bruce reell motstand. Sekvensen i Colosseum ble forøvrig filmet uten tillatelse fra myndighetene.
Way of the Dragon er lagt opp som en actionkomedie. Pga. kulturforskjell kan humoren virke noe pussig på oss her i vesten. Bruces forståelse av den kinesiske psyke fikk imidlertid hjemmepublikummet til å vri seg av latter!
De første tre ukene spilte filmen inn over 5.5 milioner dollar.
På denne tiden hadde Bruce Lee klart å etablere seg som den potensielt best betalte filmskuespilleren i verden. Han ble daglig nedrent av lukrative filmtilbud. For eksempel avviste han en ungarsk produsent som tilbød ham to millioner dollar for to kung fu-filmer. MGM prøvde seg også med en idé om å la Elvis og Bruce Lee møtes på lerretet.
Bruce skrev selv manuset til neste film: Game of Death. Historien kulminerer med at karakteren hans blir tvunget til å hente en stjålet verdigjenstand fra toppen av en femetasjers pagode. Vokteren i hver etasje er en leiemorder som benytter en klassisk kampsport:
I første etasje en stilart basert på høye spark (spilt av Whong In Sik), Praying Mantis kung fu og Wing Chun i andre (seniorstudent i JKD og nær venn Taky Kimura), deretter Kenpo karate og escrima (venn og JKD-trener Dan Inosanto) i tredje, og hapkido (Grand master Ji Han Hae) i fjerde. I femte etasje møter han en over to meter høy mann som ikke har noen stilart (Kareem Abdul-Jabbar, basketballspiller og student av JKD).
Med denne filmen ønsket Bruce å presentere verden for overlegenheten ved sin kampsportfilosofi: Frihet fra alle typer mønster. En utøver av escrima, for eksempel, begrenser sin kampmetode hovedsaklig til bruk av sverd og stokker, og vil få problemer i møte med en person som utfolder seg hinsides våpen, teknikker og faste bevegelsesmønstre.
Bruces påkledning i filmen har symbolsk betydning. Istedenfor en gi, som er vanlig kampsportbekledning, valgte han den nå ikoniske gule sportsdressen med sorte striper.
Foruten å ha hovedrollen i filmen var han også regissør, forfatter og medprodusent. Han hadde også ansvaret for cinematografi, lyssetting og scenedesign.
Filmingen av Game of Death ble ikke fullført, for i oktober 1972 kom endelig henvendelsen som han hadde ventet på: Warner Brothers hadde bestemt seg for å tilby Bruce en spillefilm der han fikk full kontroll over alle kampscener.
Enter The Dragon markerer første gang i historien at et kinesisk og amerikansk filmstudio samarbeider om en filmproduksjon. Den ble spilt inn i Hong Kong i løpet av tre måneder og hadde et budsjett på 500.000 dollar. Både manus, kostymer, lokasjoner, medskuespillere og filmmusikk bærer tydelig preg av samarbeidet med Hollywood, og filmen regnes for å være hans beste rent filmmessig.
En rekke av datidens beste kampsportutøvere stod på rollelisten: Internasjonal mester i mellomvekt karate Jim Kelly, profesjonell verdensmester i karate Bob Wall, utøver i kung fu og senere kinesisk tittelholder i vektløfting Yang Sze (også kjent som Bolo Yeung), samt Angela Mao Ying som hadde en mesterkapstittel i hapkido fra Okinawa.
Heller ikke denne filminnspillingen forløp uten problemer. Dårlige oversettere mellom engelsk og kinesisk gjorde at det ofte oppstod misforståelser. Tap av ansikt er noe av det verste som kan skje en kineser; derfor valgte en god del arbeidere å rett og slett forsvinne fra settet etter å ha gjort feil.
Selv forlot Bruce settet allerede første dagen etter en krangel med forretningspartner Raymond Chow. Han kunne ikke akseptere at Chow gikk rundt og fremstilte seg selv som hjernen bak filmen når han visste at det var hans egen innsats, status og tilstedeværelse som ville være avgjørende.
Han ble også motarbeidet av regissør Robert Clouse, som ble overhørt av Bob Wall mens han instruerte manusforfatter Michael Allin til å bruke ord han visste Bruce ville ha problemer med å uttale. Ifølge Wall, var dette grunnen til at det tok to uker før Bruce endelig dukket opp på settet igjen.
Uansett måtte de første opptakene av Bruce forkastes fordi han var for nervøs.
Filmens produsent, Fred Weintraub, måtte noen ganger ty til Bruces kone Linda for å få hjelp til å løse konfliktene. Uten hennes fintfølenhet overfor Bruce ville ikke filmen blitt noe av, mener han.
Handlingen dreier seg om en kampsportturnering ute på en strengt bevoktet øy. I en av scenene sloss Bruces karaktér "Lee" mot O'Hara, spilt av Bob Wall. På et tidspunkt knuser O'Hara to flasker og angriper Lee. Siden man ikke hadde flasker av sukkerglass i Hong Kong var dette flasker av ekte glass. Da Bruce angriper klarer han å kutte seg i hånden og måtte på sykehus for å sy tolv sting.
Etter denne hendelsen begynte det å gå rykter om at Bruce Lee mente ulykken ikke var noen ulykke, og derfor hadde til hensikt å drepe Wall. Wall ringte til Bruce og spurte ham rett ut: "Har du hørt ryktene?" "Ja, det har jeg" "Har du til hensikt å drepe meg?" "Nei, jeg har ikke sagt noe slikt." Etter hvert kom de frem til at det antakelig var Clouse som hadde satt ut ryktet.
Filmen kom ut i Hong Kong 26 juli 1973. På verdensbasis spilte den inn over 200 millioner dollar, og sett i forhold til kostnaden er det antakelig den største kommersielle filmsuksessen noensinne. I Norge ble den først tillatt i 2003 pga. en hengningsscene som ble vurdert å være for brutal.
Filmens begynnelse føles ganske forskjellig fra resten av filmen. Dette er ikke tilfeldig - Bruce var stolt over å være kineser og ønsket å bruke filmen til å formidle kinesisk kultur og filosofi. Derfor endret han originalmanuset til å inneholde en lang sekvens fra et Shaolintempel som han dessuten regisserte selv.
I starten ser vi Bruce Lee og Sammo Hung sparre i noen minutter. Etterpå samtaler Lee med tempelets øverste munk som bemerker at Lees ferdigheter har gått hinsides teknikk og over til åndelig innsikt. Han spør: Hva var din umiddelbare følelse overfor motstanderen mens dere sparret?
Lee forklarer at det ikke er noen adskilt motstander. Det er bare et flytende samspill av energier. "Når motstanderen utvider seg, vil jeg trekke meg sammen, og når han trekker seg sammen, utvider jeg meg. Når muligheten byr seg er det ikke jeg som treffer; 'det' treffer helt av seg selv."
Lee underviser deretter en ung munk i sparking. Lee er ikke fornøyd med innsatsen, og når eleven til slutt sparker i sinne får han kraftig korreks: "Det er ikke sinne, men emosjonelt innhold jeg snakker om! Ikke tenk, føl!"
Joe Hyams spurte en gang Bruce Lee følgende: "Hva hvis noen angrep deg og hadde som intensjon å skade deg? Hva da?" Bruce svarte:
"Jeg ville sannsynligvis skadet ham. Hvis det skjedde og det ble rettsak, ville jeg erklært meg ikke skyldig. For det var ikke jeg som gjorde det, 'det' gjorde det. Jeg kaster en ball, og du tar imot. Du går inn i et rom og skrur på lyset uten å tenke bevisst på det. Et barn løper ut foran bilen din og du står på bremsene. Du tenker ikke på disse tingene, de bare skjer. [...] Jeg ville gjort det som krevdes uten å gi det en bevisst tanke."
Kollaps
Bruces mor, Grace, møtte ham i Los Angeles etter Way of the Dragon, og la med én gang merke til hvor mye tynnere han var blitt. Da hun traff ham igjen i mai 1973 kunne hun ikke tro at personen foran henne var hennes sønn - han hadde forandret seg så mye.
10. mai 1973, mens han dubber dialog til filmen i lokalene til Golden Harvest, kollapser Bruce på toalettet og blir sendt til sykehus. Etter å ha konstatert feber og vurdert mulige årsaker fant legene endelig ut som feilte ham: Opphovning av hjernen (ødem). Han var døden nær i flere timer, men kom seg til slutt på beina igjen.
På dette tidspunktet hadde han begynt å innse at han kunne komme til å dø. Han led også av mer og mer av hodepine og hukommelsesproblemer.
Den 20 juli 1973, seks dager før premieren på Enter the Dragon, dør Bruce Lee. Han ble 32 år gammel.
Umiddelbart etter hans død ble det spekulert i hvorvidt han var blitt drept av Wing Chun-klaner som mislikte at han tilgjengeliggjorde kung fu i vesten. En annen teori var at Bruces uavhengige holdning hadde skapt antipatier i filmindustrien i Hong Kong.
Bruces ekstreme fokus på det optimale gjorde at han ofte kunne fremstå som arrogant. I august 1972 deltok han i et TV-program i Hong Kong sammen med en rekke mestere innenfor tradisjonell kung fu. En av dem skrøt av sin indre styrke og utfordret Bruce på direkten. Han stilte seg opp og bad ham slå seg i magen. Bruce gikk bort til ham, men slo ham på nesen istedet. Mesteren ble overrasket, deretter forbannet, og krevde å få vite hva i all verden Bruce drev med?!? "Det er lett å forsvare seg når du dikterer hvordan du vil angripes," svarte han.
Vi får neppe svar på om han faktisk ble myrdet, hadde en sykdom eller ble offer for uheldige omstendigheter.
Myndighetene i Hong Kong beordret en full obduksjon ved de kriminaltekniske laboratoriene til britene. Man fant ingen hodeskader eller tegn til hjerneblødning. Det ble gjort analyser med tanke på forgiftning - uten resultat - men man fant spor av cannabis i magesekken. Dødsårsaken ble imidlertid fastslått å være akutt cerebralt ødem (akutt opphovning av hjernen). Hjerneødem er en sjelden bivirkning av det smertestillende middelet Equagesic. Den dagen Bruce Lee døde hadde han fått en slik tablett for å døyve hodepine. I obduksjonsrapporten antas dette legemiddelet å ha forårsaket Bruce Lees død.
Men ikke alle er enige i denne konklusjonen.
Etter det første kollapset i lokalene til Golden Harvest kartla legene alt han hadde fått i seg, og Equagesic var ikke involvert i dette kollapset. Da det viste seg at han hadde spist en hasjkake ble det foreslått at årsaken kunne være en overreaksjon på hasj. Han fikk derfor beskjed om å holde seg unna dette for fremtiden. Det gjorde han altså ikke.
Både utøverkollega Bob Wall og Bruces personlige lege Dr. Don Langford var godt kjent med at Bruce tygde cannabisrot og spiste hasjkaker. Bruce mente cannabis var det eneste som fikk tiden til å stoppe, og at hasj var bedre enn vin for å slappe av. Langford forteller at cannabis inneholder et alkaloid som man vet kan forårsake krampeanfall, og at man ikke trenger å være overfølsom heller - eksponering er nok. Langford mente cannabis burde vært nevnt som mulig dødsårsak, noe hans kollega Dr. Peter Wu, også skriftlig anbefalte til kommisjonen.
Dette ble likevel ikke med i den endelige rapporten, og Langford antyder at grunnen kunne være at man ville ikke sette presedens for at cannabis kunne være dødsårsak. Lederen av obduksjonen (Egbert Tung) var nemlig ikke lege, men advokat, og hadde ikke vitenskapelig utdanning. En annen grunn kan være at kommisjonens egen ekspert på cannabis, professor Teare, ifølge Dr. Wu konkluderte at "dosering av cannabis verken er presis eller forutsigbar, men at han aldri hadde vært borti noen som hadde dødd av å bruke det."
Cannabis er et av verdens mest brukte rusmidler etter koffein, alkohol og nikotin. Hasj fås ved å videreforedle cannabis. Ifølge Statens institutt for rusmiddelforskning har over en million nordmenn prøvd cannabis, mens ca. 0,6% er daglige brukere på verdensbasis. Bruk, oppbevaring og salg er forbudt stort sett i hele verden, inkludert Norge.
Game of Death ble utgitt etter hans død, i 1978. Manglende mannlig hovedrolleinnehaver og manus hindret ikke Golden Harvest i å presentere fansen for et skamløst makkverk. I Bruce Lees fravær blir filmen en tragikomisk oppvisning i bruk av stand-ins, filming bakfra og pappfigurer. Produsenten fikk seg også til å bruke filmopptak fra Bruce Lees virkelige begravelse. Kun ca. 10 minutter er opptak som Bruce originalt spilte inn og godkjente.
Det viste seg senere at Bruce hadde skrevet et 12-siders utkast til manus for Game of Death, og dessuten godkjent over 30 minutter med opptak fra finalen i pagoden. Men det skulle ta over 20 år før disse ble tilgjengelig for første gang. Det skjedde i dokumentaren Bruce Lee: A Warrior's Journey, laget av John Little. Den har også en konsis og svært informativ biografi med intervjuer av kolleger og Linda Lee Cadwell. Anbefales.
Etter Bruce Lee
Jean-Claude Van Damme, Wesley Snipes, Dolph Lundgren, Steven Seagal og tildels Sylvester Stallone har alle gitt sine bidrag til kampsportgenren i nyere tid. Chuck Norris, som startet karrieren for alvor som Bruces nemesis i Way of The Dragon, må også nevnes.
Felles for alle unntatt Stallone er at de enten har vunnet mesterskap, eller i det minste har seriøs kampsporttrening (Wesley Snipes har sort belte i Shotokan karate og har trent div. andre disipliner inkl. kung fu).
Men det er imidlertid tre asiatiske kampsportutøvere og skuespillere som peker seg spesielt ut.
Jet Li begynte å trene wushu (kinesisk kampsport) i en alder av 8 år. Sammen med Beijing Wushu Team vant han totalt 15 gullmedaljer i det kinesiske mesterskapet i wushu før han trakk seg tilbake som 17-åring.
Han har senere spilt inn en rekke filmer. I 1982 debuterte han i filmen Shaolin Temple som er basert på folklore omkring Shaolintempelet. Senere kom flere filmer hvor han fremstiller den kinesiske kampsportutøveren og folkehelten Wong Fei Hung. Den første i serien het Once Upon a Time in China og kom ut i 1991. I 1994 spilte han inn en ny versjon av Bruce Lees Fist of Fury, kalt Fist of Legend. Du kan få et visst inntrykk av forskjellene mellom filmene og utøverne her.
Hans Hollywood-debut var skurkerollen i Dødelig Våpen 4 (1998). Han gikk med på å ta den etter at produsenten Joel Silver hadde lovet ham hovedrollen i Romeo Must Die, som kom ut i 2000. Filmen ble en kjempesuksess.
Da Wachowskibrødrene skulle lage Matrix-trilogien ble de imponert over kampscenene i Fist of Legend. Derfor hyret de inn regissøren av dem, Yuen Woo-ping, til å ta seg av slåsscenene. Kampen mellom Neo og Morpheus i The Matrix er faktisk ikke så verst, men det er helt tydelig at ingen av dem har bakgrunn i kampsport. Etter at Michelle Yeoh avslo rollen som Seraph i de to neste Matrix-filmene, skrev de om rollen og tilbød den til Jet Li. Da han også avslo gikk rollen til slutt til Collin Chou, som slåss mot Keanu Reeves her: Neo og Seraph.
De nyeste store filmene til Jet Li er Hero og Fearless. Hero var tidenes dyreste kinesiske filmproduksjon da den kom ut i 2002. Og i premierehelgen i USA to år senere opplevde man den nest høyeste inntjeningen noensinne for en fremmedspråklig film. Fearless kom i 2006 og ble en mye mindre økonomisk suksess, men er etter min mening en veldig severdig og rørende film.
Jet Li er nå 46 år, praktiserer Tibetansk buddhisme og bor i Singapore. Pga. sine ferdigheter i wushu er han erklært nasjonalskatt i Kina. Han fokuserer ikke på store produksjoner lenger, men foretrekker isteden filmer med religiøse og filosofiske tema.
Jackie Chan har spilt inn over 100 filmer. Han er kjent for sin unike blanding av akrobatikk, slapstickhumor og kung fu. Chan gjør alle stuntene sine selv, og har som en konsekvens brukket omtrent alt unntatt stigbøylen, hammeren og ambolten. Han har også vært nær ved å miste livet flere ganger. Når rulleteksten går over skjermen får vi ofte ta del i de mindre heldige opptakene - noe som er en opplevelse i seg selv.
Chan, nå 55 år, har offisiell Guinness verdensrekord for antall stunt utført av en nålevende skuespiller. Han har dessuten en annen uoffisiell rekord: En komplisert badmintonscene i filmen Dragon Lord ble filmet over 2900 ganger.
Da Chan var ca. 6 år ble han sendt på en av skolene til pekingoperaen der han utmerket seg i kampsport og akrobatikk. I et intervju i 2008 forteller han fra skolen han gikk på i ti år:
"Det var utrolig hardt; vi hadde knapt nok å spise eller varme klær, treningen var knallhard og mesteren kunne når som helst slå oss med stokken sin."Som 17-åring fikk Chan jobb som stuntmann i Bruce Lees Fist of Fury og senere også i Enter the Dragon. Etter en rolle i John Woos Hand of Death (1976), ble han lagt merke til av regissør Lo Wei. Wei ville lansere ham som den nye Bruce Lee i filmen New Fist of Fury (1976). Men det fungerte ikke for Chan å slåss slik Bruce Lee gjorde og filmen ble ingen suksess.
Chan fikk sitt gjennombrudd i 1978 med Hong Kong-produksjonen Snake in the Eagle's Shadow. Han fikk full kontroll over stuntarbeidet i filmen og etablerte med dette kung fu-komedie som en egen filmsjanger. Senere samme år gjorde han rollen som Wong Fei Hung i Drunken Master og ble kjent for alvor.
Første gang jeg så ham på kino her til lands var i Rumble in the Bronx (1996). Før New Line Cinema slapp filmen i USA og ellers i verden, kuttet de over 15 minutter fra Hong Kong-originalen og la til bl.a. ny musikk. Chan skadet seg under innspillingen og måtte filme resten av filmen med beinet i gips. Lansert under slagordet No Fear. No Stuntman. No Equal. regnes dette som starten på hans internasjonale filmkarriere. I 1998 spilte han mot Chris Tucker i Rush Hour; en film som spilte inn over 130 millioner dollar kun i USA.
Jet Li og Jackie Chan spilte sammen for første gang i The Forbidden Kingdom som ble utgitt i april 2008. Yuen Woo-ping er regissør for kampscenene, og det er flere referanser til Bruce Lee og hans filosofi i filmen. En helt OK film selv om jeg har sett Jet Li i mye bedre form.
Tony Jaa er fra landsbydga i Thailand og studerte filmene til Bruce Lee, Jackie Chan og Jet Li gjennom hele oppveksten. Jaa syntes det han så i filmene var så vakkert og heroisk, og derfor øvde han helt til han klarte å bevege seg eksakt slik han hadde sett mesterne gjøre det.
15 år gammel begynte han som stuntmann og lærte seg også kampsporten Muay Thai. Etter å ha spilt inn en kortfilm for å demonstrere sine ferdigheter fikk han hovedrollen i Ong-Bak: Muay Thai Warrior som kom ut i 2003.
I filmen får vi se Jaas rå kampsport kombinert med helt ufattelige akrobatiske ferdigheter. Det er vanskelig å tro at han ikke bruker verken stuntmann eller spesialeffekter.
Det er helt tydelig at Tony Jaa har kontakt med mye av den samme intensiteten, fokuset og energien som Bruce Lee hadde. Det unike er at han i tillegg gjør ting som jeg gjerne skulle sett Jackie Chan gjøre etter ham. Eller verdensmestre i turn for den saks skyld.
I forbindelse med Rush Hour 3 bad Jackie Chan regissøren om å få Tony Jaa med på rollelisten. Jaa var opptatt med innspillingen av Ong Bak 2, og måtte avslå.
Tony Jaa er i dag 33 år.
Epilog
Bruce Lee er det mest dedikerte mennesket jeg vet om, og jeg tror han må ha opplevd flow omtrent hver eneste dag.
Et mål jeg hadde for å skrive dette innlegget var å finne ut hva som motiverte ham. Var det å mate egoet sitt ved å bli likt og beundret for sine imponerende ferdigheter, eller var det en ærlig utforskning av kampkunsten og tilværelsens beskaffenhet?
Jeg har kommet fram til at det sannsynligvis var en god kombinasjon. Likevel føltes ikke bildet komplett før jeg kom over dette sitatet:
"Ever since I was a child I have had this instinctive urge for expansion and growth. To me, the function and duty of a quality human being is the sincere and honest development of one's potential."Nora Miao var skuespillerinne i alle de tre Hong Kong-produserte filmene hans. Hun beskriver Bruce på denne måten:
"Han var som en bror, eller en lærer. Han veiledet meg hele tiden. Han sa: 'Alle må skape sin egen fremtid. Selv om jeg en dag kan komme til å dø uten å ha nådd mine ambisjoner kommer jeg ikke til å føle anger, fordi jeg gjorde en ærlig innsats.'"Bruce planla å trekke seg tilbake i 35-års alder og tilbringe tiden med familien og med å trene kampsport.
Kilder
Hovedkilde for innlegget er biografien Bruce Lee - Fighting Spirit.
- Bruce Lee - Fighting Spirit av Bruce Thomas (nå i oppdatert utgave)
- Tao of Jeet Kune Do av Bruce Lee, redigert av Linda Lee og Gilbert Johnson.
- Bruce Lee - A Warrior's Journey
- Enter The Dragon (NB! Kjøper du den Two-Disc Special Edition-utgaven jeg linker til får du A Warrior's Journey på kjøpet!)
- Wikipedia: Bruce Lee, Jet Li, Jackie Chan, Tony Jaa, Chuck Norris, Jim Kelly, Bob Wall, Bolo Yeung, Angela Mao Ying, Jean-Claude Van Damme, Wesley Snipes, Dolph Lundgren, Steven Seagal, Sylvester Stallone, Yuen Woo-ping, Collin Chou, Seraph, Hero, Fearless, wushu, Shaolin Temple, Peking Opera School, Drunken Master, Rumble in the Bronx, The Forbidden Kingdom, Wong Fei Hung.
Vær klar over at filmen Dragon: The Bruce Lee Story bare unntaksvis er historisk korrekt. Forøvrig anbefaler jeg Ip Man (2008) som er en film om Bruce Lees hovedlærer i Wing Chun, Yip Man.
Lenker
- Offisiell hjemmeside
- Bruce Lee foundation
- Time Magazine kåret Bruce Lee til en av århundrets 100 mest betydningsfulle personer.
