Men så, i en liten oppoverbakke, bestemte jeg meg: Nei, jeg skal løpe hele turen med mindre beina faller av. Og det som skjedde da, var veldig interessant: Jeg følte meg i mye bedre form med en gang!
Jeg løp som planlagt, og turen gikk veldig bra. Faktisk så bra at da jeg kom inn døren, var dette det første jeg sa til brødrene mine som var på besøk: "Fy flate, formen er bra! Og jeg kunne løpt mye lenger!"
Under Berlin maraton skjedde noe liknende. Ved rundt 15 km tok Lars meg igjen, og vi løp sammen et lite stykke. Begge syntes det gikk helt greit. Litt tungt, men greit. Jeg vet ikke helt hva det var han sa, men jeg plukket ihvertfall opp en positiv undertone som fikk meg til å innse at jeg løp og tenkte veldig negativt. (Noe jeg forsåvidt hadde "objektiv" grunn til; se min rapport fra Berlin.) Jeg brukte litt tid etterpå til å justere tankegangen, og da gikk det bedre.
2007-sesongen var veldig lærerik. Med stadig økende visdom er mine mål for 2008 som følger:
- Sentrumsløpet: 44:51
- En eller annen flat halvmaraton: Bedre enn 1:45
- Kongsvinger Halvmaraton: Bedre enn 1:50
- Chicago Marathon: 3:40
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar