søndag 15. februar 2009

Ultramarathon Man

Ultramarathon Man - Confessions of an All-Night Runner

For å feire 30-årsdagen, drar Dean Karnazes ut på byen sammen med kona og noen venner. Kona liker ikke uteliv, og drar tidlig hjem. Han blir etterhvert seriøst påseilet. En ung dame forsøker å sjekke ham opp, og selv om de begge er gift, vurderer han det. Men først må han på toalettet, og på vei dit begynner hjertet å snakke til ham.

Han går forbi toalettet og ut av baren. Til tross for høy utdannelse innen økonomi og en bra jobb, har han kjent på en tomhet den siste tiden. Han trenger mål og fokus, og kanskje eventyr. Det er hans liv, men han lever det ikke slik han selv vil. Denne kvelden endrer på det.

Når han kommer hjem tar han av seg buksen og genseren, og stikker en 20-dollarseddel i den ene av to gamle joggesko. Kun iført T-skjorte og boksershorts legger han i vei. Det blir første løpetur på 15 år.

Etter tre timer begynner han å bli utslitt og sulten, og får en forfjamset bileier til å hjelpe seg å bestille mat fra en Taco Bell drive in. Han fortsetter å løpe sørover mens han spiser.

I ytterligere fire timer sliter han seg fremover, og han nærmer seg nå Half Moon Bay, 4 mil sør for San Fransisco:
For the first time this evening - hell, for the first time in years - I felt like this spot was precisely where I belonged... never mind that I was half naked, in the middle of nowhere, and nearly incapable of taking another step forward. That was inconsequential. I was happy - entirely content just standing there. I had listened to my heart, and this is where it had led me.
Kona får sjokk når han ringer på noteringsoverføring og ber henne hente ham i en by som er fem mil unna!

De neste ukene kunne han knapt gå pga. muskelspasmer og betennelser. Men det var underordnet - for han hadde funnet tilbake til en lidenskap han hadde ignorert i 15 år.

Første gang jeg hørte om dette utenomjordiske vesenet var i forbindelse med en artikkel i Runners World. Der stod det om en kar som skulle løpe 50 maraton i 50 byer 50 dager på rad. Dette var i 2006. Han oppfordret hvem som helst til å bli med. Alt ble dokumentert i bloggen og på film, og etterhvert skrev han også en bok om erfaringene. Etter å ha avsluttet i New York på imponerende 3:00:30, vendte han nesen hjemover. De etterfølgende 40 dagene løp han mesteparten av distansen fra østkysten av USA og tilbake med et snitt på ca. 6 mil per dag.

Vi er alle unike, men Dean er kanskje litt mer unik enn gjennomsnittet: Han har løpt maraton til sydpolen i vanlige løpesko i minus 50 grader celcius, fullført 100-miles terrengløpet Western States Endurance Run 11 ganger på under 24 timer, fullført Badwater gjennom Death Valley (135 miles, pluss 50 grader) minst 4 ganger, og løpt 200-miles stafetten The Relay - alene.

Mot slutten av The Relay reflekterer Dean over livet på denne måten:
Running has taught me that the pursuit of a passion matters more than the passion itself. Immerse yourself in something deeply and with heartfelt intensity - continually improve, never give up - this is fulfillment, this is success.

Running into Santa Cruz, I was wholly fulfilled. Most people never get there. They're afraid or unwilling to demand enough of themselves and take the easy road, the path of least resistance. But struggling and suffering, as I now saw it, were the essence of a life worth living. If you're not pushing yourself beyond the comfort zone, if you're not constantly demanding more from yourself - expanding and learning as you go - you're choosing a numb existence. You're denying yourself an extraordinary trip.
Dean fullførte på 46 timer og 17 minutter - uten å sove.

I 2005 løp han sin hittil lengste distanse: I løpet av 80 timer tilbakela han hele 350 miles (560 km) - uten å ta pause.

Hva får en mann til å løpe slike umenneskelige distanser?

Deans egen forklaring er todelt: Løping er hans lidenskap - det han helst vil drive med. Men i tillegg handler det om å utfordre seg selv, se hvor grensen går - i dette tilfellet for menneskelig utholdenhet.