- Bruce Lee på Internet Movie Database
- Bruce Lee på Biography.com
- Fransk biografi med mange flotte familiebilder
- Videoklipp som viser Bruce gjøre bl.a. chi sao
Kilde: http://en.wikiquote.org/wiki/Bruce_Lee
"Ever since I was a child I have had this instinctive urge for expansion and growth. To me, the function and duty of a quality human being is the sincere and honest development of one's potential."
"I am learning to understand rather than immediately judge or to be judged. I cannot blindly follow the crowd and accept their approach. I will not allow myself to indulge in the usual manipulating game of role creation. Fortunately for me, my self-knowledge has transcended that and I have come to understand that life is best to be lived and not to be conceptualized. I am happy because I am growing daily and I am honestly not knowing where the limit lies. To be certain, every day there can be a revelation or a new discovery. I treasure the memory of the past misfortunes. It has added more to my bank of fortitude."
"Always be yourself, express yourself, have faith in yourself; do not go out and look for a successful personality and duplicate it."
"What IS is more important than WHAT SHOULD BE. To many people are looking at "what is" from a position of thinking "what should be." "
"Even today, I dare not say that I have reached a state of achievement. I'm still learning, for learning is boundless. "
"Let the spirit out - Discard all thoughts of reward, all hopes of praise and fears of blame, all awareness of one's bodily self. And, finally closing the avenues of sense perception, let the spirit out, as it will."
"I am not teaching you anything. I just help you to explore yourself"
"Knowing is not enough; we must apply. Willing is not enough; we must do."
"Simplicity is the last step of art."
"When an opportunity in a fight presents itself, "I" don't hit, "it" hits all by itself."
"If you always put limits on what you can do, physical or anything else, it'll spread over into the rest of your life. It'll spread over into your work, into your mortality, into your entire being. There are no limits. There are plateaus, but you must not stay there, you must go beyond them. If it kills you, it kills you."
-*-
Kilde: Dokumentaren Bruce Lee - A Warrior's Journey (intervju med Kanadisk fjernsyn)
"To me, ultimately, martial arts means honestly expressing yourself. Now, it's very difficult to do. I mean, it's easy for me to put on a show and be cocky, and be flooded with a cocky feeling and be cool. [...] Or I can show you some really fancy movement. But: To express oneself honestly - not lying to oneself [...], that, my friend, is very hard to do."
-*-
Kilde: Tao of Jeet Kune Do
Mesteparten av boken beskriver filosofier, teknikker og treningstips som reflekterer Bruce Lees ståsted anno 1971. Den ble skrevet da han ble sengeliggende i et halvt år etter en ryggskade pga. vekttrening. Stoffet er like enkelt og vanskelig som The Power of Now, så jeg anbefaler å dele det over flere økter.
The way to transcend karma lies in the proper use of the mind and the will. The oneness of all life is a truth that can be fully realized only when false notions of a separate self, whose destiny can be considered apart from the whole, are forever annihilated.
I'm moving and not moving at all. I'm like the moon underneath the waves that ever go on rolling and rocking. It is not, "I am doing this," but rather, an inner realization that "this is happening through me," or "it is doing this for me." The consciousness of self is the greatest hindrance to the proper execution of all physical action.
To see a thing uncolored by one's own personal preferences and desires is to see it in its own pristine simplicity.
Art reaches its greatest peak when devoid of self-consciousness. Freedom discovers man the moment he loses concern over what impression he is making or about to make.
The perfect way is only difficult for those who pick and choose. Do not like, do not dislike; all will then be clear. Make a hairbreadth difference and heaven and earth are set apart; if you want the truth to stand clear before you, never be for or against. The struggle between "for" and "against" is the mind's worst disease.
The aim of art is to project an inner vision into the world, to state in aestethic creation the deepest psychic and personal experiences of a human being. It is to enable those experiences to be intelligible and generally recognized within the total framework of an ideal world.
Art reveals itself in psychic understanding of the inner essence of things and gives form to the relation of man with *nothing*, with the nature of the absolute.
An artist's expression is his soul made apparent, his schooling, as well as his "cool" being exhibited. Behind every motion, the music of his soul is made visible. Otherwise, his motion is empty and empty motion is like an empty word - no meaning.
Creation in art is the psychic unfolding of the personality, which is rooted in the *nothing*. Its effect is a deepening of the personal dimension of the soul.
All vague notions must fall before a pupil can call himself a master.
Artistic skill, therefore, does not mean artistic perfection. It remains rather a continuing medium or reflection of some step in psychic development, the perfection of which is not to be found in shape or form, but must radiate from the human soul.
Jeet Kune Do favors formlessness so that it can assume all forms and since Jeet Kune Do has no style, it can fit in with all styles. As a result, Jeet Kune Do utilizes all ways and is bound by none and, likewise, uses any techniques or means which serve its end.
The great mistake is to anticipate the outcome of the engagement; you ought not to be thinking of whether it ends in victory or in defeat. Let nature take its course, and your tools will strike at the right moment.
When real feeling occurs, such as anger or fear, can the stylist express himself with the classical method, or is he merely listening to his own screams and yells? Is he a living, expressive human being or merely a patternized mechanical robot? Is he an entity, capable of flowing with external circumstances, or is he resisting with his set of chosen patterns? Is his chosen pattern forming a screen between him and the opponent and preventing a "total" and "fresh" relationship?
The man who is clear and simple does not choose. What is, is. Action based on an idea is obviously the action of choice and such action is not liberating. On the contrary, it creates further resistance, further conflict. Assume pliable awareness.
Relationship is understanding. It is a process for self-revelation. Relationship is the mirror in which you discover yourself - to be is to be related.
Set patterns, incapable of adaptability, of pliability, only offer a better cage. Truth is outside of all patterns.
Forms are vain repetitions which offer an orderly and beautiful escape from self knowledge with an alive opponent.
The classical man is just a bundle of routine, ideas and tradition. When he acts, he is translating every living moment in terms of the old.
*Knowledge* is fixed in time, whereas *knowing* is continual. Knowledge comes from a source, from an accumulation, from a conclusion, while knowing is a movement.
To realize freedom, the mind has to learn to look at life, which is a vast movement without the bondage of time, for freedom lies beyond the field of consciousness. Watch, but don't stop and interpret, "I am free" - then you're living in a memory of something that has gone. To understand and live *now*, everything of yesterday must die.
One can function freely and totally if he is "beyond system." The man who is really seriuos, with the urge to find out what truth is, has no style at all. He lives only in what is.
If you follow the classical pattern, you are understanding the routine, the tradition, the shadow - you are not understanding yourself.
Form is the cultivation of resistance; it is the exclusive drilling of a pattern of choice moves. Instead of creating resistance, enter straight into the movement as it arises; do not condemn or condone - choiceless awareness leads to reconciliation with the opponent in a total understanding of what is.
Having *totality* means being capable of following "what is," because "what is" is constantly moving and constantly changing. If one is anchored to a particular view, one will not be able to follow the swift movement of "what is."
Acceptance, denial and conviction prevent understanding. Let your mind move together with another's in understanding with sensitivity. Then, there is a possibility of real communication. To understand one another, there must be a state of choiceless awareness where there is no sense of comparison or condemnation, no waiting for a further development of discussion in order to agree or disagree. *Above all, don't start from a conclusion.*
To know oneself is to study oneself in action with another person.
There is "what is" only when there is no comparing and to live with "what is" is to be peaceful.
Expression is not developed through the practice of form, yet form is a *part* of expression. The greater (expression) is not found in the lesser (expression) but the lesser is found within the greater. Having "no form," then, does not mean having no "form." Having "no form" evolves from having form. "No form" is the higher, individual expression.
Do not deny the classical approach simply as a reaction, for you will have created another pattern and trapped yourself there.
Training is one of the most neglected phases of athletics. Too much time is given to the development of skill and too little to the development of the individual for participation. Training does not deal with an object, but with the *human spirit* and *human emotions*. It takes intellect and judgement to handle such delicate qualities as these.
Everyday opportunities for exercises:
- Take a walk whenever you can - like parking the car a few blocks away from your destination.
- Avoid taking the elevator; climb the stairs instead.
- Cultivate your quiet awareness by imagining an opponent attacking you - while you are sitting, standing, lying down, etc. - and counter that attack with variuos moves. Simple moves are the best.
- Practice your balance by standing on one foot to put your clothes or shoes on - or simply stand on one foot whenever you choose.
Body Feel suggests a harmoniuos interplay of body and spirit; both inseparable.
If emotional control is not well-learned, critical moments in the fight when the emotional tension is highest will result in loss of skill by the fighter. His muscles suddenly must work against his own over-tense antagonistic muscles. He becomes stiff and clumsy in his movements. Expose yourself to variuos conditions and learn.
The six diseases:
- The desire for victory.
- The desire to resort to technical cunning.
- The desire to display all that has been learned.
- The desire to awe the enemy.
- The desire to play the passive role.
- The desire to get rid of whatever disease one is affected by.
*Nirvana* is to be consciously unconscious or to be unconsciously conscious. That is its secret. The act is so direct and immediate that intellectualization finds no room to insert itself and cut the act to pieces.
It is the ego that stands rigidly against influences from the outside, and it is this "ego rigidity" that makes it impossible for us to accept everything that confronts us.