Selvbiografien Ultramarathon Man ble først utgitt i 2005. Som den fanatikeren han er, ble store deler av boken skrevet på lange løpeturer om natten - ved hjelp av diktafon! (Hvordan skulle han ellers fått tid til det?) Tror det er første gang jeg har måttet snu meg vekk fra en bok, det var et par ting der som var ganske drøye. Boken er veldig lettlest, og setter løping i et større perspektiv enn bare idrett.

Noen punkter om filosofier, treningstips og kosthold
  • Dean trente terrengløping på ungdomsskolen.
  • Treneren i syvendeklasse sa ikke mye. Da han en sjelden gang åpnet munnen, var det som oftest for å si: "Gå ut hardere." Hvis man protesterte, ble det til: "Gå ut hardere, og avslutt enda hardere!" En annen kommentar som Dean tok med seg videre, var: "Hvis det føles bra, så pusher du ikke hardt nok. Det skal gjøre skikkelig, skikkelig vondt!"
  • Neste trener hadde en litt annen doktrine: "Løping handler om å finne din indre ro, og det samme gjelder for livet. Løp med hjertet."
  • Kosthold: Han spiser villaks 4-5 ganger i uken, masse økologiske salater, og får mesteparten av karbohydratene gjennom helkorn, grønnsaker og frukt. Fokuset er på komplekse karbohydrater fordi det gir fra seg energien over tid, i motsetning til hvitt sukker. Kilde til fett er olivenolje og mandler, utenom fisk. Hvis du ikke spiser fisk, anbefaler han et Omega-3 kosttilskudd.
  • Drikker kaffe hver dag fordi det gjør tilværelsen "mer levende". Drikker sjeldent alkohol.
  • Forsøker å innta noe protein på økter som varer mer enn en time fordi det ser ut til å redusere restitusjonstiden.
  • Væskeinntak er veldig viktig under trening fordi tap av væske reduserer yteevnen vesentlig. Når man begynner å bli tørst, har man ventet for lenge.
  • Har løpeskoene med seg overalt, og skulle gjerne løpt 7 dager i uken. I praksis blir det 4-5. Vanligvis er dette en 3-timers løpetur klokken 04:00 før han kjører ungene til skolen. Hvis mulig, blir det også en kort 45-60 minutters tur etter jobb. I helgen prøver han å logge en 30-40 miles lang tur, igjen kl. 04:00 så det ikke går ut over familielivet.
  • Trener omtrent halvparten på asfalt, og halvparten i terrenget.
  • Driver også jevnlig med vindsurfing, terrengsykling, og bølgesurfing.
Hva jeg lærte av boken
Jeg har deltatt i kanskje 7-8 løp til nå, fra 10km til maraton. Noen av løpene har vært grusomt harde uten at jeg har klart å skjønne hvorfor. Men Oslo Halvmaraton, Holmenkollstafetten alene, og tildels New York Marathon er eksempler på dager hvor jeg følte jeg var i perfekt harmoni med kroppen, og fikk løpt det jeg var god for.

Ingeniøren og filosofen i meg har alltid stusset på hvorfor! Var det været? Traff jeg bra med trening og hvile forut? Var det fordi det var første gang?

Etter å ha lest denne boken skjønner jeg at det antakelig handler om noe helt annet. I innlegget mitt fra Holmenkollstafetten skrev jeg: "[jeg merket] at kroppen løp fortere enn hodet syntes var fornuftig. Men jeg valgte å 'ikke blande meg' og lot det heller skje :-)". Jeg hadde en helt tilsvarende opplevelse i Oslo Halvmaraton: Jeg hadde bestemt meg for å løpe veldig rolig, men etter vending på 5km tok kroppen over og jeg valgte å bare henge med. Jeg var overrasket over hvor fort jeg løp, men samtidig føltes det riktig! De siste 7km var knallharde - på en god måte. Og i New York valgte jeg til slutt å følge rådet vi fikk i boken: Løp uten et tidsmål siden det er første gang - da får du en bedre dag.

Det ble perfekte løp. Og nå skjønner jeg hvorfor: Istedenfor å løpe etter klokken, hengav jeg meg til løpet, til dagen, til øyeblikket, og ikke minst til kroppen og tingenes tilstand.

Jeg løp med hjertet.

Linker

Lagt inn av kl.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)