Art lives where absolute freedom is, because where it is not, there can be no creativity.
All goals apart from the means are illusions. Becoming is a denial of being.
The deluded mind is the mind affectively burdened by intellect. Thus, it cannot move without stopping and reflecting on itself. This obstructs its native fluidity.
When you are completely aware, there is no space for a conception, a scheme, "the opponent and I;" there is complete abandonment.
When there is no obstruction, the JKD man's movements are like flashes of lightning or like the mirror reflecting images.
Jeet Kune Do is the art not founded on technique or doctrine. It is *just as you are*.
There is a powerful craving in most of us to see ourselves as instruments in the hands of others and, thus, free ourselves from responsibility for acts which are prompted by our own questionable inclinations and impulses. Both the strong and the weak grasp at this alibi. The latter hide their malevolence under the virtue of obedience. The strong, too, claim absolution by proclaiming themselves chosen instruments of a higher power - God, history, fate, nation or humanity.
Similarly, we have more faith in what we imitate than in what we originate. We cannot derive a sense of absolute certitude from anything which has its roots in us. The most poignant sense of security comes from standing alone and we are not alone when we imitate. It is thus with most of us; we are what other people say we are. We know ourselves chiefly by hearsay.
To become different from what we are, we must have some awareness of what we are. Whether this being different results in dissimulation or a real change of heart, it cannot be realized without self-awareness. Yet, it is remarkable that the very people who are most self-dissatisfied, who crave the most for a new identity, have the least self-awareness. They have turned away from an unwanted self and, hence, never had a good look at it. The result is that most dissatisfied people can neither dissimulate nor attain a real change of heart. They are transparent and their unwanted qualities persist through all attempts at self-dramatization and self-transformation. It is the lack of self-awareness which renders us transparent. The soul that knows itself is opaque.
Pride is a sense of worth derived from something that is not organically part of us, while self-esteem is derived from the potentialities and achievements of self. We are proud when we identify ourselves with an imaginary self, a leader, a holy cause, a collective body or possessions. There is fear and intolerance in pride, it is sensitive an uncompromising. The less promise and potentiality in the self, the more imperative is the need for pride. The core of pride is self-rejection. It is true, however, that when pride releases energies and serves as a spur to achievement, it can lead to a reconciliation with the self and the attainment of a genuine self-esteem.
A fateful process is set in motion when the individual is released "to the freedom of his own impotence" and left to justify his existence by his own efforts. The individual on his own, striving to realize himself and prove his worth, has created all that is great in literature, art, music, science and technology. The autonomous individual, also, when he can neither realize himself nor justify his existence by his own efforts, is a breeding ground of frustration and the seed of the convulsion that shakes our world to its foundations.
The autonomous individual is stable only so long as he is possessed of self-esteem. The maintenance of self-esteem is a continuous task which taxes all of the individual's power and inner resources. We have to prove our worth and justify our existence anew each day. When, for whatever reason, self-esteem is unattainable, the autonomous individual becomes a highly explosive entity. He turns away from an unpromising self and plunges into the pursuit of pride, the explosive substitue for self-esteem. All social disturbances and upheavals have their roots in crises of individual self-esteem, and the great endeavor in which the masses most readily unite is basically a search for pride.
So, we acquire a sense of worth either by realizing our talents, or by keeping busy or by identifying ourselves with something apart from us - be it a cause, a leader, a group, possessions or whatnot. The path of self-realization is the most difficult. It is taken only when only avenues to a sense of worth are more or less blocked. Men of talent have to be encouraged and goaded to engage in creative work. Ther groans and laments echo through the ages.
Action is a high road to self-confidence and esteem. Where it is open, all energies flow toward it. It comes readily to most people and its rewards are tangible. The cultivation of the spirit is elusive and difficult and the tendency toward it is rarely spontaneous, whereas, the opportunities for action are many.
We are told that talent creates its own opportunities. Yet, it sometimes seems that intense desire creates not only its own opportunities, but its own talents as well.
That we pursue something passionately does not always mean that we really want it or have a special aptitude for it. Often, the thing we pursue most passionately is but a substitute for the one thing we really want and cannot have. It is usually safe to predict that the fulfillment of an excessively cherished desire is not likely to still our nagging anxiety. In every passionate pursuit, the pursuit counts more than the object pursued.
It is compassion rather than the principle of justice which can guard us againts being unjust to our fellow men.
Jeet Kune Do is not to hurt, but is one of the avenues through which life opens its secrets to us. We can see through others only when we can see through ourselves and Jeet Kune Do is a step toward knowing oneself.
Self-knowledge is the basis of Jeet Kune Do because it is effective, not only for the individual's martial art, but also for his life as a human being.
